Jeg er depressiv...Og har hatt en dårlig periode lenge nå.
Dette fører dessverre til økt vekt for meg, som igjen fører til dårligere psyke..En evig rund-dans som er vanskelig å komme ut av!
P.g.a den dårlige psyken min har jeg også veldig vanskelig for å fullføre noe. Jeg har problemer med å ta avgjørelser og bli ved dem.
Nå vil jeg gjøre noe med det, og lurer i grunn på om noen har erfaring med kombinasjonen lavkarbo/depresjon..
Det er jo et litt vanskelig emne, for det er ikke alle som ønsker å "stå frem" med den diagnosen..Håper likevel at noen kan hjelpe meg, enten ved å svare offentlig eller ved pm.
Ja, lavkarbo hjelper! :ja: Jeg mener jeg har skrevet en tråd om det her inne et sted før.. men husker ikke helt overskriften?
Jeg er selv deprimert nå, og har tenkt å gå over fra pizza-godteri-kost til mere Lindberg. Jeg har tidligere merket at jeg kan få sterkere angst av sukkerinntak, f.eks. Og de gangene jeg har fulgt lavkarbo over tid, har jeg vært mye jevnere i humør.
Klarer ikke helt å forklare hvorfor lavkarbo hjelper mot depresjon nå, fordi jeg ikke har sovet på 27 timer.. (fordi jeg er deprimert :p ) Men skal se om jeg finner noe :ja:
Forøvrig bra at du tar opp dette! Det er fremdeles mye hysj-hysj rundt alt dette, noe som jo er litt rart - siden 25% av oss vil i løpet av livet trenge profesjonell hjelp for psyken vår.
Hei :)
Jeg har prøvd kombinasjonen lavkarbo og depresjon ;)
Første gang prøvde jeg Fedon-lavkarbo. Jeg gikk ned i vekt, men det hadde liten innvirkning på psyken. Burde kanskje nevne at da var jeg veldig langt nede, hadde angstanfall og hele pakken, og var veldig ustabil. Kostholdet ble en ting jeg kunne fokusere på, et "mål" om du skjønner. Hadde jeg fått annen hjelp i tillegg ville kanskje situasjonen vært annerledes. Etter en stund "glemte" jeg kostholdet (det skjedde så mye annet i livet), og det var tilbake til vanlig kosthold.
Så for litt over ett år siden oppdaget jeg ketolyse, og det har forandret alt :) Jeg kan fortsatt få sånne nedturer som jeg fikk i gamle dager, men forskjellen nå er at jeg merker det før det skjer og jeg greier å hente meg inn igjen. Veldig vanskelig å forklare skriftlig, men jeg håper du skjønner hva jeg mener ;)
Angstanfallene er dramatisk redusert, de slår ikke like hardt og de varer ikke like lenge. Jeg er rett og slett mer stabil.
Men når jeg innimellom prøver meg på vanlig kosthold (sånn at jeg ikke er i ketose lenger), så får jeg den triste ikke-følelsen igjen som jeg hadde før. Og jeg merker at jeg blir ustabil, tankene lever sitt eget triste liv og humøret er flatt hele tida.
Så for min del er nøkkelen ketose :ja:
Nå er vi jo alle forskjellige, og det er ikke sikkert at ketose er veien for alle å gå, men det er verdt å prøve ut.
Håper du finner en måte å komme deg ut av dette på, livet skal ikke være tungt og vanskelig :klem:
Jeg fikk beskjed av legen min at jeg led av angst og depresjoner i 2002. Ett år etterpå fant jeg ut på egen hånd (etter å ha lest masse om dette) at jeg var utbrent og ikke deprimert. Ganske like symptomer. Det var en helt forferdelig periode av livet mitt jeg ikke vil ha tilbake, og jeg brukte veldig lang tid på å "reparere" ting som var blitt ødelagt.
Etter ett år på sofaen med pizza og kinamat levert på døren for å slippe å gå ut å handle, prøvde jeg å spise meg frisk med Fedon. Det hjalp ikke det spøtt. Humøret var på bånn, og jeg gikk iallefall ikke ned i vekt. Likevel prøvde jeg iherdig å spise etter Fedon, men jeg gikk fremdeles ikke ned i vekt og jeg fikk ofte tilbakefall av folkeskyhet. Dette har sammenheng med spisevanene mine, for etter en stund på slankekost ala Fedon ble jeg så utrolig sulten og kunne spise hele dagen. Dette foregikk en del år, og vekta økte sakte men sikkert 10 - 15 kilo til i tillegg til de kiloene jeg fikk iløpet av året mitt på sofaen :lol:.
På våren i fjor ga jeg opp kampen med både kiloene og humøret mitt. Jeg tenkte at "Ja, ja, det er vel sånn det er å bli gammal; man blir feit, sur og folkesky."
Noen i min familie syntes det var fryktelig trist å se hvordan jeg forfalt som menneske, og prøvde å få meg motivert til å være med på trening og slankeopplegg. Jeg sa jada, men bare for å bli kvitt maset. Mitt oppi dette nevnte svigerinnen min en svenske som hadde gått ned 60 kilo på å spise fett. Det lo jeg godt av å tenkte det skulle Fedon visst!
Den svensken forble i hodet mitt likevel, og etter et par uker fant jeg Skaldemann på nettet. Da åpnet det seg plutselig en helt ny verden for meg, og jeg bestilte bøker etter den store gullmedaljen. Humøret mitt ble merkbart bedre etter bare et par måneder på lavkarbo. Jeg fikk høre at jeg var "liksom så mye gladere nå". Den sure kjeftesmella var borte (ja, jeg var sånn...:o).
Bonusen er jo selvfølgelig minus 17 kilo og selvfølgelig mange andre helsegevinster. Jeg merker på humøret mitt med én gang (eller etter ca. 3 dager for å være helt nøyaktig) hvis jeg spiser mye karbohydrater en eller to dager i strekk - at det er noe jeg skal holde meg langt unna. Det er akkurat som om min mørke side gjør alt for å få tribuneplass i hodet mitt, og den nærer seg på karbohydrater for å få makt. he he.
I dag er det helt rart å tenke på hvordan jeg har vært - både mot meg selv og andre mennesker rundt meg. Jeg skal ikke tilbake til det.
Tusen takk for alle svarene!!
Det er godt å vite at man ikke er alene om å ha ett sånt problem...
(- Selvom jeg selvfølgelig ikke unner noen å ha det sånn.)
Jeg har brukt antidepressiva en god stund, men for en mnd siden kuttet jeg ut etter at jeg følte virkningen uteble. Så nå er jeg rett og slett lei meg hele tiden og veldig lite flink til å ta standpunkt til ting :rolleyes:
Men sånn kan det jo ikke fortsette....
Jeg skal gjøre meg opp en mening om hvilket kosthold som er det beste for meg, så skal jeg gi det en sjangs. Har nemlig lyst å gjøre noe med meg selv før jeg ødelegger både meg selv, mannen og barnet mitt! For dette påvirker dem også, i stor grad!
Egentlig er det jo helt sjukt at man ikke fokuserer mer på hva mat gjør med helsa!! Jeg har pr.dags dato ikke hørt om noen som har noe positivt å si om feks sukker.. Det er vel i grunn bare negativt å si!?
Men jeg ble faktisk veldig glad når jeg gikk inn her nå da!! Og det på en dag hvor tårene bare har rent..
Så igjen...tusen takk for at dere delte erfaringene deres med meg :klem:
Dette har jeg også hatt utrolig god erfaring med! Lavkarbo har reddet meg på mange plan.
Jeg begynte med ketogen kost og spiste det i nesten to år, gikk ned en god del i vekt, og ble kvitt f.eks migrene, bare detn sykdommen i seg selv gjorde meg enda mer deprimert enn jeg alt var, og la et lokk over muligheten til å planlegge noe som helst.
Det gikk ikke så mange måneder etter at jeg la om kostholdet før alt bare var så jevnt!
Jeg fikk diagnosen angstpreget depresjon med maniske trekk i 2003, men nektet å ta medisiner, på grunn av eksterne erfaringer med venner.
Manien kommer litt fram om jeg går sulten. Det er rart med det.
Jeg kan liksom ikke helt få forklart hvor mye bedre jeg har det med meg selv nå! Jeg har gått over til noe mer fedonsk nå, men uten frukt og korn og melkeprodukter og med litt mer fett, og har opprettholdt den gode mentale og fysiske formen, heldigvis.
Det er så mange ting som utgjør min mentale form nå; Større grad av rasjonalitet, bedre kontroll på følelsene (ikke mere spontan krampegråt eller rødglødende grunnløst sinne :o), høyere tanker om meg selv, i det hele tatt.
Jeg prøvde å spise karbomat en uke som et eksperiement, sov dårlig og var på gråten hele dagen. Aldri mer :o
Jeg tror jeg reagerer veldig sterkt på sukker, har vel følsomme hormoner I guess!
Håper du får dette til, og at du kommer deg opp og ut! Det er faktisk helt vidunderlig, og jeg føler jeg peker litt nese til alle de gangene leger har prøvd å få meg på antidepressiva ved å lykkes med å selvmedisinere meg med mat :)!
Så har det gått ennå en uke uten at jeg har klart å ta avgjørelsen da!
Tenk å være over 35 år og ikke kunne ta sånne avgjørelser som bare gjelder en selv....:rolleyes:
Ja, ja..jeg tenker iallefall mye på det da!
Men jeg er redd for å ikke få det til. Kommer jeg til å klare å leve uten de raske karbohydratene? De som jeg er så glad i og som jeg bruker når humøret er som værst..? De som jeg bruker som trøst i de vonde tidene?
Hmm...dette er så uttrolig vanskelig!!
Også er det dette med sukker da!
Sukker er jo gift! Jeg tror selv jeg ikke tåler sukker, jeg hovner opp i hendene og leddene værker når jeg har spist godterier.
Og allikevel skal det være så himla vanskelig å ta den avgjørelsen å leve lav-karbo...????
:o
Vet du hva jeg ville gjort ? Gått på biblioteket og lånt Dr. Torkils bok: Slank med Ketolysekuren og så gått hjem for å lese den. Eller bare bla litt. Da tenker jeg du bestemmer dg, jeg :)
Men trenger du aa velge en da? Er det ikke mulig aa spise lavkarbo (sorge for aa faa nok fett)? Det funker for meg hvertfall....Man maa jo selvfolgelig lese litt og faa seg noen kunnskaper om lavkarbo-kosthold da.
Helt enig i at d er ca umulig aa ta avgjorelser naar man er veldig deprimert. Om avgjorelsen er veldig vanskelig kan d jo vaere en god ide aa oppsoke en kostholdekspert :)
Det gjorde jeg, og det er i grunn veldig godt aa faa konkret veiledening og oppfolging etter som man onser/trenger det selv. Bare en bekreftelse paa at d man gjor er riktig er jo betryggende. D koster jo litt penger da. Men for meg var/er det definitivt verdet det.
Jeg tror ogsaa paa at maten har veldig mye med psyken aa gjore. Jeg lider av depresjon og angst. Kjente senest i dag at angsten ble framprovosert av at det var lenge siden forrige maaltid, saa blodsukkeret mitt var lavt. Ogsaa hadde lagt hos en venninne som ikke gaar paa lavkarbo saa hun hadde ikke akkurat den typen mat aa tilby.
Naa er jo dette en gammel traad ogsaa da, saa ting har kanskje forandret seg litt siden sist. Syntes bare d var et interessant emne, og folte for aa legge til personlige erfaringer.
Mange som er rammet av dette i mer eller mindre grad i mørketiden. I flere år har vi brukt lysterapi på jobben. Bare å skru på lampen en halv times tid.
Vitamin D hjälper mot depression
By fatlies
In en ny norsk studie utförd vid Universitetet i Tromsö har man studerat vitamin D med avseende på depression. I artikeln “Effects of vitamin D supplementation on symptoms of depression in overweight and obese subjects: randomized double blind trial” som ska publiceras i J Intern Med i septembernumret 10 sept 2008 har man i en dubbelblind randomiserad studie funnit verkligt intressanta resultat.
Individer med en låg vitamin-D-halt i blodet var i utgångspunkten betydligt mer deprimerade än de med en högre halt. Tre grupper fick 20 000, 40 000 IE vitamin-D resp placebo, per vecka, under ett års tid. De två grupperna som fick vitamin-D hade en signifikant lägre grad av depression jämfört med placebogruppen. Studien visade att det finns ett klart samband mellan halten D-vitamin i blodet och depression.
Människans naturliga källa till vitamin D är genom solexponering, då vitamin D produceras i huden. På de nordliga breddgrader där Sverige ligger är det bara på sommaren som solen kan ge ett väsentligt bidrag, och det är därför viktigt att komplettera under vår, höst och vinter med kosttillskott. Man bör då främst se efter preparat med vitamin D3, och allra helst preparat där vitaminet är löst i olja. Se en tidigare postning om detta: Mirakelpiller.
[font=Times New Roman][/font]
Ser et annet sted at noen anbefaler Holistics D-vitamin.
Jeg har vært depressiv mer eller mindre i ti år. Gått på antidep.medisider flere år før jeg fikk en diagnose. Nå går jeg på tre forskjellige medisiner:kadetgaar og er nogenlunde stabil. Det at jeg har gått opp i vekt kan skyldes medisinene
Det å være så tung som jeg var da jeg var gravid med tvillingene våre, er ikke akkurat med på å gjøre meg mindre deprimert! Selvom jeg ønsket å bli slankere, klarte jeg aldri å gjøre noe med det. Viljestyrken var altfor svak.
Nå har det vært jul. Jeg har gått rundt og sett på alle de fine kjolene i butikken, og ikke giddet å prøvd dem engang. Med tynne bein og en livvidde på over en meter, ser jeg gravid ut uansett! :mad:
Men NÅ klarte jeg ikke mer. Jeg går jo og tenker på kroppen min HELE tiden. Sammenligner magen min med andres, og har angst for at noen skal spørre meg om jeg er gravid:( Jeg gir meg selv aldri fred!
Prøvde på egenhånd i høst, og gikk ned 3-4 kilo. Men det er veldig vaskelig for meg å klare dette på egenhånd.
Da jeg fikk vite om EasyLife skjønte jeg at dette kunne være noe for meg. Da kan jeg gå ned i vekt sammen med flere og ha forpliktende avtaler mht trening og samlinger. Nå skal jeg snakke med en konsulent i morra, og hvis det går bra begynner jeg snart på kurs:):):)
Jeg er fremdeles redd for at jeg ikke skal klare det, men jeg vet hvertfall at jeg er mer motivert nå enn noen gang.:_punk:
Jeg tror jeg skjønner hvordan du har det. Har personlig erfaring med angst, depresjon og overvekt over flere år. Ikke noen god kombinasjon; selvforakten har hatt gode kår. Og jeg måtte gi opp mange ting før jeg hadde prøvd, for "vissheten" om nederlaget som ventet meg satt i alle kroppens celler. Men det kan snu, det har det gjort for mange! Nå har jeg livvidde på mer enn en meter, men "tåler" meg selv likevel. (Eeh, det så litt rart ut på trykk. :D Var ikke ment som noe å se frem til, å ha livvidde på over en meter, altså! :D )
Det er ikke sikkert det bare handler om viljestyrke når du ikke har lykkes med slanking tidligere! For det er fysiologisk vanskelig å slanke seg! I alle fall på de vanlige måtene som anbefales, med kalorireduksjon.
Jeg håper du finner et opplegg som du trives med. Det høres fint ut med noe som inkluderer treningsavtaler, for bevegelse hjelper jo ofte på humøret. Om det blir for krevende med treningssenter, finnes det også en ordning med "treningskontakt" gjennom kommunen/NAV. Hvis du er i systemet på noen måte (med diagnose), kan det kanskje være noe?
Om du ikke trives med Easy Life, kan du kanskje prøve ketolysekuren? Jeg vet ikke noe om Easy Life, men innbiller meg at den har lite fett? Min erfaring med fettfattige dietter er at jeg får det psykisk mye dårligere. For meg er det "roende" med alt fettet som man kan spise på ketolyse.
Uansett, håper du finner ut av det! Kjenn etter hvordan du liker å ha det, og prøv å være glad i deg selv. Det er en viktig forutsetning, tror jeg.
:goodluck: og :klem:
Hei Løvetann.
Jeg vet ikke så mye om EasyLife kostholdet enda, men jeg vet de bruker null karbo i starten for å komme i ketose. Ketolyse virker veldig bra, og jeg fikk et inntrykk av at EasyLife var noe av det samme, bare med trening og oppfølging.
Jeg har ikke fått noen diagnose på depresjon, men i perioder har jeg mildt sagt vært ute og kjøre. Så ille at jeg ikke ville turt å fortelle legen om det engang. Vet ikke om det var utbrent, deprimert, eller en kombinasjon. Og hva som førte til hva, litt sånn høna og egget liskom. Deprimert av stress eller stresset mer fordi jeg var deppa? I hvertfall mistet alt mening en ganske lang periode. Selvmedisinerte med litt ulovlige substanser, noe som definitivt gjorde saken værre! Og det kommer fortsatt håpløse perioder, og jeg er fortsatt livredd for hva "det store mørket" fører med seg neste gang, og hvor intenst det blir. For jeg veit jo at det kommer.
Heldigvis har jeg fått litt flere knagger å henge ting på etterhvert, f,eks var det en lettelse å få vite at jeg hadde PCOS, for da kunne jeg lese og kjenne meg igjen i endel av symptomene. Mye av det var jo ting som hadde gjort at jeg følte meg unormal og deppa, samt hadde EKSTREME humorsvningninger. Rart det der rmed homroner... :rolleyes:
uansett går det mye bedre så lenge jeg holder meg på en viss lavkarbo. For meg funker Lindberg også.
Forøvrig skal jeg i slutten av januar på kurs i positiv tekning, og gleder meg som en unge! Var på et kort seminar med hun som holder kurset, og det var veldig interessant. Mange ting man vet fra før, men som man trenger å minne seg selv på i hverdagen... og hjelpemidler for å holde fokus på de rette tingene. (For de som er interessert, www.birgitsemundseth.com/)
EasyLife er pulverkur, hvertfall var det det da min mor gikk på det for et par år siden. Det var veldig slitsomt, og hun mistet fort motivasjonen... blandt annet pga veldig lite næring, og til dels vonde pulvermixer. Men mulig du er mer motiver enn henne :rolleyes: Jeg er i utgangspunktet VELDIG skeptisk til pulverkurer da de er en av grunnen til at min forbrenning og hormonproduksjon er så på viddene som den er nå.
Det ser veldig spennende ut, det kurset! Jeg har absolutt litt tro på dette med tanketrening og loven om tiltrekning. Skulle gjerne gått kurs og fått hjelp til å holde bedre fokus!
En liten kommentar til eventuelle lesere med depresjon som tenker på slike kurs (for slik jeg leser innlegget ditt, er ikke du i depresjon nå, Carisma):
Utifra min erfaring, så er dette en type verktøy som ikke er så bra når man er i en depresjon. Da kan de på en måte bare føre til at man "undertrykker" depresjonen, ikke lytter til hvordan man egentlig har det. Avstanden mellom det man føler og det man gjør, blir større. Og det er ikke bra!
Jeg var med jobben på noen sånne kurs i positiv tenkning og serviceinnstilling mens depresjonen min utviklet seg. Det førte i hvert fall for meg til at depresjonen bare ble verre og verre. Det ble en slags "mental forskreving".
Etter min oppfatning må man jobbe seg gjennom depresjonen først, finne ut hva det handler om og i hvert fall til en viss grad komme ut av den. Og først da kan man ta i bruk slike verktøy.
Trur eg, i alle fall …
:liste:
Tenkte bare jeg skulle legge ut en link, ettersom vi er inne på det med depresjon. Jeg fikk vite om det på en forelesning vi hadde tidligere i høst, jeg har selv prøvd det og jeg liker det veldig godt :)
Klipper og limer litt fra [url]www.bluemood.no[/url] : Programmet er opprinnelig utviklet ved Australian Nationa University (ANU) i 2001 og oversatt til norsk ved Institutt for Psykologi ved Universitetet i Tromsø i 2005. Internettbasert selvhjelpsprogram som er basert på kognitiv atferdsterapi og interpersonlig terapi. MoodGYM er utviklet for å forebygge depresjon hos unge mennesker og består av 5 moduler hvor negative tanker, følelser, stress og relasjon til familie og venner står sentralt.
For å bruke programmet må du registrere deg som bruker, dette er for å gi deg tilgang til svar og notater du gjør gjennom programmet. Du oppgir ikke navn eller annen personalia og forblir dermed anonym.
Jeg prøvde det med innstillinga at "Yeah right, som om dette funker..", men jeg ble positivt overrasket :) Syns det er viktig å vite om at det finnes ting som kan hjelpe, spesielt ettersom terskelen for å gå til legen kan være ganske høy. Og nei, det erstatter ikke profesjonell hjelp, men det kan hjelpe med forebygging når man merker at noe "er på vei".
Hei Cathrine
Jeg strever med et samme men tok en ganske tøff avgjørels når jeg fikk vite at og kombinere antidep og å gå ned kiloer uansett diett er utrolig vanskelig,jeg sluttet med tablettene,Jeg har i tillegg insulinkrevende diabetes som ikke gjør saken bedre.Det merkelig er jo at etterhvert kiloene forsvant ble også psyken mye bedre,jo vist har jeg tunge dager men når jeg ser hva dette med lavkarb gjør med krobben min var den avgjørelsen helt perfekt for MEG( men snakk med legen din for vi alle er jo forskjellige).Jeg har gått ned 26 nå og har flotte dager.
LYKKE TIL
Jeg er til en viss grad enig i det du sier, samtidig som jeg tror man innimellom trenger å bli "røsket litt i" mentalt, tvunget til å se nye veier, nye verdier, nye tenkemåter. For selv om man kanskje der og da avfeier det med at "det passer ikke meg", og "det fungerer ikke i min situasjon", så er det ofte en liten ting som fester seg, og som vokser i bokhodet uavhengig av vår egen villfarelse.
Men der ligger kanskje forskjellen i å være deprimert og i å være utbrent?
Det jeg vet, er at etter å har vært depressiv i 10 år, og prøvd og jobba hardt med å finne årsaker og metoder for å "komme ut av det", er det DØDSSLISOMT med folk som mener du burde prøve det ene eller det andre. :w00t:
Men er man ikke deprimert delvis fordi man selv ikke klarer å se noe lys i tunnellen? Hvorfor da avvise alle forsøk på hjelp og forslag som møtende tog og ikke tunnellåpningen?
Har du aldri hørt om at depresjon kan være en sykdom? Som med alle andre sykdommer er det slitsomt når noen tror de har den rette løsningen for deg. Som om det ikke er nok å takle hverdagen. :mad:
Men dette er et lavkarbo slanke forum. For meg har det tatt lang tid å bli så frisk at jeg orker dette her. Syns det var ok at det var en tråd for oss som sliter med depresjon og prøver å gå ned i vekt samtidig. Kanskje vi forstår hverandre bedre. Men jeg tror ikke vi trenger mange forslag til hvordan bli kvitt depresjonen. Ihvertfall gjør ikke jeg det. Jeg trenger råd og oppmuntring på å gå ned i vekt!:)
Det som er viktig, er vel å erkjenne at vi er ulike og må lytte til oss selv. Hva som er riktig for oss, og på hvilket tidspunkt, er det bare vi selv som kan kjenne. Her er det viktig å ha respekt for hverandre og være ydmyke for at andre kan være i en situasjon som ikke så lett lar seg beskrive.
Jeg tror at noen ganger/på et tidspunkt/i en fase trenger man fred og hvile, fordi man ikke makter å ta inn noe. Det er vanskelig nok å klamre seg fast til livet og trekke pusten. Forslag som kommer utenfra kan være truende.
Men på et annet tidspunkt/i en annen fase trenger man/er man kanskje klar for utfordringer, oppmuntringer, små dytt for å bevege seg videre.
Da er den enkelte sin egen ekspert på å vite når man er klar og hva man er klar for.
Da jeg kom til psykologen for første gang (og var mye lenger ute å kjøre enn jeg skjønte), fikk jeg i hjemmelekse å gå hjem og gjøre "noe jeg hadde lyst til, bare fordi jeg hadde lyst til det". Det tok meg nesten to år å finne …
Jeg har venninner som har vært "pushet" av behandlere som har tro på "quick fix"-metoder. Noen av dem har faktisk fått traumer av det …
Så vi er ulike, og vi er ulike fra et tidspunkt til et annet. Og det skal vi respektere og glede oss over - tenker jeg!
Dette er ikke et forslag til en måte å bli kvitt depresjon på!:D
(Har selv fibromyalgi og hater alle som godhjertet har hørt om........)
Fant denne artikkelen i Hjemmet nr.1/09 og tenkte med en gang på denne tråden
Ernæringsterapi
gir bedre psykisk helse
I følge den amerikanske forskeren William Walssh kan 85 % av alle som sliter psykisk bli bra med ernæringsterapi.
-Hjernen er en biokjemisk fabrikk som trenger visse stoffer for å kunne fungere.. Har man for mye eller for lite av for eksempel bestemte fettsyrer, B- vitamin, folat, sink eller kobber, blir det en kjemisk ubalanse i kroppen som kan utløse psykisk sykdom, sier den kjente forskeren til Dagens Medisin.
Walsh var med og grunnla Pfeiffer Treatment Center i Chicago, der pasienter med psykiske problemer er blitt behandlet med ernæringsterapi i snart 20 år.
Nå har han vært i Norge og forelest for helsepersonell.
-Dersom norske forhold tilsvarer amerikanske,kan 85% av pasienter med depresjon bli mye bedre ved tilførsel av bestemte typer kosttilskudd, sier Wash
Tusen takk, Kitt:)
Det er jo endel som kan fortelle om det her inne også. Jeg er veldig spent på om jeg vil merke forandring psykisk når jeg går inn i ketose!
(Uten å være besserwisssende på deg:): Jeg går på attføringstiltak(kurs) med et par med fibromyalgi. Den ene har begynt på en type pencilin, og kjenner bedring. Er det noe du kjenner til?)
Har vært borte i det, men da har det vist seg at fibro- diagnosen egentlig var feil i utgangspunktet!:eek:
Når man går med influensafølelsex3 i hele kroppen 24/7 skal det ikke mye til for å kjenne bedring heller.
Om noen kan bli frisk av en antibiotika- kur, er jo det flott, uansett hva slags sykdom de egentlig hadde!:D
Vet du, jeg har ikke helt skjønt hva jeg skal bruke journalen til. Ser noen bruker den til å skrive hva de spiser hver dag. Men jeg her liksom ikke begynt helt enda...:o
Skal nok følege med på din;)
Vel, det er veldig sosialt inne i disse journalen, blir litt mer personlig liksom.
Jeg har vel aldri skrevet opp hva jeg spiser der, bortsett fra når jeg har sprukket på noe kjempedumt!:eek:
Nå har jeg hatt noen dårligere dager psyisk. Da blir det meste tungt å gjøre, som f.eks å lage mat. På ketolyse kur MÅ man lage maten fra bunnen. Gruer meg bare til å dra frem stekepanna og lage omelett tidlig om morran!:(
Det er en masse ting du kan lage og så fryse ned.
Må ikke lages fra bunnen hver dag, liksom.
De dagene du har overskudd til å stå på kjøkkenet, lag dobbel/trippel middag og frys ned resten.
Små rester fryses til frokost/lunsj.
Mener de sier man kan fryse omelett til og med, men det har jeg ikke prøvd!
Begynte vektnedturen min for en uke siden. Har hatt et håp om å kjenne meg lettere psykisk, men i dag våkna jeg og var kjempetung :(:(
På sånne dager må jeg be alle i familien om å ikke stille krav til meg, for jeg har rett og slett nok med meg selv. Å passe på kostholdet da er ekstra vanskelig. Det sier seg selv at man helst vil spise rask og lett tilgjengelig mat når man ikke har overskudd.
Jeg håper inderlig at jeg skal bli bedre etterhvert. :confused::confused:
Det sies at ketolyse stabiliserer hormoner og dermed psyken.
I oppstarten vil nok mange oppleve at det svinger ekstra mye, men holder man ut, vil de fleste oppleve en bedring!
Håper dette gjelder deg også, Balloon, så du slipper disse nedturene!:suss:
Jeg går på Easylifekurs, men spiser ketolysekost.
Ja, jeg får prøve å være tålmodig, og håpe at ting snur seg. :o
Tungsinnet har også sammenheng med hvordan jeg har det ellers i livet. Jeg er på yrkesretta attføring, og alt er ennå veldig usikkert mht. fremtiden. :(
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
