Har lyst til å høre deres erfaringer med dette --
Jeg var påmiddag hos en venninne i går, vi var 5 jenter. Det ble servert gryterett med ris og hvitløksbrød. Jeg forsynte meg av gryteretten, og sa pass på resten... Hadde jo ikke lyst på noe av det.
Men følte meg så uhøflig! Senere ble det servert kaker, som jeg også takket nei til.
Venninnen min VET jo at jeg er påpasselig med kostholdet, og derfor hadde jeg heller ikke med meg noe mat. Men jeg vet ikke om hun tenkte at jeg kunne slappe av en kveld? Eller om hun bare glemte det? Jeg følte at alle syntes at jeg var sååå sær som ikke kunne "kose" meg med litt ris eller kake en kveld.
På jobben vet alle at jeg ikke spiser karber og det er helt greit, men i går følte jeg det faktisk litt ubehagelig. Kommer jeg til å være "hun sære" fremover nå?
Ville bare høre litt med dere andre, om dere opplever det liknende, og hva dere eventuelt sier?
I mine øyne er du ikke sær, men så gjør jeg nøyaktig det samme da. Tror ikke folk regner meg som sær, bare litt over gjennomsnittlig opptatt av hva jeg velger å putte i munnen! Synes du gjorde fornuftige og kloke valg på besøket ditt jeg, og det er ikke alltid lett.
Jeg synes ikke du er uhøflig. Man må selv ta ansvar for hva man putter i munnen. Dette går kanskje mer på de andres usikkerhet, for kanskje hun var redd for at maten ikke var bra nok for deg, at du ikke ville synes det var fullverdig middag å bli servert.
Når jeg og mannen min skal til mine svigerforeldre er svigerfar ofte på pletten med kommentarer som:"Dere må jo kunne kose dere litt", "Dette er vel ikke sunt nok for dere, kanskje?!?", "er det nødvendig å nekte seg så mye hele tiden da?"
Dette har jeg tenkt på og jeg vet at dette er han som er redd for å ikke kunne skjemme oss bort med bra nok mat, for han har ikke satt seg inn i hva vi tenker om mat. Han er redd for at vi bak ryggen hans skal snakke om hvor fæl mat han serverer.
Samtidig er veldig overvektig og han en rekke sykdommer som følge av dette.
Jeg føler det er enklere å fortelle at jeg blir dårlig av å spise mye karbo, for det er veldig sant. Jeg blir urolig, deprimert, vondt i magen og får veldige humørsvingninger. Dette har de mer forståelse for, enn hvis man sier man skal slanke seg.
Min opplevelse er at de med god selvtillit og som føler at de er bra nok for andre mennesker, i form av sin egen person, ikke har noe problem med at folk velger bort enkelte ting av maten de serverer.
Syns det er greit å fortelle at jeg ikke tåler karber så godt, og prøver å kutte ned.
De fleste blir da veldig interessert, og det ender ofte opp med at jeg må fortelle alt om hele kuren, og de blir kjempe interessert....De ser jo også at jeg har gått ned gankse mye da...
Det er viktigere å være fornøyd med seg selv, enn å bry seg om hva andre mener!!
Det syns no vertfall jeg da:)
For meg har aldri dette vært noe problem, selv om det finnes folk som blir fornærmet, så er ingen av dem vennene mine for å si det sånn :)
Jeg er vel ikke sånn at jeg legger skjul på stort, og har gladelig delt tanken bak kostholdet mitt til de fleste jeg kjenner. Særlig svigerforeldrene mine er flinke der, de er opptatt av sin egen helse, om enn på en annen måte, men er veldig flinke til å legge til rette for meg, ettersom jeg ikke kan spise brød, ris, pasta etc. Fine folka :)
Som sant er, så blir jeg faktisk syk av det, virkelig syk! Og det kan ingen unngå å respektere :)
Jeg er også vant til å få respekt for mitt kosthold. Et viktig poeng for meg er at jeg faktisk ikke koser meg med å spise for mye karbohydrater. Dersom jeg faller ut av ketose og skal inn igjen er det tre døgn med hodepine for meg. Forklarer jeg det for folk, oppnår jeg lett forståelse for at det ikke er verd prisen. Folk har ingen interesse av at jeg skal ha hodepine for å være høfllig. Jeg opplever på ingen måte at folk synes jeg er sær. Får masse tilbakemeldinger på at de synes jeg er flink og utholdende. :)
Nei, sånn du beskriver det her syns jeg overhode ikke du var uhøffelig. :)
MEN, jeg har opplevd ett selskap som det var en annen gjest som gikk på lavkarbo. Og laget ett utrolig stor nr. ut av alt. "NEI TAKK, ris kan jeg ikke ta." "Nei, KAKER, ja det skulle tatt seg ut" osv osv. Ja, dette syns jeg var uhøffelig.
Jeg har jo selv matvare allergier, og spiser bare det jeg tåler, og tror ingen legger merke til at jeg ikke tar alt heller. Skryter av maten jeg spiser, og det er det....
Uff, jeg syns det er utrolig slitsomt når andre gjør ett nr ut av at enten jeg eller sønnen min ikke kan spise ditt og datt..... Gruff.... men det er sikkert samme som ville laget ett nr ut av karber og ikke karber også..
Jeg har også opplevd å føle meg uhøflig, men da oftest i møte med/besøk hos eldre folk. Jobben min innebærer at jeg ofte er på hjemmebesøk hos folk på bygda, som jeg ikke kjenner.
Den hjemmeværende husmoren som disker opp med nybakte fine rundstykker og vafler tar ikke nei for eit nei. Sjøl om jeg sier at jeg nettopp har spist middag og er dørgendes mett. Følte meg senest i går tvinget til å spise et halvt rundstykke, og banna innvendig mens jeg så for meg ketosen fly sin vei. Det værste var egentlig at dama så ut til å bli fornærma fordi jeg "bare" spiste et halvt rundstykke, som om jeg ikke likte bakverket hennes.
Jeg kunne selvsagt ha lagt ut om dietten min, eller funnet på en hvit løgn om at jeg ikke tålte mjøl. Men jeg føler meg ikke komfortabel med å legge ut om dietten min til "alle", for det har de vel strengt tatt ikke noe med. Og ved å si at man har allergi, så blir det ofte et stort ståk ved at verten skal finne noe "alternativt" man kan spise.
Jeg tror egentlig vår egen, indre overbevisning er det viktigste her, ikke hva de andre tenker.
Når jeg er borte, prøver jeg å ha et mentalt bilde i hodet av at diettbrudd er helt utelukket, ikke et alternativ i det hele tatt. Og så prøver jeg å formidle til folk at jeg følger et spesielt kostopplegg som ikke har slingringsmonn, uten å gå i detalj. Jeg sier f.eks. "Du skjønner at dette er en kur som en lege har laget. Den endrer hele forbrenningen min, kroppen går liksom på et annet drivstoff. Og hvis jeg spiser noe jeg ikke skal ha, selv om det bare er litt, ødelegger det for en hel uuuuke!"
Ja, det er sterkt sagt kanskje, men det hjelper. :D Jeg har ikke opplevd at noen har prøvd å presse meg når jeg har fremstilt saken slik.
På kaffebesøk hos folk spør jeg om de har mandler i huset og fløte til kaffen. Det har de som regel. Da blir de glade, fordi de har noe å servere meg! Og så synes de ikke så synd på meg når jeg kan "kose meg" med fløte i kaffen … :)
Men når man skal serveres et større måltid, er det selvfølgelig et større problem. I en annen tråd var det en som anbefalte å spise før man dro hjemmefra. Og så kan man jo ha med mat? Ikke lage noe nummer av det, men bare rolig insistere på at slik må det være. Si f.eks. med fast og trygg stemme at "Dette kostholdet er så spesielt at det er nesten uråd for andre folk å lage noe som er riktig", så det er myyyye enklere for alle at jeg har med noe selv." Ikke åpne for diskusjon!
Jeg har veldig, veldig mange kilo å gå ned. Så valget mellom å være "sær" eller "feit" er i grunnen enkelt for meg. Å være "sær" en og annen kveld er bedre enn å være "feit" hele tiden … :) På den annen side er det jo ikke sikkert at folk egentlig synes vi er sære? Kanskje de egentlig synes vi er flinke, når vi er konsekvente?
Jeg synes ikke det var uhøflig av deg. Og om det så hadde vært det, så drister jeg meg til å si: hva så? For min egen del må jeg i alle fall si at det er viktigere å spise de tingene jeg vet er bra for meg enn å være høflig (innenfor visse grenser, selvsagt). Dessuten blir man vel invitert på mat på grunn av helt andre ting enn maten, sånn egentlig? Jeg ber i alle fall ikke folk hjem til meg på middag for å få dem til å spise mest mulig, men fordi jeg synes det er hyggelig å ha dem der. Mat har fått en plass i både vår og andres kultur som et slags bakteppe for sosial interaksjon, men det er jo ikke egentlig maten som er viktig. Det viktige er det sosiale. Og såvidt jeg vet finnes det ikke så mange kosthold som forhindrer deg fra å snakke :D
Men, når det er sagt, så skader det jo ikke å "kompensere" litt heller, kanskje. Poengtere litt ekstra at man er glad for å bli invitert, komplimentere den delen av maten man faktisk spiser og så videre - bare for å understreke at man setter pris på det hele selv om man ikke spiser av all maten?
Det er jo helt legitimt å si for eksempel "beklager, jeg kan ikke spise det der, jeg er allergisk mot skalldyr" hvis man blir bedt på middag og det plutselig serveres kreps. Da sier man nei takk av helseårsaker. Det samme gjør en lavkarber som takker nei til sukker.
Tusen Takk for svar, folkens! Det hjelper å vite at det er andre som meg:) Og alt "styret" ang hva jeg spiser og ikke spiser gir seg vel etterhvert. Som regel går det jo veldig bra, ofte serveres det jo salat til det meste.
Jeg lurer på om det kan være at andre får dårlig samvittighet (eller noe) av at vi er så standhaftige, mens de spiser kaker? At vi ødelegger moroa litt for dem, på en måte?
Jeg får faktisk også respekt for at jeg ikke kjører inn alt mulig rart.Har faktisk venninner som SPØR meg hva jeg gjør siden jeg har mistet så mange kilo,ser dem setter kaka i halsen når jeg forteller...Før kunne kake lett bli spist opp på et slikt kaffe slaberas,men nå forsyner di seg kun en gang.Jeg sier pent nei takk,å møter bare forståelse.Det at folk skal bli fornermet er bare tull,ingen kan mene at man er uhøflig hvis man avstår fra kake eller hva det måtte være!Er man nødt til å døtte inn kake for at folk skal se du setter pris på dem/di så er det idiotisk i mine øyne.
Jeg var for en stund siden på perfect home party å viste det kom til å bugne på borde.Jeg baka sara bernardt og tok me pepsi max,jeg spiste meg en sara og drakk brus.Det var jo maaange saraer på brette,og folk ÅT...Det var vekk!Di mente di var akkurat som di vanlige..Så det kommer jeg til å fortsette med.Bake litt å ta meg..
Hehe - jeg mener ikke at man skal ta ansvar for andre folks dårlige vaner, jeg er bare litt interessert i hvorfor noen kan reagere negativt på at jeg spiser sundt!
Det viktigste er -som flere sier - min egen overbevsning! Jeg bare liker ikke at det skal være så mye styr rundt kostholdet mitt...:p
Ja, det tror jeg absolutt, at folk får dårlig samvittighet. I det minste så opplever jeg at hvis jeg sier nei takk til ris eller poteter, så begynner folk å forsvare seg om hvorfor de spiser ris og poteter og hvor lite de egentlig spiser. Det er ikke jeg som starter en ernæringsdebatt, for som man ser her inne i forumet også, så har folk veldig forskjellig opplevelse av hva som er sunt og hvorfor. Jeg lar folk spise det de vil, hvis de spør om min mening, så får de den.
Det kan virke som om folk som vet at de spiser (i beste fall) delvis usunt, tror at vi som forsøker å spise sunt, fordømmer dem. Og at de derfor vil forsvare seg og få oss til å gi etter og være usunne, vi også.
Jeg husker fra når jeg spiste usunn mat ihvertfall, at når jeg var sammen med "sunne" mennesker og spiste, føle jeg meg straks dobbelt så tjukk og tredobbelt så usunn. Da var det mye enklere og spise sammen med de som spiste like usunt som meg selv.
Vi skal bort på lørdag og det skal bestilles pizza. det blir en gjeng på ca 20 stykker. Jeg har tenkt å spise middag før vi drar, men føler at jeg må spise ihvertfall ett stykke pizza.- Har ikke lyst på selvsagt, men har lite lyst til å sitte og forklare for alle hvorfor jeg ikke spiser og føle meg som hun sære. Synd at det skal være slik.
Kjenner meg igjen i mye her.
Familie og venner som synes kostholdet mitt er merkelig og skal presse meg til å slutte "fordi det er så vanskelig å servere meg noe."
Enda jeg sier jeg ordner meg selv, evt ikke trenger noe. Men jeg har ofte slått tilbake med at om jeg hadde gått på et lavkalorikur slik resten av norges befolkning gjør stort sett hele tiden, så hadde de ikke hatt noe problem med å respektere meg. Ja, jeg spiller på at jeg forventer at de respekterer meg. Og det funker. Det er mitt liv, min helse!
Jeg mener at det langt fra er uhøflig eller egoistisk.
Innimellom spør jeg de som presser litt langt: "Vil du ha meg feit igjen slik at du kan ha det bekvemt med tanke på hva du kan servere?". Den er kanskje litt på kanten mot uhøflig men man blir så lei av og til... Har møtt en ny side av det nå.."Nå er du jo blitt så tynn så NÅ kan du jo spise ditt&datt!". Hmm, det var kanskje en grunn til at jeg var svært overvektig!
Kjenner meg litt igjen der :rolleyes:. Jeg har løst sånne ting med å forsyne meg med sult i blikket, og se ut som om jeg koser meg masse - men det de andre ikke legger merke til er at den ene biten jeg tar, har jeg veeeeldig lenge. Det er bare å holde kniv og gaffel i hendene hele tiden, eller løfte en pizzabit fra et sted på tallerken til et annet. Da ser det ut som om du er bizzy med å kose deg med maten... :D :D Kanskje litt vel "Seinfeld", men det pleier å funke. :lol:
Er folk med diabetes eller nøtteallergi eller lignende uhøflige fordi de styrer unna mat med sukker og nøtter i? Skal man virkelig behøve å risikere helsa si for å være høflig i sosiale sammenhenger? Det synes nå ikke jeg!
Men BMS! hadde et veldig godt poeng og det er at det hele beror jo på hvordan du legger frem saken. Det er ikke nødvendigvis noe vits i å gjøre noe nummer ut av at en ikke spiser alt det som alle andre spiser.
Det finnes ikke noe verre enn voksne folk som sitter og syter og klager over mat de ikke liker eller tåler.
Alt du behøver å gjøre er å enkelt gi beskjed om at du ikke tåler ris eller brød og la det bli med det.
Jeg har mange ganger tenkt at jeg skal bare si at jeg ikke kan spise brød, pasta ol. men så tåler jeg ikke melkeprodukter pga intolleranse. Så spørsmålene blir så mange at jeg oftest lar være å si noe.
Kan dere fortelle meg hvorfor folk skal fokusere på alt man ikke kan spise?
Først spør de hva jeg ikke kan spise ang. laktoseintolleransen og så kommer alle de andre spørsmålene om matvarer man ikke kan spise i kuren. Jeg prøver å fokusere på det jeg kan spise men det holder ikke. Spørsmål som: kan du ikke spise frukt, kake, is, pizza, brød, yoghurt osv. osv. Man lar heller være å si noe for å la være å få all fokus rettet mot slanking og mat.
For meg fungerer det ikke å spise bare litt, det er en grunn til at jeg er blitt 20 kilo overvektig. Jeg klarer ikke å stoppe når jeg spiser kaker, brød, ris, pasta, pizza og lignende. Spiser til jeg blir stappe mett.
Først og fremst; det er ikke uhøflig å takke nei til mat du ikke vil spise - uansett!
Skal du lykkes med en varig kostomlegging må du på en eller annen måte lære deg å gi blaffen i hva andre måtte mene om kostholdet ditt. Det fører ikke noe godt med seg å bli presset til å spise mat du egentlig ikke ønsker.
For meg var det svært enkelt, men jeg vet jo at menn er enklere skrudd sammen enn kvinner - på godt og vondt!
Jeg tror sammenskruinga er likegyldig, det er oppdragelsen vår og forventningene til oss som kjønn som gjør dette, det er i alle fall min teori. Jeg har uansett aldri hatt dette problemet ;) (Bortsett fra en tante som prøvde å tvinge meg til å spise kalvemedaljong da jeg var vegetarianer, men henne snakker jeg i grunn ikke med lenger!)
Jeg har følt meg litt "uhøflig" noen ganger (mest i starten), nå føler jeg meg litt sær faktisk. Dumt at jeg føler det sånn, men det er så mye "oppdekninger" hele tiden, med venninnetreff og klubb etc., og jeg må hele tiden takke nei til lunsjer, middager, kveldsmat, kaker og brus.
"Kan du ikke skeie ut i dag da??" er et evig spørsmål, det er jo fordi folk tror jeg "bare" er på en vanlig slankekur, og ikke sjønner at jeg må holde meg under 20 gram karber pr dag for å være i ketose. Når jeg forklarer hva ketose er, så blir noen imponert og andre synes jeg sikkert er dum... he he..
Nå skal det sies at de aller aller fleste av mine venninner er små tynne mennesker som stapper i seg alskens og aldri legger på seg, så jeg forventer vel heller ikke at de forstår hva jeg snakker om. Kjenner jeg er litt lei av å forklare meg hele tiden.
Jeg syns ikke du var uhøflig, all den tid du forsynte deg av gryteretten og var fornøyd med det.
Jeg syns kanskje at det er ørlite uhøflig å ikke spise noe dersom man ankommer et selskap hvor vertene ikke på noen måte kan ane at det kommer et lavkarbo menneske og skal spise hos dem. Folk serverer mat for å være høflige. Det hører litt med i vår omgangsform egentlig.
Jeg valgte å spise av ren høflighet når vi besøkte et vennepar for noen uker siden. Snille damen ble glad for besøk og disket opp med boller og hjemmelaget plommesyltetøy. Laget av mannen hennes kvelden før. Og ja, jeg spiste altså. Jeg syns faktisk at det ville vært uhøflig å be om mandler akkurat da. Fokus ble hyggelig samvær med folk vi er glade i og ikke min diett. Straffen fikk jeg etterpå med litt magevondt, men det var i grunn greit altså.
Ja, dersom det er folk en omgås til en stadighet så vil jeg ikke anse det som uhøflig om en avslår mat med for høyt karbohydratinnhold altså. En skal ikke gjøre unntak hele tiden heller, da fungerer jo ikke opplegget med ketolyse. folk en omgås hele tiden vet jo som regel om hva en driver med også og kan tilpasse hva de tilbyr.
Jeg vil skille på sammenkomster med hhv venner/familie og fremmede. De som er mine venner/familie tror meg når jeg sier at dette må jeg bare styre selv. Eller så tror de meg ikke, men lar meg holde på med mitt fordi de er glade i meg. Og gjør de ikke noen av delene, så fortjener de ikke mitt selskap.
Er det i fremmede omgivelser, så vurderer jeg om jeg skal gå i det hele tatt og dersom jeg går, så kjører jeg uansett mitt eget løp. Jeg svarer på spørsmål hvis noen spør, men tar ikke opp lavkarbo selv og gjør det ikke til et diskusjonstema der og da. Det er ikke min diett som trenger å stå i fokus. Prøver å vinkle det mot helse og at dette er en medisinsk tilstand jeg må være i, det er ikke noe som heter å "ta bare litt". Mange skjønner ikke slankedelen av det, men de godtar som regel en "medisinsk" forklaring om blodtrykk, hodepine etc. Dersom det ikke funker, sier jeg rett og slett at "vi får være enige i å være uenige" og endrer samtaleemne. Tenk at det i noen sammenhenger er en fordel å være en oppkjefta bergenser med harde konsonanter, kontant setningsbygging og i overkant opparbeidet selvtillit...;)
[quote=Photobscura;539297]Jeg tror sammenskruinga er likegyldig, det er oppdragelsen vår og forventningene til oss som kjønn som gjør dette, det er i alle fall min teori. Jeg har uansett aldri hatt dette problemet ;) (Bortsett fra en tante som prøvde å tvinge meg til å spise kalvemedaljong da jeg var vegetarianer, men henne snakker jeg i grunn ikke med lenger!)[/quote]
synes jeg ser det:) hvordan tvang? Prøvde hu å tvinge det nedover halsen din eller:eek:
fader og, kjennerjeg blitt provosert når jeg leser slike ting som folk her inne opplever når de takker nei til diverse matvarer.
Uhøflig??? Absolutt ikke. Hva skal jeg si da?:( har arbeidskollegaer som sjekker ut maten min HVER ENESTE DAG I LUNCHEN:mad:. De spør og graver, er uforskammet til de grader, og jeg forsvarer meg til ingen nytte . men de hører jo aldri hva jeg sier når jeg prøver å forklare at jeg blir kanondårlig når bad karbs får inntog i kroppen min.
[b][/b]
De som synes man er sær eller uhøflig er ofte de som har et lite overvekts- overspisings- eller fråtseproblem selv. De koooooooser seg stappa på raske karber og masse sukker og "kan ikke skjøøønne hvorfor kiloene sitter asså!" ;)
Det er i hvertfall min erfaring. De som kan litt om matens sammensetninger av proteiner, karber og fett og hvordan f.eks et lavkarbokosthold fungerer bryr seg ikke noe om jeg takker nei til kake når jeg er på kur.
Når jeg ikke føler meg sær eller uhøflig - føler jeg meg litt ensom med dette kostholdet...:o På hjemmebane synes de jeg er skikkelig sær, og orker ikke høre på mine forklaringer på hvorfor jeg spiser som jeg gjør. Det samme ute hos venner/jobb - jeg snakker for døve ører.
Skulle gjerne hatt en i heimen (les: mann :D) som også spiste etter LCHF-prinsippet... :lol:
Jeg hørte om et kjedebrev for en stund siden som gikk ut på at du sender mannen din til den som står øverst på listen. Etter noen måneder vil du få ca. 50 nye menn. Noen av disse vil da kanskje være lavkarbo.
Ikke akkurat sånn, haha! Men tanta mi tror hun bærer hele verden på sine skuldra (om noen har sett filmen Dalmåser, DER er min tantes personlighet tatt på kornet, altså spot on!!!). Og at hennes slit er større enn andres. Min far hadde opplyst om at jeg ikke spiste kjøtt, og bett henne om å tilberede litt ekstra grønnsaker. Hun husker jo ikke noe som helst, og da vi kom til dekket bord, og hun hadde kokkelert heeele dagen, og jeg sa nei takk til kalvemedaljongene hennes, gjorde hun et stort nummer av det overfor hele selskapet og sa nærmest at jeg skyldte henne å smake på maten, akkurat som om maten hennes ikke var god nok for meg eller noe. Jeg fikk kokeboka "100 måte å tilberede kjøttdeig på" i julegave av henne samme år... Hun gjør meg gæærn, og jeg snakker ikke med henne om jeg ikke må, liksom :p Go figure :o
Ellers må jeg si at jeg veldig sjeldent er i spise-med-andre-situasjoner, når jeg tenker over det. Veldig sjeldent. Det er mer kaffe eller vin som er bakgrunn for sosiale sammenkomster blant meg og mine venner.
Men i går skulle jeg i bursdag, og da ringte han som hadde bursdag meg først og spurte om jeg kom, for i tilfelle skulle han ikke putte risen i gryteretten. Når vi var fire gjester, hvorav jeg spiser lavkarbo, og en annen er veganer, så måtte han jo ta en del hensyn, stakkar :p
Hensyn til andre tar vi jo hele tiden og når det gjelder familie og nære venner, syns jeg det er en selvfølge at man følger med litt.
Jeg har ikke blomster på bordet eller pynter kake med kiwi når jeg venter min svigermor. Hun er allergisk mot så mangt, men jeg prøver å huske og ta hensyn.
Etter at jeg fikk Dia2 ringte hun før selskaper etc og spurte hva jeg kunne spise. Sa til henne at hun ikke trengte ta hensyn til meg.
Da jeg begynte på ketolyse var hun veldig interessert og fikk kopi av lister jeg fant her inne. Hun skulle få svigerfar til å prøve dette. I tillegg har hun en datter som ikke tåler mel, ikke cøliaki, men allergivarianten.
Likevel kommer det som et sjokk på henne hver gang jeg sier neitakk til noe. Hun serverer kjøtt med poteter og rotgrønnsaker eller steker rundstykker fordi jeg kommer til lunsj, lager tilslørte bondepiker til dessert eller setter frem frukt til meg.
Etter 16 år har hun heller ikke fått med seg at jeg ikke spiser tomater og puttter salaten full hver gang det er det hun serverer!
Uff, fikk lempet av meg litt frustrasjon der, ja!:eek:
Jeg skjønner TS sin frustrasjon her.. For det er mange mennesker som ikke skjønner at det ikke er for å være uhøflig..
Det jeg sliter med er at familien, da særlig min farmor, veit at jeg ikke er allergisk, og blir helt fra seg når jeg ikke vil spise boller og kaker.. Hun er av typen som MÅ gi meg noe, jeg får ikke dra derfra før hun har gitt meg noe å spise.. Slitsomt..:S
Blant de som jeg bor med, foreldrene mine altså:p, så sliter jeg mer med at de ikke trur dette er bra for meg.. De skuler på meg hver gang jeg nærmer meg kjøkkenet, og sjekker ut hva jeg skal spise, mens de mumler om at "det der kan umulig være bra, jeg håper du vet hva du gjør"...
All verdens forklaring vil nok ikke endre dem nei:)
Fikk mange gode tips av denne tråden, så kanskje besøk blir enklere i framtiden:)
Du er jo ganske ung Sesti og foreldre bekymrer seg ofte for unge jenter som slanker seg. De er ofte redde for at dette handler om en spiseforstyrrelse. Jeg tenker at foreldrebekymring som regel handler om at de bryr seg om deg og vil ditt beste. Kanskje det vil hjelpe foreldrene dine å få mer kunnskap. Du kan invitere dem til å lese Torkil sin ketolysebok. Dersom det ikke hjelper, kan du invitere dem inn på Torkil sitt forum, der kan de stille de spørsmålene de lurer på til ham som lege. Du er så ung at jeg vil tro at du trenger støtte og det er som regel best å ha foreldrene sine med på laget. :)
Å, jeg har ledd sånn av denne. Mange ganger. :D :D :D
Takk, Pearl.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
