Det er vel ingen som er uenig i at manisk og destruktiv veiing er sykelig - men det er jo ikke det som har vært ankepunktet her - diskusjonen har jo i stor grad dreid seg om det å veie seg daglig i seg selv er (mer eller mindre potensielt) manisk/destruktivt/sykelig. Altså om det generelt sett er usunt å veie seg hver dag. Å diskutere hvorvidt det er usunt med daglig veiing forutsatt at personen det gjelder har et nærmest tvangsmesiig forhold til det å veie seg, er jo ganske så meningsløst - her hersker det vel ikke større uenighet. Spørsmålet knytter seg vel til om man på generell basis bør anbefale det ene eller det andre, ev. verken eller.
Hvis man på generelt grunnlag sier det det er usunt og sykelig å veie seg hver dag (for å ta et vilkårlig eksempel), så sier man i realiteten de personer som veier seg daglig (igjen på generell basis) har et usunt og sykelig forhold til vekt. Om dette ikke er å karakterisere en person, så beveger man seg i alle fall over i personlig farvann, og da øker emm. aktsomhetsbehovet. At de som da veier seg hver dag, og som gjør dette uten snev av mani og besettelse, vil ha seg frabedt å bli plassert inn i en gruppe potensielt sykelige mennesker, forstår jeg så godt. Selv om jeg ikke er av de som har godt av å veie meg særlig ofte.
Synes stort sett diskusjonen her har vært saklig. Men noen ganger går den litt utover temaet.
Jeg tror mange som er overvektige har spiseforstyrrelser men de er ikke klar over det selv! Jeg gikk i årevis og trodde jeg hadde dårlig karakter som ikke klarte å spise lite, være sulten og trene som alle andre. Derav trodde jeg at jeg ikke var verd noe og ikke klarte å være innehaver av tittelen "slank". Mange vet ikke selv at de er spiseforstyrrede men tror det er noe galt med viljestyrken. Gang på gang går man på med dødsforakt og nå skal man oppvise viljestyrke så familie og venner en gang for alle får se hvor viljesterkt og slank man egentlig er. Gang på gang mislykkes mange med dette.
Jeg var så dum å veie meg i dag :( 1.5 opp... Det er prisen å betale for alkoholinntak ihelga. Tredje dagen veier man mer pga dette. Hadde jeg hoppet over veiiinga hadde jeg blitt i den følelsen av at jeg følte meg slankere. Nå viste vekta noe annet og jeg ble litt oppgitt.
JA, vekt er en opp og nedtur for de som sliter med et problematisk forhold til badevekta. Har man ikke et problematisk forhold... kan man MEGET FORT få det hvis man veier seg hver dag.
Min mann, min sønn... Har et normalt forholdt til mat og vekt. De veier seg av og til - kanskje hver 14 dag. For dem er vekta uinteressant, de kjenner det på bukselinningen at det går nedover. De har ikke noe problematisk forhold til vekt og mat men hadde 10 "komfortkilo" å gå ned hver seg. Jeg kjenner INGEN normalvektige som veier seg hver dag. Ikke en gang i uka en gang. Spør jeg hva de veier aner de ikke, de har ikke veid seg siden i fjor! Har ikke badevekt!
Det er snodig at de som er normalvektige - som holder vekta - ikke trenger badevekt for å holde "øye" med tilstanden.
Alti alt tror jeg det å veie seg er en uting. Burde ikke veie seg mer enn en gang i måneden... så fikk man fokus vekk fra tallene. De er faktisk ikke viktige, det er inget redskap som må til for å gå ned i vekt.
Hvis argumentet for å veie seg hver dag er inspirasjon, da skjønner ikke jeg hvor den kommer fra for jeg veier faktisk OFTE mer etter helga, men neste fredag har jeg knipi en halvkilo til.
Er det forresten noen som kjenner til "eksperter" som anbefaler daglig veiing? Mange av dere følger jo Ketolyse-opplegget. Har dr Andersen f.eks noen anbefalinger om veiefrekvens?
Har dr Atkins kommet med noen anbefaling om dette i noen av bøkene sine?
Hva disse eventuelt anbefaler ville jeg lyttet nøye til.
Da er det med andre ord dumt FOR DEG å veie deg i dag, eller hver dag, eller kanskje i det hele tatt.
FOR MEG er det ikke slik. Jeg kan ikke fatte hvorfor du mener at når noe ikke funker for deg så må det være feil for alle???
De fleste slanke mennesker hopper ikke på vekta i tide og utide, som regel veier de seg vel nesten aldri. Og ikke blir de fete av det... Neivel???
De fleste av dem spiser brød og poteter også uten at de blir overvektige - hva i all verden har det med meg å gjøre? JEG tåler ikke karber noe særlig godt. Da må JEG ta konsekvensen av det og spise noe annet enn folk flest.
Og JEG liker å følge vekten min hver morgen. Dagen min er ikke ødelagt hvis jeg ikke får veid meg. Jeg er ikke i skyene hvis jeg har tatt av siden dagen før, og heller ikke på bunnen hvis jeg ikke tar av eller går litt opp. Men jeg liker å følge nøye med, fordi jeg er annerledes enn deg.
Jeg foreslår at du innser at du ikke bør veie deg så ofte siden det ikke funker for deg, mens du lar være å mene at jeg ikke skal veie meg ofte fordi det ikke funker for deg. Det funker jo for meg......
På akkurat samme måte som ungene mine får både brød og sjokolade iblant - fordi det ikke byr på problemer for dem. Ikke veier de seg heller når jeg tenker over det :)
Det er meg knekkende likegyldig om du veier deg ti ganger om dagen. Det er ditt problem, ingen andres. (hvis man kan kalle det et problem da).
Tråden startet med ei som LURTE PÅ HVOR OFTE HUN SKULLE VEIE SEG. Det er til HENNE og ANDREsom ønsker et gjennomtenkt og reflektert svar jeg henvender meg til.
At du tåler å veie deg hver dag og tviholder på at det er løsningen for deg er ikke nødvendigvis løsningen for flertallet av overvektige. Slik jeg har oppfattet folk flest her som har gått ned noen kilo - er det best å veie seg en gang i uka. Men det betyr ikke at de sier det er best for deg.. For et lite fåtall kan det være en grei løsning. Men jeg har ALDRI lest noe sted (har lest en del), at det anbefales å veie seg hver dag. Det er det nok en grunn til. Sikkert samme grunn som det jeg og mange med meg har erfart - det blir bare stressende.
Nei - det var ikke spurt hvor ofte hun skulle veie seg. Det var spurt hvorfor bare en gang i uka. Det blir noe annet.
Hvis noen hadde bedt meg om en anbefaling på hvor ofte, ville jeg sagt at de fleste ser ut til å synes en gang i uka er passe, jeg veier daglig. De fleste som ville spurt meg ville vel kjent meg godt nok til å vite at jeg er en erke-nerd på et par områder da :-)
Slik jeg oppfatter det så er de aller fleste her inne enige i at det må være opp til individet selv å finne en strategi for sin egen kostholdsomlegging. I dag er den rådende oppfatningen derimot at man skal veie seg sjelden, og helst ikke mer enn en gang i uken. Så kommer spørsmålet mitt, er det slik at de fleste som begynner på lavkarbolinja er spes. disponerte i forhold til farene knyttet til manisk adferd med badevekten? Dette vet jeg virkelig ikke svaret på, men jeg håper jo at svaret er nei. Jeg har i alle fall trodd og ment at flertallet av de som gjennomfører en kostholdsomlegging er rasjonelle tenkende individer, som ikke nødvendigvis trenger å skjermes for seg selv.
I dette lyset fremstår frykten for å anbefale daglig veiing på badevekten som enormt overdrevet. For det er slik jeg forstår nemlig ikke slik at man blir syk av å veie seg. Dersom jeg tar feil, så korriger meg gjerne. Jeg tror like fullt at maniske mennesker gjerne kan missbruke en badevekt, på samme måte som de kan missbruke et kredittkort. Jeg ser bare ikke at løsningen er å forby kredittkort (badevekt) for alle mennesker på planeten? Her ser jeg virkelig ikke logikken.
Postulat 1: Syke mennesker er syke, og bør behandles av medisinsk personell. Denne gruppen mennesker er så liten, at den ikke bør øve innflytelse på de generelle rådene som gis til de store gruppene (som vi her antar er friske) fordi det tjener i alles interesse at suksessraten for kostholdsendringen er spisset for best effekt.
Postulat 2: Dersom lavkarbomodellene alle blir spisset for best mulig effekt (hva nå enn det er, det kan jo variere), vil færre mennesker bli syke.
Så jeg spør igjen. Dersom vi skal komme frem til en anbefaling som vil øke sannsynligheten for at andre kan lykkes lettere med sin kostholdsendring, samt nå målene sine lettere. Er det da relevant å komme med råd basert på at man tror alle/endel/noen er maniske? Jeg mener dette er kontraproduktivt og etterlyser virkelig argumenter som innbyr til en annen tenkning. Så, enlighten me please.
Siden det fremdeles er knyttet usikkerhet til argumentene FOR å veie seg hver dag (eller tilnærmet) er som følger (og dette er mine argumenter, mens andre sikkert kan ha andre argumenter):
KUNNSKAP - For å få den nødvendige kunnskapen om hvordan MIN kropp fungerer på forskjellige matvarer, så kan jeg benytte badevekten over tid, til å fastslå det. På den måten kan jeg justere matinntaket, for eksempel forholdet mellom karbo., proteiner og fett, slik at det blir en fin balanse. Jeg kan introdusere matvarer og ser lett hvilke som er partystoppere. Alt i alt betyr dette at jeg øker oddsen for en sikker og behagelig vektreduksjon.
FOKUS - For å sikre at man får et bra resultat ved en hver vektreduksjon (eller økning, for de som jobber med det). Så trenger vi alle fokus. Denne fokusen kan man opprettholde på mange forskjellige måter. Noen tar bilde av seg selv hver dag. Andre kjenner på bukselinninga hver 3 mnd. Mens andre igjen velger å gjøre ALT inkl. å veie seg. Jeg er i den siste kategorier og det er med på igjen å øke sannsynligheten for at jeg lykkes med det jeg driver med. :)
MOTIVASJON - Når man samler data i historisk perspektiv så vil det alltid være motiverende å sette disse i sammenheng. Dette argumentet gjelder også for de som kun veier seg en gang i uken. Igjen er det slik at dersom man blir demotivert, av sin egen fremgang, så er det en indikator på at man må lære å ikke bli demotivert. Denne lærdomen kan man kun få på en måte, og det er ved å fortsette å veie seg samtidig som man faktisk tenker nøye gjennom ting/evt. med hjelp av andre. Dersom man vet at det ikke vil fungere, så hiver man badevekten og tar kontakt med nærmeste psykolog slik at man snarest mulig får løst opp i det som hindrer fri livsutfoldelse.
HINDRER AT JEG BLIR SYK - Siden jeg benytter de metodene som maksimerer oddsen for en enkel og suksessrik kosthold/livsstilsendring, så sparer jeg meg for mange vonde opplevelser og nedturer. Disse vonde opplevelsene og nedturene kan på sikt føre til sykdom. Noe jeg naturligvis ikke unner noen. Derfor er det også viktig å benytte virkemidler som produserer friske fornøyde individer, fremfor ulykkelige individer som er i faresonen for å bli syke.
Vel, dette er vel i hovedtrekk argumentene mine da. :)
Når alt kommer til alt er selvfølgelig badevekta en minimal brikke i det hele. Den er faktisk uvesentlig for å lykkes med vektreduksjon.
Det er som på en bil - du liker å følge med på kjørecomputeren for å se hvor mye du bruker på mila - hvor langt bilen kan kjøre på denne tanken med bensin - hvor mye du har tilbakelagt på turen. Men det er strengt tatt ikke nødvendig med den slags informasjon. Legger du i vei med full tank, trenger du ikke mer enn et speedometer (da pga ikke bryte fartsgrenser). Det er faktisk bare å kjøre og fylle på når du tror det trengs. Kjøreoppplevelsen er like god! ;)
Har du noen tall på dette med hvor mange prosent syke det er på forumet her? Eller bare "tror" du at de fleste er syke? For om det er riktig, så kan jo jeg gjerne bli med å anbefale at vi alle kaster badevekten, men jeg tviler litt på at det er nødvendig. :)
Men om du har noe håndfast, så kom gjerne med det, ellers noterer jeg at dette kun var synsing fra din side.
Nå har jeg ikke snakket om folk på forumet her. Det er noe du "tolker inn" i det jeg skriver.
Jeg snakker om overvekt og fedme på generelt grunnlag. Behøver ikke snakkeom ALLE på forumet. Det er nok av eksempler å ta av "utenfor". Det er skrevet LASSEVIS med bøker om temaet.
Det er ikke jeg som har definert "sykelig overvekt", så det må du eventuelt ta opp med de "lærde" som har forsket på dette. I følge BMI mål er jeg sykelig overvektig. Jeg setter meg ikke akkurat ned å blånekter og sier "nehei...det er ikke noe sykt med meg". Klart det er det jeg har en BMI på nesten 40!! Jeg er et vandrende hjerteinfrakt. Har utviklet insulinresistens og forhøyet kolestrol pga fedme. Skal jeg NEKTE på det da eller?? Her er jo TALLENE klare.. du som er opphengt i tall. Blodverdiene dine sier MASSE om tilstanden til kroppen din. Det er klart at er du 25 år og har en BMI på 40 er det annerledes enn om du er 45 år. Det er rett og slett farligere for de "voksne" enn for de unge. Klart klokka mi tikker nå..jeg må ned i vekt!
Men badevekta er ikke den som motiverer meg til å fortsette ufordrøtent for å si det sånn. Det er tanken på at jeg kunne tenke meg å leve lenger enn til jeg blir 55 år. For meg er ikke fokus å se "fin" ut lenger. Men det var veldig fokus når jeg var 25. Men da var jeg slank og stresset masse med vekta. Opp og ned opp og ned.
Vi har alle våre motiver for vektreduksjon. Men for mange overvektige ligger det årevis med kamp mot kiloene bak. Det er veldig få som har lagt på seg 3 kilo i året i ti år og PLUTSELIG veier 30 kg for mye.
Og jeg snakker GENERELT... Du kan skaffe deg mer kunnskap ved å lese om fedme og spiserforstyrrelser. Det er to ting som ofte henger sammen. Ikke for alle..men for mange.
Trådstarter ser med overraskelse på at det enkle spørsmålet skulle utløse en så lang diskusjon. :o
For meg var utgangspunktet at jeg tidligere har syntes det var en støtte å veie meg hver dag når jeg skulle ta kontroll over vekten. Det har vært motiverende, disiplinerende og hjulpet meg å holde fokus i disse periodene. I tillegg har jeg gjennom daglig veiing lært noe om hvordan kroppen reagerer på ulike forhold og hva som er mine normale vektsvingninger. Jeg har trivdes med det og følt at det var helt greit, som en del av morgenritualet. Har aldri vært opphengt i grammene, må faktisk skrive ned vekten i kalenderen for å huske det eksakte tallet. Resultatet styrer altså ikke mitt humør, og jeg kjenner meg over hodet ikke igjen i noen av de negative merkelappene som er blitt satt på fenomenet "daglig veiing".
Mitt forhold til mat har riktig nok vært problematisk, som det sannsynligvis er for flere her. Men det har faktisk ikke noe som helst med svingningene på badevekten å gjøre, det er på helt andre områder jeg har strevd.
Da jeg gjennom lavkarbogruppen og litteratur ble oppmerksom på at det generelt ble anbefalt å veie seg ukentlig, lurte jeg på om det var spesielle grunner til det? Grunner som kunne tilsi at jeg skulle endre på den rutinen jeg egentlig ville ha, når jeg nå skulle i gang med "den siste slankekuren"? Derfor la jeg ut spørsmålet mitt.
I diskusjonen her har jeg forstått at noen er veldig overbevist om at ukentlig veiing er best. Men jeg har ikke sett noe argument som skulle tilsi at JEG skal droppe daglig veiing, når jeg tidligere har erfart at det er positivt motiverende for meg!
Jeg ser at flere her på gruppen har det som meg. Det var fint å se. Hver må selvfølgelig finne ut hva som fungerer best for en selv, enten det gjelder valg av kostholdsfilosofi, veiefrekvens eller alt det andre vi skal ta stilling til når vi skal skaffe oss et bedre og lettere liv.
Da forstår jeg ikke hvorfor du setter spørsmål ved det i det hele tatt. Hvis det har vært riktig for deg før mener jeg? Hvis du har veid jeg hver dag før og hatt hell med det bør du vel heller spørre deg om hvordan du skal lykkes å HOLDE vekta denne gangen for da er det slik jeg ser det det som er kjernen i problemet ditt. (rett på meg hvis jeg tar feil asså :))
Tror hver enkelt må gå i seg selv og spørre: Hvorfor har jeg lagt på meg IGJEN (for de det gjelder, blandt annet meg) ? Er det noe jeg kan gjøre annerledes denne gangen slik at jeg slipper å gå igjennom dette igjen?
For meg handler det om at det skal slutte å handle om hva jeg veier. Må legge fokus på trivsel og helse og ta evt. utseende som en bonus når jeg går ned. Jeg må slutte å spise foran TV, slutte å spise når jeg ikke er sulten, slutte å gå timer uten mat for å så å kjøpe drittmat som egentlig egner seg best som grisemat - knapt det.
Jeg er faktisk mer en jeg spiser og mer enn hva jeg veier og det skal jeg få hjernen min til å forstå denne gangen. Jeg skal gi meg selv omsorg ved å spise sunnere og få en bedre helse ved at jeg går ned i vekt. For jeg lurer meg selv ved å tro at når jeg spiser noe godt er det sunt for meg fordi det smaker så godt - i virkeligheten er det gift i min tilstand. Må bare få hjernen og adferden med på tanken..;)
Jeg vurderer å veie meg bare 1 gang i måneden. Mye artigere... :ja:
Nei, ikke nødvendigvis, men jeg er enig i at det er det som ser ut til å være den vanligste oppfatningen ;)
Jeg er av den oppfatning at man må bruke hodet tilstrekkelig til å både forstå hva som virker for en selv, og hva som ikke virker - samt til å ta lærdom av sine observasjoner - enten det gjelder veiing, karbohydrater, alkohol, trening, søvnmønster, karriærevalg og det meste annet :)
Altså at vi er forskjellige og man kan ikke peke på et menneske og si - dette vil virke for deg. Man må si dette virker for mange, jeg kjenner også til disse løsningene, samt at jeg har hørt om enda to varianter, også la det være opp til det spesifikke individet som står der å vurdere hva som passer best i akkurat dets tilfelle :)
Det er jo ingen som prøver å fortelle den enkelte hva som er best for denne.
Men stiller man et spørsmål vil man jo får svar da. Kanskje liker man ikke svarene man får men det er likevel svar. Det er ikke alltid svarene samsvarer med det en selv mener er riktig.
Jeg ringte en gang foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser. Tror jeg var ca 28 år. Veide enda mer enn jeg gjør nå. Var veldig deprimert og fortvilet for jeg "slanket meg feit". Hun sa:" du må slutte å slanke deg!" Det var ikke det svaret jeg ville ha. Jeg sa: " jeg kan ikke det for da blir jeg jo enda større!". Hvor langt har slankingen din brakt deg så langt?" Sa damen. Jeg svelget og sa at jeg var over 120 kg og at jeg ikke turte å gå på vekta en gang. Hun sa: "du skal slutte å veie deg og slutte å slanke deg, det er første steg på vei til et normalt liv." Jeg hørte ikke hva hun sa, jeg ville i kke høre for det var ikke det svaret jeg ville ha. Jeg trodde at hvis jeg slapp "kontrollen" (noe jeg i virkeligheten ikke hadde) ville jeg fyllte ut en toseters sofa relativt kjapt. Jeg la på og det gikk enda noen måneder og enda noen kilo på før jeg tenkte at jeg måtte prøve det damen sa. Jeg leste "når følelser blir mat" av Karen Kristensen (hun som startet foreningen for kvinner med spiseforstyrrelser). Ble inspirert til å slippe "kontrollen".
Jeg begynte å kjøpe alt jeg hadde lyst på. Spiste ved kjøkkenbordet. Sluttet med TVspising og kveldsspising. Alt handlet om å lytte til magesekken og sult og metthetsfølelse. Jeg prøvde å finne igjen følelsen. Det var prøv og feil - noen kvelder sprakk jeg..men det ble sjeldnere og sjeldnere. Etter 8 måneder hadde jeg gått ned til 100 kg. Da følte jeg meg slank :ja: Hadde det veldig bra og hold vekta i flere år. Helt til jeg begynte å spise om kvelden igjen. Da begynte jeg å spise kun fordi mat smakte godt IGJEN.. som en alkoholiker som får smake brennevin. Sakte gikk jeg opp, så ned, så opp.. Og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i den onde spiralen. Ble gravid og spiste og spiste.. og etter fødselen spiste jeg enda mer grunnet noen medisiner jeg bruker.
Min historie kan ikke være unik. Det nekter jeg å tro. Det var først når jeg sluttet å bry meg om vekta, om tallene om spise og ikke spise at jeg fikk et normalt forhold til mat. Sluttet å spise meg overmett til måltidene. Det var en DELILIG følelse :ja: trengte ikke veie meg... Alt gikk naturlig for seg.
Så for meg handler det faktisk ikke om vekta men å få et normalt forhold til mat. Lære å lytte til kroppen ikke "lysta". Så lenge problemet sitter mellom ørene - hjelper det ikke å veie seg hver dag. Det gjør ikke saken bedre - tvert imot.
Derfor råder jeg folk til å veie seg minst mulig. Man kjenner faktisk på kroppen og klærne at det går rette veien. Bedre å fokusere på å kjenne etter inni seg hva man tenker og hvordan man har det underveis.
Ja, definitivt ganske så mange. Det må uansett være lov til å mene at de 2% av befolkningen som er sykelig overvektig IKKE skal være noe argument for at 98% friske mennesker må la være å bruke de beste hjelpemidlene? Hvor er i så tilfelle logikken i det?
Har du LEST noen av linkene? 20 % lider av FEDME... et er ganske mange prosent. Hvor mange av disse har spiseforstyrrelser...det går fram av linkene.
Du må jo lese da når jeg kommer med noe håndfast.
Du er faktisk den eneste jeg har hørt om som synes badevekta er et av de beste hjelpemidlene i vektreduksjon. Du snakker bare ut fra deg selv og har du ikke noe mer håndfast å komme med, tar jeg det som ren sysning.. og kan ikke ta det med i beregningen. ;)
[quote=Impulsiw;488597]Har du LEST noen av linkene?
Ja, jeg leste en lang og kjedelig artikkel om en ernæringsdame i usa. Jeg klarte virkelig ikke å se hvordan det kunne være relevant til vår diskusjon.
[quote=Impulsiw;488597]
20 % lider av FEDME... et er ganske mange prosent. Hvor mange av disse har spiseforstyrrelser...det går fram av linkene.
Jeg er altså ikke så veldig interessert i å finne ut nøyaktig hvor mange mennesker som er syke. Det jeg er opptatt av er hvordan vi skal unngå å lage flere enn nødvendig. For å gjøre det så må vi altså kunne være kritiske til egne holdninger, eller hva?
[quote=Impulsiw;488597]
Du må jo lese da når jeg kommer med noe håndfast.
Jeg forsøkte, men siden det ikke var du som kom med noe håndfast, men barer sendte meg videre til en rekke artikler på nettet, så prioriterte jeg å bruke tiden min på noe annet. Sorry.
[quote=Impulsiw;488597]
Du er faktisk den eneste jeg har hørt om som synes badevekta er et av de beste hjelpemidlene i vektreduksjon.
Det er ett av flere viktige hjelpemidler, og jeg blir litt paff over at jeg ikke skal få lov til å bruke den, og ei heller anbefale andre friske mennesker å bruke den. Jeg etterlyser logikken bak dette, men jeg får altså ikke noe svar. Kanskje det ikke finnes noe logisk argument mot dette? Annet enn at syke mennesker kan bli sykere av å bruke den, mens friske mennesker kan bli friskere av å bruke den? Jammen ikke godt å si... :)
Jeg har ingen som helst fagbakgrunn til å mene noe av det jeg mener. Jeg har tvert i mot tryglet og bedt om å få noen til å gi meg noe annet å mene. Uten at jeg har fått særlig napp der i gården (jo, takk for tipset mht. ketostixen). Så om du oppfatter meg som en ren synser, så er jo det temmelig så korrekt oppfattet. :)
[quote=Thorwald;488608][quote=Impulsiw;488597]Har du LEST noen av linkene?
Ja, jeg leste en lang og kjedelig artikkel om en ernæringsdame i usa. Jeg klarte virkelig ikke å se hvordan det kunne være relevant til vår diskusjon.
[quote=Impulsiw;488597]
20 % lider av FEDME... et er ganske mange prosent. Hvor mange av disse har spiseforstyrrelser...det går fram av linkene.
Jeg er altså ikke så veldig interessert i å finne ut nøyaktig hvor mange mennesker som er syke. Det jeg er opptatt av er hvordan vi skal unngå å lage flere enn nødvendig. For å gjøre det så må vi altså kunne være kritiske til egne holdninger, eller hva?
[quote=Impulsiw;488597]
Du må jo lese da når jeg kommer med noe håndfast.
Jeg forsøkte, men siden det ikke var du som kom med noe håndfast, men barer sendte meg videre til en rekke artikler på nettet, så prioriterte jeg å bruke tiden min på noe annet. Sorry.
Du sier du trygler og ber men jeg kan faktisk ikke se at du LESER det du får skrevet her. Verken det jeg skriver eller linkene. Når du ikke gidder å bruke tiden på å lese litteratur ser jeg at du egentlig ikke er interessert i å lære noe i det hele tatt. Du sier at BER om mer info - men det er jo bare ord. Du gjør jo ikke noe med infoen du får, fortsetter bare ufortrødent videre med å peke på alle de friske menneskene som vil ha stor glede av å veie seg hver dag.
Jeg har gått på MANGE slankekurs. Blandt annet Grete Roede og Libra. Felles for dem er at de veier seg ukentlig og anbefaler kundene om ikke å veie seg hjemme. Samme med Ingers Rugbrød og Fedon Linberg. Det går en serie på NRK1 nå og sånn det ser ut der veier de seg månedlig!
At du på tross av "forståsegpåeres" råd vil råde andre til å bruke daglig veiing som motivasjonsfaktor kan jeg faktisk ikke forstå i det hele tatt. Videre synes jeg du viser en forakt for de som virkelig sliter mentalt med vekt og mat - for det er mange - og du later som de ikke finnes her....
Her var det mye på en gang. Mitt ønske er altså å sørge for at de rådene som gis til "trengende" er så gode som overhodet mulig. Når noen "forståsegpåere" da gir råd over en lav sko, så skulle man jo tro at det var mulig å forstå fornuften bak slike råd. Kanskje det til og med finnes gode, rasjonelle og veloverveide grunner til å gi slike råd? I så tilfelle er det jo pussig at disse grunnene ikke kommer til overflaten her? Eller er det bare jeg som ikke ser dem. I så tilfelle ber jeg dere om å dytte snuten min opp i argumentene, ikke ulikt hva man av og til må gjøre for å få hundehvalpen til å skjønne ett og annet. Men kom gjerne med dem, om de finnes.
Jeg har da ingen forakt for de som sliter mentalt med vekt og mat, hvor har du det fra? Det er jo utrolig at man ikke kan diskutere uten å bli beskylt for både det ene og det andre, man må jo kunne ha en saklig diskusjon uten at det av den grunn blir noen heksejakt og personforfølgelse?
Nettopp. De aller fleste mer eller mindre seriøse aktører innen for slankebransjen anbefaler veiing en gang i uken eller mindre. Tror aldri noensinne jeg har hørt om noen som anbefaler hyppigere veiing enn det, eller bruk av daglig veiing som en oversikt. Noen har nytte av det, som noen i denne tråden, men faktum er jo at de aller færreste har godt av å veie seg hver dag, derfor er også anbefalingene som de er.
Som dere sikkert har sett, har jeg gjentatte ganger prøvd å fortelle hvordan det å veie seg hver dag har vært fint for meg.
På samme måte som det har vært fint (for meg) å bruke skritteller og pulsklokke. Men nå melder jeg med ut av diskusjonen. Jeg kunne plukket ut utallige grunner til det, men å logge seg inn og igjen få slengt usakligheter(barnsligheter?) mot seg blir jeg lei av! Denne gangen har man fått snurtebillene på (forøvrig et nytt ord for meg), og får grei beskjed om at noen sitter og flirer av noen av oss som ikke tåler noenting i sammenligning med andre forum :confused: HA FIN DAG DERE ALLE:)
Hallo da, leste du det jeg skrev? Jeg skrev jo faktisk at daglig veiing har vist seg å funke bra for noen her i tråden, men at ANBEFALINGENE sjelden går på daglig veiing fra noen som helst innenfor slankebransjen, og det er det jo en grunn til, derfor bør man kanskje ikke anbefale andre å veie seg daglig siden det KAN trigge noe negativt, noe det gjør i altfor mange (de fleste?) tilfeller. Dere som har god effekt av daglig veiing og med hånden på hjertet kan si at det IKKE trigger noen som helst negative følelser, skal selvsagt bare fortsette med det. ;)
Forresten så synes jeg ikke du har fått noen som helst usakligheter eller barnsligheter slengt mot deg?
Dersom man allerede teller kalorier eller karbohydrater eller fett eller veier sin mat eller trener for å forbrenne et visst antall kalorier etc., kan jeg virkelig ikke se at det å veie kroppen sin skulle være det som får et menneske til å styrte inn i besettelsen.
Når det gjelder spiseforstyrrelser - siden det så ettertrykkelig er brakt inn i tråden - er dette for det første et svært så ullent begrep. Etter mitt skjønn foregår det her - som på en rekke andre områder i samfunnet - en overdiagnostisering og mental sykeliggjøring av tilstander som rent fysisk er helseskadelige, men som ikke trenger å bunne i et forstyrret hode. Å spise mer/mindre enn hva godt er, eller spise mer/mindre enn hva som anses normalt, er ikke ensbetydende med at man har et sykelig forhold til mat. Det er ikke slik at alle som er tynnere eller tykkere enn hva godt er, er besatt av mat, eller er i faresonen for å utvikle en spiseforstyrrelse. De som først og fremst er i faresonen, har ofte en del fellestrekk som overhodet ikke har med mat eller vekt å gjøre. Å si at det å veie seg (ofte) dermed utsetter den gjengse "slanker" for risiko for å utvikle et sykelig forhold til vekt, mener jeg derfor blir feil. Det er vel i så tilfelle slankingen i seg selv som er potensielt farlig.
Det er faktisk slik at de fleste mennesker ikke utvikler spisefortyrrelser. Og her synes jeg Thorwald har et poeng - vi kan ikke komme med generelle anbefalninger eller råd basert på en minoritet med potensiale for å utvikle matbesettelser. Hvorvidt mennesker med spiseforstyrrelser bør veie seg overhodet kan man ikke generalisere om - til det er emnet for komplekst. Men det er jo ikke syke mennesker vi diskuterer her?
Nå er jeg av den oppfatning at også mennesker som har et helt uproblematisk forhold til vekt ikke nødvendigvis vil ha noe utbytte av å veie seg daglig. Til dette finnes mange grunner, de er nevnt tidligere i tråden og jeg gjentar dem ikke her. I all enkelhet synes jeg det er tilstrekkelig å peke på det helt innlysende: Hvorfor skal man veie seg oftere enn hva man har utbytte av og er komfortabel med? Uaktet potensielle forstyrrelser, - det er da dette det handler om vel?
Så vil jeg tilføye at det ikke er noen vitenskap hvor ofte et menneske bør veie seg. En gang i uken-regelen fremstår som nokså vilkårlig, og det at den har blitt en generell retninglinje ved ulike slankekonsept er ingen attest på at den er til det beste. Men som ved de fleste andre normer som bare har festet seg, uten noen helt åpenbar grunn, blir ett hvert avvik fra denne normen ansett som unormalt, ja kan hende sykelig eller manisk. Det kan det selvfølgelig være. Men slike symptom opptrer da sammen med andre symptomer, slik at det neppe vil være noe problem å isolere sykelige tilfeller fra de som lever helt uanstrengt med sin badevekt.
Vi skal huske på en ting: dersom man kaller folk syke, vil enkelte tro de er det. Det er også en form for forstyrrelser. Men de er skapt av et diagnosekåt samfunn, ikke av at man veier seg oftere enn naboen.
Du sier at det ikke er noen vitenskap på hvor ofte et menneske bør veie seg Nike.
Så du trekker frem vitenskapskortet når det passer deg? Når det ikke passer deg - som dette med å diagnostisere - kaster du glatt vitenskapen overbord og mener de ikke veit hva de snakker om i dette diagnosekåte samfunnet.
For å sitere deg: "Vi skal huske på en ting: dersom man kaller folk syke, vil enkelte tro de er det. Det er også en form for forstyrrelser. Men de er skapt av et diagnosekåt samfunn, ikke av at man veier seg oftere enn naboen."
Mener du at fordi noen TROR de har en spiseforstyrrelse,men egentlig har de dårlig viljestyrke? Det er faktisk av LEGER og SPESIALISTER folk får diagnosene sine. Det er jo disse det er noe galt med da i følge deg. For samfunnet kan faktisk ikke stille diagnoser så langt meg bekjent.
Impulsiw - jeg har ikke sagt at badevekta er mitt viktigste våpen i kampen mot kiloene og for helsa riktignok. Det er maten jeg spiser og treningen jeg bedriver som er det viktigste våpenet mitt.
Men du er ikke helt god på å telle likevel. Jeg veier meg hver dag akkurat som Thorwald, og jeg har et godt utbytte av det i å ivareta helsa mi. Akkurat som feks Tulla også skriver.
Du lurer på hvorfor jeg la ut spørsmålet, når daglig veiing tidligere har fungert greit? Det var fordi anbefalingen om ukentlig veiing var ny for meg, så jeg ville vite om det var noe jeg ikke visste, noen grunner som burde få meg til å endre opplegget mitt.
Du har helt rett i at mitt problem heller har vært å holde vekten, ja! :D Men ettersom jeg bare er i startfasen på det jeg håper skal bli et halvt år på ketolyse (dag 1 i dag!), er jeg ikke kommet så langt i tankegangen ennå at vedlikeholdet står på dagsorden. :)
Det er viktige og kompliserte spørsmål du skriver om ellers. Jeg har vært gjennom prosesser de siste årene hvor flere av disse sakene har vært på sakskartet, for å si det sånn.
Løvetann: godt å høre at jeg ikke er alene om det :ja:
Jobber med meg selv HVER dag nå. Jeg har holdt på siden 3 mars og jeg må holde på 1 år til skal det monne noe. Skal man holde ut så lenge og klare å holde vekta etterpå må en gjøre noe med forholdet sitt til mat - det er min klare oppfatning da. Så jeg jobber med å BEGRENSE posjonene. Ikke forsyne meg flere ganger når jeg egentlig er mett. Slutte å "fysespise" for det legger seg rett på sidebeina.
Jeg håper å klare å normalisere posjonene slik at jeg kan holde vekta etterpå også. Men veien NED er LANG og HARD.
Bare 5% av de som går ned klarer å holde vekta. Det er like mange som de som slutter å røyke. Så det er forstemmende tall...:nei: Har veldig lyst å være i den 5% gruppa :D
Og så jeg som tidligere i kveld skrev at dette melder jeg meg ut av:confused:.... Bare en kommentar, hvorfor skulle du "melde deg inn i" noe som ikke passer for deg? Som sagt, jeg gikk ned mine 60 kilo, jeg veide meg hver dag (med unntak av ferier etc) det fantes ikke slitsomt, eller noe sykelig over det. Tok vel noen sekunder på morgenen å sjekke den vekta. Det var ikke noe jeg fortsatte med når vekta var nådd. Men vet du, her har blitt skrevet så mye om hvor galt og sykelig det vi "driver" med er, at selvfølgelig vil ikke andre komme inn og si noe her. Jeg hadde aldri i verden gjort det, hadde jeg visst hva som ville komme.... Da hadde jeg kun svart på private meldinger hvor jeg blir spurt om hvordan jeg klarte å gå ned mine kilo....
Det må da gå an å ta en diskusjon rundt det eller? Jeg har det ikke værre etter å ha diskutert dette enn før jeg begynte.
At du har klart å gå ned dine 60 ved å veie deg hver dag og leve på diett er selvfølgelig supert!
Jeg gikk ned sammenlagt over 30 kilo uten å veie meg mer enn i snitt hver 14 dag. Poenget mitt er at veiing ikke er noen nøkkel til suksess - tvert i mot. MANGE har opplevd dette på kroppen. Men jeg vet ingen som har fått problemer når de veier seg sjelden. Dette er det jo forskning på. Derfor anbefaler de ikke å veie seg for ofte for man kan bli opphengt i at man ikke går ned "fort nok".
Hyggelig for deg at du har gått ned 60 kg og håper selvfølgelig at du gjennom livstilsendring og hardt arbeid klarer å holde vekta. Ingen sure miner for det. ;)
Nike, jeg vil bare si at jeg synes innlegget ditt var knakende godt. :)
Iset, du skriver at det KAN trigge noe negativt. Spørsmålet da blir jo hvor sannsynlig det er? Det KAN jo like gjerne trigge noe positivt også. Slik jeg tolker ditt utsagn kan det nesten virke som du sitter med fasiten, gjør du det? Er det en undersøkelse som kan underbygge din påstand? I så tilfelle er jeg veldig interessert i å vite hvilken!
Impulsiw, hvilken forskning er det du refererer til? Det hadde vært artig å lese den, så kom gjerne med tips.
Ellers er det jo gledelig å registrere at vi alle har fremgang med både vektreduksjon og kostholdsendring. Stå på videre alle sammen. Vi må jo kunne diskutere teknikk uten at vi begynner å henge med leppa av den grunn. Faktisk er det å være aktiv på et forum som dette også en viktig brikke for de aller fleste av oss, både for å lære nye ting men også for å holde fokus og humøret oppe. Så jeg synes det er leit at vi ikke kan behandle hverandre med respekt, i alle fall i dette forum. Så min oppfordring til dere alle er å gå etter ballen, og ikke personen. Sagt på en annen måte, prøv å vær sakelig, selv om dere evt. har et annet standpunkt (og det sier jeg)... ;)
Mitt poeng er at idag blir omtrent hodepine sett på som en sykdom (nei, jeg snakker ikke om migrene). Det er en tendens i samfunnet at enhver lyte og plage, fysisk som psykisk, skal diagnostiseres og behandles som en lidelse eller sykdom. Friske mennesker blir sett på som syke - også av seg selv. At det er leger som gi disse diagnosene er riktig - men også leger er en del av samfunnet.. Leger og personer med særlig kompetanse på et avgrenset område er ikke orakler, og jeg tror man, med all respekt å melde for denne yrkesgruppen, gjøre lurt i å beholde sin kritiske sans også overfor disse.
Det er en helt fundamental forskjell, og også av stor betydning for enkeltmennesket, hvorvidt man ser på en del plager som en helt naturlig del av livets svingninger, og hvorvidt man har et bilde av seg selv som syk.
Hva gjelder å "trekke frem vitenskapskortet" synes jeg du aller først - før du kommer med usaklige beskyldninger du ikke kan underbygge - vennligst forteller hva som er kriteriene for at noe kan regnes som vitenskap. Dette er nemlig også et nokså ullent begrep, dog er det mange som liker å smykke seg med det. Så også her inne. Når det gjelder å trekke ut vitenskapskortet er det vel du fremfor noen andre i denne tråden som har pøst på med linker til alskens undersøkelser, det eneste jeg har påpekt er at det ikke er en egen vitenskap hvor ofte en skal veie seg.
Forøvrig har jeg stor respekt for forskning, og syke mennesker skal man ta på alvor. Jeg synes dog, som en generell tendens, at vi er litt for raske på diagnoseknappen med en gang vi er ukomfortable. Å gi friske mennesker et inntrykk av at de er syke (særlig når dette kommer fra såkalt vitenskapelig hold), er emm. farlig. Det har ingenting med å forkaste vitenskapen å gjøre, tvert om er det av respekt for denne. I min virkelighet utelukker ikke den ene det andre - verden er ikke svart/hvitt. Det må kunne gå an å presentere et snev av kritisk sans uten å bli beskyldt for å frarøve folk sykdommene sine.
Til sist (i denne omgang, formoder jeg): Å si at samfunnet ikke kan diagnostiere eller sykeliggjøre er i beste fall naivt. Man kan selvsagt ikke møte opp på NAV med krav om trygdeytelser og attest fra VG, men vi er alle med på å forme det samfunnet vi lever i. Også på dette felt. Vi kan strebe etter en uavhengig forskning, men vitenskapen vil aldri kunne isoleres fullstendig fra det samfunnet den skal virke i.
Så synes jeg at vi skal huske på at vitenskapsmenn(esker) langtfra er en unison forsamling. Særlig når det kommer til lidelser som ikke lar seg diagnostisere med et nålestikk.
Eh, sitter jeg på fasiten? Jeg kommer bare med min mening like mye som du gjør det selv, og jeg ser jo hva som blir anbefalt av alle innenfor slankebransjen, og den anbefalingen er jeg enig i. At andre ikke er det er jo helt greit, de får gjøre som det passer dem.
Og jeg tror det er SVÆRT sannsynlig at daglig veiing kan trigge noe negativt, det er da bare å se her på forumet og andre "slankefora" hvor mange som kommer med klage-innlegg om vekten som ikke har rikket seg på 2-3 dager, man har lagt på seg noen gram fra i går osv. Jeg har slanket meg HELE livet og vært på sikkert 10 forskjellige kurs, jeg er vektoperert og har gått i Foreningen for vektopererte, der jeg traff på dusinvis av mennesker (og enda flere på Evjeklinikken) som hadde fått mye ødelagt pga. for hyppig veiing. Nesten alle hadde i ettertid kastet vekta ut av huset eller tvunget seg til å veie seg sjeldnere og det føltes som en befrielse.
Så jeg sier bare det jeg har erfart og sett selv, blandt en STOR del overvektige.
Men som sagt, de som føler daglig veiing er bra for dem, må selvsagt bare fortsette? Men om de begynner å merke at dagens vekttall har innvirkning på humøret deres på en negativ måte, bør de tenke seg litt om. Om dette ikke gjelder de som veier seg daglig i denne tråden så er det jo helt flott.
Men er det ikke da selve konseptet "å slanke seg" som fører til marer for folk - ikke det å veie seg? Løsningen her vil jo rett og slett være å slutte å slanke seg, dvs endre tankemønster om kropp og spising, og i så måte er det jo irrelevant hvor ofte man veier seg - så lenge veiing er en del av et slankeopplegg og slankingen bærer galt avsted, er det jo selve konseptet "slanking" som er synderen her, ikke badevekten.
Nja. Så lenge badevekten føles som et negativt issue for mange (når de får for mange følelser av tallene den viser) så er det jo bedre at man veier seg sjeldnere? Jeg skjønner hva du mener men tror jeg er litt uenig. For jeg har jo diskutert dette med mange som sa de følte det som en befrielse da de klarte å legge bort vanen med å veie seg daglig og heller fokusere på selve livsstilen uten de tallene, som hos dem ofte trigget dårlig humør (eller godt humør om vekten viste noen gram/kg ned en dag).
Så lenge det kun dreier seg om livsstil og ikke slanking, skjønner jeg heller ikke hvorfor man må veie seg hver dag? Vekten bør jo da være totalt irrelevant, ergo trenger man ikke å veie seg hver eneste dag. De jeg kjenner som veier seg hver dag er de som er mest "besatt" av selve slankingen og det er også de som ofte mislykkes fordi de gir opp når vekten ikke viser rask nok fremgang. Det kan man jo også bare se her på forumet? Hvor mange tråder er det ikke med "jeg har ikke gått ned på en uke" eller "vekten har stått stille i en uke eller to, jeg gir opp"? Det er MANGE.
Og igjen, dette jeg sier med at vekten trigger negative følelser gjelder selvsagt ikke alle, men jeg står fast på at de FLESTE ikke bør veie seg daglig, og det at jeg ikke skjønner vitsen (jada, selv om folk har forklart det, men man har jo lov å være uenig).
Igjen vil jeg si at dette beror på hvilket forhold man har til vekt i utgangspunktet, altså om man ser på vekt som middel eller mål (veldig forenklet sagt).
Det å veie seg eller bli veid, som et konkret tiltak rettet mot den enkelte, viser seg altså å ha ulike betydninger, når informantene snakker om det i intervjuer. Jeg har imidlertid flere typer data og har blant annet vært observatør på vektreduksjonsbehandling og fulgt med når veiing foregår. I disse situasjonene kommuniseres det helt forskjellig om vekt avhengig av om en person har gått opp eller ned i vekt. Når en person har gått ned i vekt feires det gjennom positiv kommentering, anerkjennende blikk og smil. Dersom en person har gått opp eller vekten står stille, blir kommenteringen mer skjerpende, litt bedrøvet og trist, for eksempel «ja, ja, du får bare stå på» eller «det er ikke godt å si hva du gjør galt». Det å føle seg «redusert til sin målte vekt» er en vanlig erfaring. I slike tilfeller føler informantene seg sviktet av helsetjenesten. De ønsker seg omsorg, men møter kontroll og overvåking. At de viser frem sårbare opplevelser gjør det tydelig at vekt også merkes som noe mer enn bare målte kilogram.
Mitt bidrag her har vært å få frem at opplevelsen av vekt, og det å forstå vekt utelukkende som en målbar størrelse, er to ulike perspektiver. En viktig erfaring er det negative som åpenbart er forbundet med opplevelsen av at kroppen, dens størrelse og vekt, blir gjort til gjenstand for eksplisitt vurdering og påpeking. Det at veiing bare handler om målbare størrelser og tall på en skala problematiseres av mitt materiale.
Lange «slankekarrierer»
Teoretisk og etisk sett mener jeg det er viktig at helsemyndigheter, i den iveren etter å gjeninnføre veiing som vi nå ser, må være klar over risikoen for å forvalte et syn som ikke tillegger personen verdi utover sin egen målte vekt. Den som veier for mye blir plukket ut, kategorisert som for tykk og anbefalt vektreduksjon gjennom de samme programmene som har vist seg å ikke ha effekt. Målet er bedre helse gjennom redusert vekt. Det er like gjerne starten på lange slankekarrierer, ja hele livsløp med gjentatte slankeforsøk. Det er ikke nødvendigvis helsefremmende. Ved å bygge behandling av overvektige mennesker på deres målte vekt risikerer man å begå en grunnleggende feil.
VektreduksjonHei !
Jeg er litt usikker på hvor jeg skal begynne..
Jeg er ca 169 cm høy og veier 102 kg. jeg klarer ikke å gå ned i vekt.
For ca 5 år siden fikk jeg betennelse under benene( plantar Falsitt) tror jeg det heter. Jeg er tverr plattfot. Fikk såler men de hjalp ikke. Veide da ca 80kg.
For ca 4 år siden ble jeg gravid med 1. Hadde høyt blodtrykk og mye vann i kroppen. Fikk beskjed om å ta det rolig tilfelle svangerskapsforgiftning. La på meg 30 kg.
Så gikk jeg på Grethe Roede og gikk ned endel, ca 15 kg. Så ble jeg gravid igjen og denne gangen fikk jeg forgiftning rett før terminen. La på meg 25 kg. Det er nøyaktig 2 år mellom svangerskapene. Begynte å trene med vekter da minsten var ca 3 mnd men da han begynte å bevege seg måtte jeg gi meg for jeg hadde ingen barnevakt. Veide da 91 kg og uansett hvor mye jeg trente osv, gikk jeg ikke ned. Trente 4-5 ganger i uken.Spiste sundt og snop kun i helgene. Så gikk jeg på Dr.Atkinson kuren. Følte at den var riktig for meg , jeg har nemlig alltid hatt mye problemer med magen oppblåst og mye luft. Tatt gastroskopi men fant ingenting. Da jeg hadde gått 2 uker uten karbo og skulle tilsette litt karbo i dietten sluttet jeg å gå ned igjen. Min fastlge mente at Atkinson var feil måte å gå ned på og mente jeg måtte slutte.. Det gjorde jeg og mistet all motivasjon.
Det siste året har beinene mine begynt å plage meg igjen og det er vondt hele tiden . Har vært hos ortoped og fått forandret på sålene men de hjelper ikke. Med to små og konstante smerter sliter jeg med å hente frem overskuddet til å slanke meg. Det har gjort til at jeg er blitt mere og mere innesluttet. Jeg har aldri hatt problemer med å snakke med folk om det som plager meg men nå klarer jeg ikke å snakke med mannen min engang...
Orker ikke å være feit lengre men vet ikke hva jeg skal gjøre. Er det noe som gjør at jeg ikke går ned eller er det latskap ? Legen min mener det er gener... Men ingen i familien er så tykke som meg. Har alt jeg alltid har ønsket meg en flott mann og to friske og flott gutter. Hvorfor føler jeg meg så forferdelig ?!
Jeg spiser knekkebrød for det gjør ikke magen i ulage, ca 2 til frokost og 3 til lunsj. Så spiser jeg litt frukt før middag. Sjokolade spises i helgene. Sitter lite i ro iom mine barn er aktive og det er et stort hus vi har som skal holdes i orden. Og går turer med hunden vår.
Den siste tiden har jeg hovnet lett opp i håndledd og fingre. Leggene hovner jeg opp i om jeg ikke sitter med bena høyt om kvelden. Bruker ofte støtte strømper. Dette kan ikke være normalt , er jo bare 32 år !
Hva skal jeg gjøre? Fastlegen min stoler jeg ikke på....
Beklager men dette ble mye... Håper dere kan hjelpe meg.
:-)Relevante sykdommer/medisiner: Er ikke sikker på om det er relevant men det /dunker/ i øret innimellom. Har regelmessig sopp i underlivet. Ca annenhver mens(har 6 uker syklus). Har hatt hormon spiral i ca 2 1/2 år.
Kvinne, 32 år
Hei !
Du er altså en kvinne på 32 år, 2-barnsmor med travle dager, og du har problemer med både vektnedgang og å finne motivasjon / metode for å få det til.
Du har idag en BMI (Body Mass Index) på 35,7, og det er derfor svært fornuftig av deg å redusere vekten, av helsemessige årsaker. En BMI over 30 gir økt risiko for en rekke livsstilssykdommer.
BMI er et forholdstall mellom høyde og vekt (kg delt på høyde x høyde)
Ideell BMI ligger mellom 20 og 25.
Du burde således helt ideelt kommet ned i ca 71 kg, dvs en vektreduksjon på 31 kg. Dette er fullstendig mulig, men la meg presisere med en gang, at du bør tenke langsiktig, f.eks. sette deg dette som et to-års mål.
Jo raskere man går ned i vekt, jo større er sjansen for å gå opp igjen.
Og omvendt, jo senere man går ned, jo større er sjansen for å beholde den nye og lavere kroppsvekten.
Hvis du nå setter deg en målsetning på ca 30 kg vektnedgang, så bør du dele dette opp i delmål, f.eks. en kg pr mnd. Det får du til, og det er motiverende å oppnå stadige delmål.
Hva skal du gjøre, spør du om.
For det første: Fjern hormonspiralen. Denne kan ha vektøkning som bivirkning, og også gjøre det vanskeligere å gå ned i vekt, hos noen. Bytt den ut med f.eks. en vanlig spiral.
Prøv å få gjort noe med din plantar fasciitt, siden den hemmer deg i å gå, dvs mosjonere. Jeg kan ikke se at du har forsøkt kortisoninjeksjoner, og dette kan i mange tilfeller være effektivt, så ta opp dette med din lege.
Du virker frustrert over situasjonen, og situasjonen ser ut til å begynne å påvirke deg psykisk i form av negativt selvbilde m.v., du tar jo opp dette med om det er "latskap" som er problemet osv, hvilket det selvfølgelig ikke er. Vær helt klar over at du faktisk ALLEREDE har begynt å gjøre noe med problemet, og vist et initiativ som gjør at du stiller sterkt her: Du har her tatt initiativet til å få start på prosessen, ved å skrive inn her. Det forteller meg at du er en "fighter" og ikke har resignert ! Bra !
Nå som du faktisk allerede er i gang, ved å innhente informasjon, innstille deg mentalt på vektnedgang m.v., så handler det veldig mye om å la denne påbegynte prosessen gå videre, og ikke la det bli med tanken og kunnskapen. Mao. omsette ideer til praksis.
Og det vet vi er meget lett å utsette til "i morgen", til mandag, til etter ferien, osv osv, "til det passer", hvilket det selvfølgelig aldri gjør.
Begynn derfor IDAG. Ikke trekk i tvil dette, bare gjør det.
Begynner du idag, så er du igang.
Tenk på følgende bilde: En maur går og bærer på en barnål. Det virker nesten overveldende og urealistisk å tenke seg at en og en barnål skal bli en hel maurtue, men det blir det jo faktisk, når bare den første mauren begynner å bære på den første barnålen. Man er igang. Men uten at man begynner, dvs at den første barnålen legges på plass, blir det heller ingen maurtue.
Lag realistiske målsetninger. Du er en travel småbarnsmor, og vil også forbli det. Du får ikke "bedre tid" senere. Å legge ambisjonsnivået, f.eks. om trening, for høyt, fører bare til at man ikke klarer å følge ambisjonene, og da blir man skuffet over seg selv, og så synker motivasjonen osv osv.
Mao. lag målsetninger som er såpass "beskjedne" at du vet at du vil greie å følge dem over tid.
Fysisk aktivitet er selvfølgelig viktig. Og tenk: "Mange bekker små, en å."
Skippertak duger ikke. Finn noe som passer deg nå, hvor du ennå har hælsmertene. Spasering, sykling, f.eks. 30 minutter 3 ganger i uken. Holder du dette nivået over LANG tid, får det svære helsemessige og vektmessige konsekvenser. Poenger er ikke om du velger aktivitet ditt eller datt, eller helsestudio X eller Y, men at du finner noe som du vet med sikkerhet er mulig å opprettholde over svært lang tid, fortrinnsvis livslangt.
Få også legen din til å utrede deg for det som heter insulinresistens / hyperinsulinemi.
Ut fra din beskrivelse av deg selv, tenker jeg at du har dette, "inntil det motsatte er bevist".
Ved denne tilstanden, som er meget vanlig, har man ugunstig forhøyde insulinnivåer i kroppen, fordi insulinet "virker dårligere" i kroppen, hvilket gjør at kroppen kompenserer med å produsere stadig mer insulin.
Insulin stimulerer fettlagring, og hemmer fettforbrenning. Og har man da høye insulinnivåer, så blir kroppen stadig "flinkere" til å lagre næring som kroppsfett, og får stadig vanskeligere for å forbrenne kroppsfett (= å slanke seg)
Hvis man har denne tilstanden, som 80-90 %; av overvektige faktisk har, så er løsningen selvfølgelig å få lavere insulinnivåer i blodet.
Hvordan gjør man det ?
Jo, veldig enkelt sagt ved å spise mindre av det som får kroppen til å produsere insulin, og det er især raske karbohydrater, spesielt iform av sukker og stivelse.
Enkle kjøreregler i den forbindelse, er da følgende:
Kutt sukker fullstendig. Les innholdsfortegnelser på matvarer !
Øk mengden protein i kosten, dvs mer rent kjøtt, ren fisk, fugl, skalldyr, egg. Sørg for at alle måltider inneholder noe mat fra denne gruppen animalske matvarer, ca 100 gram. Dvs f.eks. en boks tunfisk, et kyllingbryst osv.
Spis ubegrenset og mest mulig av alle grønnsaker
Begrens fruktinntaket til 1-2 frukt om dagen, fortrinnsvis ikke druer og bananer, som har en høy GI. (=raske karbohydrater)
Sørg for sunt fett til ALLE måltider. Sunt fett finner du i feit fisk, nøtter, avocado, linfrø, oliven, kaldpresset olivenolje, kaldpresset rapsolje.
Fett metter, og man spiser derved spontant / automatisk mindre til neste måltid, og reduserer trangen til snacks og annet imellom måltidene. Dette kalles "second meal-effect", dvs hva man spiser til et måltid, er med å bestemme hva og hvor mye man spiser til neste måltid.
Spis ofte, hver 3-4.time.
La måltidene bli mindre utover dagen. Dagens største måltid bør ideelt sett være frokosten.
Gi rom for unntak. Om du f.eks. spiser et stykke bløtkake en gang i måneden, så betyr det selvfølgelig ingenting for vekten, men det er psykologisk viktig, for da føler du deg ikke så "bundet" og du vil kunne trives bedre med et slikt opplegg, med det resultat at du vil klare og ønske å holde opplegget over svært lang tid, som er det viktigste for en varig vektnedgang.
Du sier at du ikke stoler på fastlegen din. Jeg vet ikke noe om din fastlege og langt mindre om du kan stole på ham/henne, men hvis det faktisk er slik at du subjektivt føler at du ikke kan stole på legen din, så bør du egentlig bare bytte fastlege. Dette fordi at skal man ha nytte av kontakt med en lege, så er tillit en forutsetning !
Jeg synes også at du med fordel bør ha jevnlig kontakt med fastlegen din i det opplegget du nå går inn i, f.eks. en gang i måneden. Og start også med å fjerne spiralen, samt å bli utredet for insulinresistens / hyperinsulinemi.
Veiing bør du ikke gjøre mer en max 1 gang pr mnd, og helst ikke hjemme, men hos legen. Dette fordi at veier man seg for ofte, så får man med de naturlige svingningene som også tidvis går opp, og da får man unødige nedturer av dette, som man ikke trenger eller fortjener. Og også fordi unødig fokusering på veiing, er et stresselement, og stress stimulerer stresshormoner i kroppen, som også kan være et hinder for vektnedgang.
Vel, jeg håper at jeg med dette har tatt tak i den motivasjonen jeg ser du har, og greid å "fyre deg litt opp" ! :)
Det er ingen ting i det du skriver, som taler i retning av at du ikke vil få til denne jobben ! Og det at du faktisk allerede har tatt tak i det i form av å skrive inn her, er det som "skiller klinten fra hveten"; du er nå en av de som tar tak i tingene, fremfor å la det skure videre ! Gratulerer med riktig avgjørelse, og lykke til !
Tenk langsiktig ! Det er veien til suksess !
Vennlig hilsen Dr. Brynjulf Barexstein, allmennlege
For de som ikke gidder å lese alt han skriver presierer jeg at han sier:
"Veiing bør du ikke gjøre mer en max 1 gang pr mnd, og helst ikke hjemme, men hos legen. Dette fordi at veier man seg for ofte, så får man med de naturlige svingningene som også tidvis går opp, og da får man unødige nedturer av dette, som man ikke trenger eller fortjener. Og også fordi unødig fokusering på veiing, er et stresselement, og stress stimulerer stresshormoner i kroppen, som også kan være et hinder for vektnedgang."
Man må jo anta at han som lege veit hva han snakker om :ja:
Han sier akkurat det jeg mener og det jeg har sagt i hele denne tråden. Det er jo logisk at de fleste oppfatter det sånn, mens noen få kanskje har et annet forhold til vekten. Men ingen kan vel være uenige i det at dersom man veier seg hver dag får man med seg de naturlige svingningene i kroppen, mens man unngår det ved å veie seg en gang i uken.
Mitt poeng var å advare mot farene ved å sykeliggjøre mennesker som er friske. Dette er en tendens i samfunnet generelt, det gjenspeiles også av en del leger, som vitterlig er en del av samfunnet. Dette henger sammen med veiings-debatten ved at vi skal vokte oss litt for å sette mennesker som veier seg daglig/ukentlig/overhodet inn i en gruppe av potensielt forstyrrede.
Du etterspør en grense mellom sykdom og mer eller mindre triviell "lidelse". Jeg vet ikke om du er ute etter en generell grense - denne kan i alle tilfelle etter mitt syn ikke trekkes, fordi det her dreier seg om et så komplekst område at generalisering ikke er henisktsmessig. Det viser ikke minst en del feilslåtte behandlingsmetoder. Grensen må altså trekkes i hvert enkelt tilfelle, og ikke utelukkende på bakgrunn av en del "typiske" symptomer.
Jeg har forøvrig aldri nevnt et ord om dårlig karakter, manglende viljestyrke eller andre nedsettende betegnelser om mennesker som av en eller annen grunn veier mer enn hva som er godt for helsen. Det er altså IKKE slik at man enten lider av en spiseforstyrrelse, eller så er man en lat slabbedask, selv om jeg er fullt klar over at enkelte har den oppfatningen.
Å ikke sluke rått alt som blir presentert som vitenskap, er ikke å pulverisere den. Tvert imot er det av respekt for vitenskapen det er viktig å forholde seg kritisk - bare ved å utfordre vitenskapen får vi fremskritt. Å påstå at det er en vitenskap hvor ofte mennesket skal veie seg synes jeg faktisk er litt komisk. Det er stor forskjell på å presentere noe som "sant" eller "rikitg" fordi det står å lese i et vitenskapelig tidsskrift eller det er undertegnet av en professor, og det å presentere noe som "sant" eller "riktig" ved å bruke vitenskapelige argumenter. Igjen må jeg også minne om at vitenskapen ikke er en unison sannhetsbærende forskningsskare. Det i seg selv burde få enhver til å ikke stole blindt på alt som blir til- og frarådet av f.eks. leger.
Å si at jeg mistenkeliggjør syke mennesker og ikke har respekt for dem er en grov fordreining av hva jeg skriver og mener. Først og fremst har jeg respekt for at mennesker skal bli tatt på alvor. Det innebærer faktisk at man ikke går hen å diagnostiserer (og ev. medisinerer) mennesker som ikke feiler noe som helst, annet enn at de opplever at livet går nedover iblant. Det jeg beskriver i innlegget du refererer til, er en generell tendens, som også kaster skygger over i mylderet av slankekurer og forstyrrelser. Det er av stor betydning at de som faktisk er syke, får adekvat behandling. Like viktig er det at de som ikke er syke, men som sliter med det ene eller det andre, ikke blir behandlet syke - og dette er det sentrale poeng.
Når det kommer til psykologi som ren vitenskap, strides selv de lærde - og jeg tør påstå at det er enorme mengder ren svada som presenteres som vitenskap hva gjelder psykologi. Det er helt andre beviskrav innenfor psykologien enn f.eks. biologien. Når det er sagt er psykologi både interessant og nødvendig, men det er mange områder innenfor psykologien, deriblant spiseforstyrrelser, hvor kompetansenivået jevnt over er lavt, og man presenterer ulike teorier og lanserer diverse mer eller mindre vellykkede behandlingsopplegg, uten å egentlig ha et veldig godt vitenskapelig fundament.
En del psykologer kan ikke stille diagnoser innenfor alle områder nei. Her som ellers finnes det de som ikke har noe å gjøre med en psykologtittel, og det finnes dessuten ulike spesialiteter - altfor få velger dessverre spiseforstyrrelser som spesialfelt. Det finnes en del gode psykologer, og det finnes ganske mange dårlige.
Du sa du ikke visste om noen som hadde utviklet et problematisk forhold til vekt uten å veie seg. Derfor meldte jeg meg, så vet du at det finnes, det og.
Ditt mantra mot enhver innvending mot dine synspunkter er at argumentene er synsing. Selvsagt er det det - jeg presenterer mitt syn, som du presenterer ditt. I motsetning til deg respekterer jeg ditt synspunkt, selv om jeg ikke er enig med deg - jeg avfeier ikke dine meninger som "ikke-tellende" fordi du ikke har vitenskapelig belegg for dine synspunkter. (Nei, jeg kan faktisk ikke se at uttalelser fra Lommelegen eller saksing fra internett uten engang skikkelige kildehenvisninger, har noe som helst med vitenskap å gjøre).
Du kan mene hva du vil om min berettigelse til å uttale meg om spiseforstyrrelser - jeg har ingen interesse av å blottlegge mitt privatliv for å være meningsberettiget i din verden. Jeg tror faktisk de fleste som leser denne tråden - enten de er enig med meg eller ikke, ser at jeg vet hva jeg snakker om når det gjelder spiseforstyrrelser, og dine beskyldninger om ukvalifisert synsing er ikke bare usaklige, de vitner vel aller mest om at du ikke har de mest slagkraftige argumenter på hånden.
Så vil jeg gjerne understreke at jeg er svært glad for at vi har både leger og psykologer og psykiatere, som absolutt fyller nødvendige og viktige roller. Men jeg er faktisk aller mest glad for at jeg evner å tenke selv.
Dette har jo med holdninger til vekt å gjøre og feilslåtte behandlings/slankeopplegg, og jeg kan ikke se at dette kan tas til inntekt for at mennesker som ikke har et utpreget problematisk forhold til det å veie seg, skal kunne gjøre det. Det som først og fremst angripes her er jo fokuset på vekt og det at mennesker blir identifisert utifra tallene på vekten. Problemet her er jo ikke at det finnes redskaper for å måle hvor tunge eller lette vi er, men at det settes likhetstegn mellom vekt og egenverd. Å ganske enkelt fjerne vekten vil ikke fjerne problemet med at folks selvfølelse ofte er knyttet til vekt og utseende - man har da fortsatt øyne i hodet. Hva med speil da - hvor mange er det ikke som er blitt syke pga hva de ser (eller tror de ser) i speilet? Hvordan skal så helsemyndighetene forholde seg til det?
Så nå er fagfolk bra for noe? Når er de bra nok? Når de mener det du mener?
Det er bra du evner å tenke selv men jeg ønsker ikke å finne opp "kruttet på nytt" når folk faktisk har gjort det før meg. Jeg har enda noe å lære av de som vet bedre.
Hvorfor skal man anta det?
Din logikk er at fordi uttalelsen kommer fra en lege, så har han/hun vitenskapelig belegg for det. Da er det jo underlig at leger er uenige om saker og ting.
Tror faktisk ALLE ser at du er helt på jordet akkurat nå. Så lenge du ikke kan finne 1 - EN - lege, psykolog eller forståsegpåer (alla slankeklubber) som mener at det å veiie seg hver dag er en god ting når man skal ned i vekt, tror jeg at jeg har mer belegg for å si deg jeg sier enn det du har. :)
Jeg har med stor forbauselse lest denne tråden idag. Pussig at spørsmålet om hva som er riktig og galt her kan vekke så intense følelser og et så sterkt engagement. Jeg har en overbevisning om at folk med forskjellig personlighet kan trives med forskjellige opplegg.
Selv trives jeg best med å veie meg hver dag. Det er fordi jeg er en systematiker som trives litt med grafer og kurver og synes det er kjekt hvis jeg kan oppdage en og annen sammenheng. Det har vel med det samme personlighetstrekket i meg som faktisk liker matematikk også. Om vekten går opp 100 g en og annen dag, vipper det meg faktisk ikke av pinnen, men jeg synes det er interessant å se om jeg over tid kan finne noen mønstre. Jeg er helt overberbevist om at dette ville vært helt tullete for mange andre. Noen blir lei seg hvis vekten har gått opp 100g og finner ikke noe interessant ved det. Veldig mange finner ikke noe interessant med matematikk heller. Det er helt greit for meg.
Om det er sunt for hver enket å veie seg hver dag eller ikke, tror jeg avhenger av mange forskjellige ting. I tillegg til ulik personlighet kan det være stor forskjell på følelsene man har til vektens opp og nedturer. Har man hatt vekten som et problem mesteparten av livet og har mye å ta av, tror jeg man har sterkere følelser for dette enn om man har lagt på seg de senere år og skal av noen få kilo. Har man en spiseforstyrrelse og følger et behandlingsopplegg der man ikke skal fokusere så mye på vekten og kun veie seg hos behandleren, har vekten et annet fokus og betydning enn personer som ikke har en spiseforstyrrelse.
Jeg synes det er litt rart at den ene måten å gjøre det på skal bli betraktet som mer riktig enn en annen. Det jeg imidlertid synes er nyttig er at hvis noen sliter med at en liten vektoppgang trigger dårlig humør, så kan man lære av andres erfaringer med å bare veie seg en gang i uken.
Så budskapet mitt blir vel egentlig at det som motiverer meg ikke nødvendigvis er det samme som motiverer deg. Og at det er igrunnen helt greit for meg det.
Folk må finne det som funker for seg selv. Men det anbefales å veie seg max ukentlig for mange - som du påpeker - lar seg stresse av disse grammene. (Jeg blandt annet). Men så har jeg en spiseforstyrrelse, som mange andre som har mange kilo å ta av.
"Binge eating" - kjennetegnes av gjentatte store måltider hvor man spiser mer mye mer enn man trenger - forbi metthetsfølelsen. Jeg spiser og glemmer å spy pleier jeg å si. Det ble ikke lettere etter jeg fikk insulinresistens. Derfor er vekta totalt unødvendig for meg. Det er andre ting jeg må jobbe med enn å se "opp og nedturer" på vekta. Ovennevnte lege beskriver dette veldig godt.
All respekt til de som "klarer" å veie seg hver dag uten å la seg påvirke!! Men de er i fåtall desværre. Vekta forteller i beste fall hva du veier - intet mer - og de som klarer å veie seg hver dag uten å forholde seg til tallet har vel "skjønt det" :)
For det første må man skille mellom det å lide av en spiseforstyrrelse i betydningen å være mentalt syk, og det å være sykelig over- eller undervektig. Dette er to vidt forskjellige ting, som selv om de ofte sammenfaller, ikke må blandes sammen. Bmi er ikke en målestokk på spiseforstyrrelser. At overvektige skal få hjelp til å gå ned i vekt er ikke det samme som å klassifisere dem som psykisk syke. Denne forskjellen er helt vesentlig.
For det andre får et utsagn først og fremst tyngde i kraft av argumentasjon, ikke av hvilken tittel personen som ytrer seg har.
For det tredje blander du sammen det å veie seg som en potensiell skadelig handling i seg selv, og det å veie seg som en del av et slankeopplegg - her vender vi igjen tilbake til start: det er hvordan vi forholder oss til vekt og veiing som er avgjørende for om vi bør veie oss eller ikke. Det er ikke det å veie seg som utløser et skred av sykelige tendenser. At leger og såkalte slankeeksperter går ut og advarer mot vektreduksjonekonsept som bl.a. baserer seg på "offentlige" veiinger til spott og spe, er da ikke det spor rart. Men hva er egentlig problemet her? At det finnes redskap for å måle hvor mye vi veier, eller at vi identifiserer oss med tallene?
Skal vi fjerne alle speil fordi de gjør folk syke?
Selvfølgelig finnes det psykologer som vet å stille riktige diagnoser. Jeg kan virkelig ikke begripe hvorfor du går i slikt voldsomt forsvar - min agenda har da aldri vært å frarøve folk muligheten til å få den hjelpen de trenger eller underslå diagnoser. Jeg har ganske enkelt pekt på at vi skal være forsiktig med å sykeliggjøre folk, at man faktisk kan behandle folk syke og at dette skjer idag. Jeg registrerer med stor undring at du ikke yter denne menneskegruppen like stor respekt som de som helt rettmessig har fått en medisinsk diagnose.
Hva gjelder fagfolks "nytteverdi" er faktisk motstand en ting jeg savner. De trenger slettes ikke være enig med meg. Men i motsetning til deg synes jeg ikke en legetittel egner seg som argument, jeg er nok litt vanskelig slik - her må det faktisk argumenteres.
Å utvikle et problematisk forhold til vekt uten å veie seg, og det å bli frisk av å veie seg, er ikke det samme. Du kan mene hva du vil, men vær snill å slutt med å vri på hva jeg sier. Når det er sagt var faktisk det å veie seg en vesentlig del av det å bli frisk ja.
Men i alle dager - jeg har da overhodet ikke anbefalt som en generell regel at folk skal veie seg daglig! Jeg er tvert om imot at man skal komme med noen som helst generell anbefalning, verken den ene eller den andre veien, nettopp fordi det er så ymse hvordan folk forholder seg til vekt og veiing. Det er tydelig at du ikke har lest hva jeg faktisk skriver. Det jeg har innvendt er at vi skal passe oss for å plassere mennesker som veier seg daglig i en gruppe potensielt forstyrrede mennesker, at vi skal være varsom med å sykeliggjøre en bestemt type adferd basert på adferden alene, og at vi må slutte med denne hangen til å generalisere på kryss og tvers hele tiden.
Du må gjerne være uenig med meg Impulsiw, men jeg skal ha meg frabedt å bli tillagt uttalelser jeg ikke har kommet med. Før du overhodet kommer med flere innvendinger og usakligheter, foreslår jeg at du i ro og mak ser gjennom ALLE innleggene mine i denne tråden, istedenfor å plukke fra hverandre det jeg skriver etter eget forgodtbefinnende. (:))
Hvis det å veie seg HVER dag er en vesentlig del av det å bli frisk av FEDME - da har ikke jeg skjønt noe.
Argumentene dine for denne påstanden er mildt sagt ullne. Kan ikke se at du har ET eneste argument som henger på greip i forhold til det. Mulig det er JEG som er trangsynt. ;)
Har egentlig sagt mitt i denne disusjonen. Trenger ikke si mer. Når leger, psykologer og andre "forståsegpåere" - inkludert mange på lavkarbo - anbefaler ukentlig veiin for å få et riktig bilde av vektreduksjonen - velger jeg å ha tiltro til dette. Det inkluderer min egen erfaring også så jeg er ikke helt på jordet i forhold til flertallets oppfatning.
De som veier hver dag må jo gjerne fortsette med dette. Men jeg tror "nykommere" og andre som har slitt med vekta i årevis har godt av helst å legge vekk hele vekta og fokusere på å like sin egen kropp - prøve å kjenne velvære. For man må leve i denne kroppen et år eller to til.
Hvis du ønsker å diskutere sykelig overvekt alene, er det greit, men nå var det altså slik at vi diskuterte spiseforstyrrelser på generell basis, var det ikke? Det er iallfall det jeg har gått ut ifra, ettersom det er den generelle termen som er blitt brukt. Spiseforstyrrelser er et svært komplekst område, og derfor mener jeg det ikke er formålstjenelig å generalisere.
Ja, folk kan fint slanke på seg spiseforstyrrelser helt uten hjelp fra vekten. Det er da ikke slik at det eneste signalet om at man veier for mye er tallene på vekten? Er man sykelig overvektig tror jeg de fleste vet dette med seg selv, uansett om de eier en badevekt eller ikke.
Ja, jeg mener en spiseforstyrrelse først og fremst sitter i hodet, selv om den gir seg utslag på vekten. Så finnes det fysiske tilstander som gjør at man blir overvektig, men da er det jo i så fall snakk om somatisk sykdom, ikke en mental forstyrrelse.
Nike - jeg kan bare gi deg applaus for at du holder ut å argumentere videre.
Hvilket er enda et bevis på at VI ALLE ER FORSKJELLIGE - jeg har nemlig igrunnen gitt opp å forklare impulsiw noen verdens ting :smile:
Generelt så synes jeg at hvis man skal diskutere noe så får man i det minste anerkjenne at begge siders argumenter skal høres (leses) likeverdige - ikke at "alt jeg sier er den evige sannheten og gjelder for alle uansett" mens "alt alle andre sier er synsing og feil". :mad:
Kjære impulsiw.
Hvor i all verden har du lest at jeg mener at alle skal veie seg hver dag? Eller at jeg mener at alle skal gjøre noe ensrettet som skal gjelde for alle?
I hvert eneste av mine innlegg står det at det er forskjellige løsninger på forskjellige mennesker. Hvor i all verden er det du tar dine påstander fra???
Kan ikke se jeg har gjort noe av det du prøver å tillegge meg. Tvert imot! Nå tolker du ting inn i mine innlegge som OVERHODET ikke stemmer. Enten har du misforstått helt eller så klarer ikke jeg å utrykke meg klart nok. Men for å si det for tn*** gang:
JEG HAR FULL RESPEKT FOR DE SOM VEIER SEG HVER DAG SELV OM JEG ER UENIG I AT DET ER EN BRA TING Å GJØRE... Var det klart nok?? Har ikke jeg lov til å ha min mening som du har din eller?
Så da er du altså helt enig med meg i at forskjellige mennesker har forskjellige metoder og løsninger og at det ikke er noen totalitære løsninger som skal brukes på alle uansett? Flott, takk.
Var ikke mer jeg var på jakt etter jaffal.
Ha en fin dag videre :-)
Det verste er at jeg jaggu glemte å veie meg i morges :rolleyes: (men det var sikkert fordi jeg hadde sterkt fokus på at jeg ville rekke en joggetur hvis jeg stresset maks med å komme meg ut døra :smile:)
Jeg har gått over til "små" innlegg. Jeg gikk tom lengre oppe her, men vil bare si at jeg støtter det du sier 100%. Er jo det samme jeg prøver/har prøvd å si:)
Tulla: Det er fint at det har hjulpet deg å veie hver dag når du gikk ned 60 kg. Veier du deg fortsatt hver dag etter du gikk opp 20 igjen? Er veiingen en nøkkel til din suksess? Greit å vite liksom.....
Tusen takk for at du sier jeg har hatt suksess, jeg har ikke tenkt sånn på det selv :rolleyes:
Suksess for meg handler om andre ting.
Spørsmålene finner du svar på i tidligere innlegg i denne tråden, regner forøvrig med at de var ironiske, og ikke alvorlig ment :confused:
Ikke meningen å såre noen så det er sagt! Er man med i en diskusjon og bruker seg selv som et eksempel på ting, må man tåle spørsmål i forhold til det. Akkurat som jeg har sagt at jeg har en spiseforstyrrelse og må tåle at andre innleggere bare vil snakke om "friske folk". Siden jeg ikke er "frisk" da, så har jeg ikke noe i en disusjon om det er lurt å veie seg hver dag eller ikke siden jeg ikke telles. Jeg tar ikke det til meg for å si det sånn.
Jeg lurer faktisk reelt på om det å veie seg hver dag har vært nøkkelen til suksess for noen her. For meg og mange jeg kjenner er det stikk motsatt. Vekta har vært kilde til fortvilelse. Men jeg er åpen for å lytte selvfølgelig...:ja:
Kom til å tenke på hvor ironisk det er når man bruker legevitenskapen som slagvåpen (argument) på et forum som forfekter kostholdsfilosofier som de fleste leger tar avstand fra.:rolleyes: Og med det trekker jeg meg ut av debatten, og gleder meg over at min lille prins vokser enten jeg veier ham eller ei:)
De fleste leger? Hvor henter du den infoen fra?? Har bare fått positive tilbakemedlinger jeg.. fra 2 leger og en psykiater faktisk. Sistnevnte gikk selv ned 10 kg på denne "kostholdsfilosofien"...
Det er ganske så allment kjent at ketogene dietter er kontroversielle blant legestanden. Det gledelige er selvsagt at flere og flere har klart å utvide horisontene litt fra tradisjonell kostholdslære, men det gjelder nok langt fra flertallet. Om det hadde vært bred enighet blant fagfolk om at lavkarbo var å foretrekke fremfor mer tradisjonell kost, hadde nok statens ernæringsråd fulgt etter. Men jeg sa jeg skulle slutte her, jeg har sagt mitt og jeg synes ikke denne diskusjonen fører fram til noe annet enn tåpelig krangling, så derfor ønsker jeg resten av tråden en fin kveld, så treffes vi kanskje i en annen tråd..;)
Er det kanskje lurt, å avslutte denne tråden før den utvikler seg enda mer i uheldig retning?
Spørsmålet går til dere som drifter forumet, jeg er ikke så inne i hva som er greit, og hva som er uakseptabelt på et forum. Bare leser og funderert på hva dette kan gjøre med mennesker her inne.....:confused:
Når argumentasjonen kommer ned til dette nivået, har det liten hensikt å fortsette. Slike personangrep burde vært slettet.
Impulsiw: Jeg tror du trenger et stort glass kaldt vann for å kjøle deg ned. Det virker som du er helt i en gloheit blodtåka akkurat nå. - Rolig, rolig!
Det er faktisk slike som deg som burde roe seg ned. Du må jo være veldig opphisset på andres vegne og helt uten grunn. Makan.... Rett og slett sjokkerende..:eek:
Her fant jeg ikke en, men fem som står bak en vitenskapelig undersøkelse om temaet, som ble publisert i oktober 2006: A Self-Regulation Program for Maintenance of Weight Loss
Forfattere: Rena R. Wing, Ph.D., Deborah F. Tate, Ph.D., Amy A. Gorin, Ph.D., Hollie A. Raynor, Ph.D., and Joseph L. Fava, Ph.D.
Conclusions: As compared with receiving quarterly newsletters, a self-regulation program based on daily weighing improved maintenance of weight loss, particularly when delivered face to face. (ClinicalTrials.gov number, NCT00067145 [ClinicalTrials.gov] .)
Hovedforfatteren, Rena R. Wing er litt av en kapasitet: Rena R. Wing, PhD, is a professor of psychiatry and human behavior at Brown Medical School and The Miriam Hospital. She is the Director of the Weight Control and Diabetes Research Center. Dr. Wing is well known for her research on behavioral treatment of obesity and particularly its application to type 2 diabetes. She has published over 250 peer-reviewed articles on these topics.
I norske medier ble konklusjonen gjengitt slik: "En studie utført av psykolog Rena Wing viser at slankere som veier seg daglig har mindre risiko for å legge på seg igjen enn de som veide seg sjeldnere."
Og her er litt mer utfyllende om hva Rena Wings undersøkelse viste. Hun er intervjuet av Reuters:
NEW YORK - Losing excess weight is often easier than keeping it off. A new study shows that stepping on a scale every day, and adjusting eating and exercise habits accordingly, can go a long way in helping dieters maintain a weight loss.
“If you want to keep lost pounds off, daily weighing is critical,” said Dr. Rena R. Wing in a statement accompanying the study appearing in The New England Journal of Medicine this week.
“But stepping on a scale isn’t enough. You have to use that information to change your behavior, whether than means eating less or walking more. Paying attention to weight — and taking quick action if it creeps up — seems to be the secret to success,” noted Wing, who is director of the Weight Control and Diabetes Research Center at The Miriam Hospital and professor of psychiatry and human behavior at Brown Medical School in Providence.
The finding comes from a study in which Wing and colleagues split 314 successful dieters who’d lost at least 10 percent of their body weight — averaging nearly 20 percent of their body weight or 42 pounds — within the last two years, into a control group and two intervention groups.
Women in the control group received newsletters in the mail four times per year on the importance of eating right and exercising.
Women in the intervention groups were taught — either in face-to-face group meetings or via an online program — techniques known to prevent weight regain such as advice to eat breakfast, get an hour of physical activity each day and weigh themselves daily.
The women reported their weight weekly and were given a goal of maintaining their weight to within five pounds.
Og her er hele 10 japanske forskere som faktisk går så langt som til å anbefale veiing flere ganger om dagen i begynnelsen, kombinert med notater om hva man har gjort og spist, for at den enkelte skal lære seg hva som forårsaker vektøkning:
ORIGINAL RESEARCH ARTICLE
Irregular Patterns in the Daily Weight Chart at Night Predict Body Weight Regain
Health Promotion Center, Nakamura-Gakuen University, Fukuoka 814-0198, Japan; Aichi Gakusen University, Aichi 444-8520, Japan; Division of Food and Nutrition, Fukuoka Women’s Junior College, Fukuoka 818-0193, Japan; and Department of Medical Information Science, Kyushu University Hospital, Fukuoka 815-8582, Japan
Plotting the daily body weight measured daily at four critical times is effective in weight reduction, maintaining weight loss, and preventing subjects from dropping out of a weight-loss program (6, 7). Based on the rate of attrition, the performance of the subjects in the charting group was clearly superior to that in the noncharting group, which confirms our previous finding (6).
Charting daily weight patterns helps the obese become aware of harmful food and fluid intake habits and is an effective weight-loss tool (6, 7).
Og her er faktisk enda en undersøkelse som konkluderer med at daglig veiing er best:
U of M Researchers Find That Daily Weighing Helps People Lose Weight, Prevents Gain
Study Suggests Daily Self-Weighing Should Be Emphasized In Messages About Weight Control
MINNEAPOLIS / ST. PAUL (Nov. 16 2005)--University of Minnesota researchers found that people who are either trying to lose weight or avoid gaining weight do better by weighing themselves daily. Study participants who weighed themselves daily or weekly had better weight outcomes than those who weighed themselves less frequently. Daily self-weighing should be emphasized in clinical and public health messages about weight control, according to the new study published in the December issue of Annals of Behavioral Medicine.
Previously, clinical and public health recommendations for better controlling body weight did not emphasize weight self-monitoring. In addition, well-known weight-loss programs do not widely recommend participants weigh themselves daily; instead, many programs recommend weekly self-weighing. Public health recommendations from the Centers for Disease Control do not include self-weighing at all.
“Our study showed that higher weighing frequency was associated with greater weight loss or less weight gain after 24 months,” said lead researcher Jennifer Linde, assistant professor in the University of Minnesota’s School of Public Health. “If people notice that their weight has increased, they may try to make that small correction rather than try to compensate after gaining a larger amount of weight.”
The research team evaluated self-weighing practices of more than 3,000 people participating in two different groups—those involved in a weight-loss program and those in a weight-gain prevention program. Both groups received the directive to weigh themselves at least once a week.
The first study group consisted of 1,800 obese or overweight adults enrolled in a weight-loss program. Participants all had a body mass index (BMI) of at least 27 and were randomly divided into three groups: a telephone-based weight-loss intervention, a mail-based weight loss intervention, or a usual-care control condition. The researchers weighed them every six months for two years. The average 12-month and 24-month weight losses of 1.3 and 2 BMI units respectively, were in the clinically significant range.
The second group consisted of 1,226 adults enrolled in a weight-gain prevention trial, all with a BMI above 25. They were randomly divided into an educational weight-control intervention, the same educational intervention plus a reward for returning self-monitoring postcards, or a minimal-contact control condition. The researchers weighed the participants at the study's outset and every year for three years. In this group, the researchers found that the control group decreased weighing over time, and both intervention groups increased weighing over time. Even though weight maintenance was the goal for this group, daily weighing also led to weight loss at the 12- and 24-month time points.
The Academic Health Center is home to the University of Minnesota’s six health professional schools and colleges as well as several health-related centers and institutes. Founded in 1851, the University is one of the oldest and largest land grant institutions in the country. The AHC prepares the new health professionals who improve the health of communities, discover and deliver new treatments and cures, and strengthen the health economy.
Dette er en oppsummering av flere undersøkelser som konkluderer med at hva slags veiefrekvens som er best, avhenger av den enkeltes personlighet:
To Weigh, Or Not To Weigh...That Is The Question
Medical Author: Melissa Conrad Stöppler, MD
Medical Editor: William C. Shiel, Jr., MD, FACP, FACR
If you're trying to lose weight or simply don't want to gain unwanted pounds, how often should you weigh yourself? Many popular weight loss plans, such as Weight Watchers, do not recommend weighing yourself daily. Instead, they recommend stepping on the scales once per week or even less frequently. Our weight fluctuates somewhat from day-to-day, and daily weighing can lead to discouragement and potential diet sabotage if you see a higher number on the scale than you saw the day before. Most diet experts believe that a once-weekly or even monthly weigh-in is a more accurate reflection of weight control progress.
But a group of doctors who studied obese and overweight adults who were trying to lose weight as well as overweight adults who were trying to prevent weight gain found that those who weighed themselves more often lost more weight and prevented more weight gain over two years than those who weighed themselves less frequently. Contrary to the advice given in many popular weight loss regimens, this study suggests that at least some people can benefit from the accountability brought on by daily weigh-ins. Potential advantages of daily weighing include recognition of slow patterns of weight gain that may not be immediately apparent and the chance to modify lifestyle habits before the total weight gain becomes extreme and difficult to control.
The personality of the individual dieter likely plays a role in deciding how often to weigh oneself. If you're easily discouraged, daily weighing might cause you to give up your attempts if you don't see rapid progress. On the other hand, if you crave control and feedback, daily weighing might satisfy more of your needs and fuel your motivation. Whatever weigh-in frequency you choose, keep these tips in mind when stepping on the scale:
Weighing yourself first thing in the morning is usually best. Because of variations in food and fluid consumption, we often “gain” different amounts of weight throughout the day.
If you're weighing frequently, remember that daily fluctuations in weight are common. Just because you're heavier today than yesterday doesn't mean your weight control program isn't working. Don't become a slave to the numbers.
Monthly variations in weight are also common in menstruating women.
“Plateaus” in weight loss aren't necessarily bad. If you're exercising a lot, your weight may remain constant for a time even though you're still decreasing your body fat content and getting healthier.
Finally, cues other than the numbers on the scale are equally important. How do you feel? Are your clothes getting looser or tighter? Do you feel stronger, healthier, leaner? Your own perceptions can be the most valuable tools to help you track your weight control progress.
For additional information, please visit the Weight Loss Center.
Reference: Linde JA, et al. Self-weighing in weight gain prevention and weight loss trials. Annals of Behavioral Medicine 30(3), 2005.
Add to My Stories Most people pile the pounds straight back on after dieting
The world's largest study of weight loss has shown that diets do not work for the vast majority of slimmers and may even put lives at risk.
More than two-thirds pile the pounds straight back on, raising the danger of heart attack, stroke and diabetes.
Indeed most dieters end up heavier than they did to start with, the researchers found.
They warn this type of yo-yo behaviour is linked to a host of health problems. And they say the strain that repeated weight loss and gain places on the body means most people would have been better off not dieting at all.
The findings follow other research that shows the UK is in the grip of a dieting frenzy, with one in four Britons at any one time trying to lose weight.
The average woman is estimated to lose and gain 251/2 stone during her lifetime - putting on 151/2 stone for the ten stone she loses through dieting. Last night, the U.S. scientists behind the latest research - the most thorough and comprehensive analysis of its kind - said that dieting simply does not work.
The University of California researchers analysed the results of more than 30 studies involving thousands of slimmers.
Although the overview did not name specific weight loss plans, popular diets in recent years include the low carbohydrate, high protein Atkins diet and the GI diet, which is rich in slow-burning wholegrain carbohydrates.
Pooling the results of the various studies clearly showed that while people do lose weight initially, most quickly put all the pounds back on.
In fact, most people end up weighing more than they did to begin with. Researcher Dr Traci Mann said: "You can initially lost 5 to 10 per cent of your weight on any number of diets.
"But after this honeymoon period, the weight comes back. We found that the majority of people regained all the weight, plus more. Sustained weight loss was found only in a small minority of participants, while complete weight regain was found in the majority."
Dr Mann's research showed that up to two-thirds of dieters put on all the weight they lose - and more - over a four to five-year period. Half of those taking part in one study were more than 11lb heavier five years later, while dieters taking part in another study actually ended up heavier than other volunteers who hadn't tried to lose weight.
A four-year study into the health of 19,000 men revealed that most of those who put on weight had dieted in the years before the start of the study.
Bleak as these figures seem, the true picture could be even worse, as it is thought that most people lie about their weight - and don't like to tell researchers that their weight has started to creep up again.
The analysis, published in the journal American Psychologist, concluded dieters may actually be damaging their health.
Research has shown the repeated rapid weight gain and loss associated with dieting can double the risk of death from heart disease, including heart attacks, and the risk of premature death in general.
Such yo-yo weight loss has also been linked to stroke and diabetes and shown to suppress the immune system, making the body more vulnerable to infection.
Dr Mann said: "We decided to dig up and analyse every study that followed people on diets for two to five years. We concluded most of them would have been better off not going on the diet at all.
"Their weight would have been pretty much the same, and their bodies would not suffer the wear and tear from losing weight and gaining it all back.
"The benefits of dieting are simply too small and the potential harms of dieting are too large for it to be recommended as a safe and effective treatment for obesity."
The psychologist, who advises would-be slimmers to swap calorie-controlled diets for a balanced diet coupled with regular exercise, added: "Exercise may well be the key factor leading to sustained weight loss.
Studies consistently find that people who report the most exercise also have the most weight loss."
The finding comes as Britain fights a rising tide of obesity.
A growing reliance on fast food and time-saving technology has led to the UK developing the worst weight problem in Europe, with almost a quarter of adults classed as obese.
Last night, British experts said that fad diets do not work and that the key to maintaining a healthy weight is making gradual, long-term changes.
Dr Beckie Lang, of the Association for the Study of Obesity, said: "Maintaining a healthy weight isn't about going on a diet and coming off a diet when you reach your target weight. It is about adopting skills that change your eating habits for life."
• CASE STUDY
Mother-of-two Chris Siveter is a self-confessed serial dieter. Over the last four decades her weight has fluctuated between 11 stone and 17 stone and her dress size between 12 and 22.
She first started dieting after putting on three stone during pregnancy.
The pounds fell off and she fitted into size 14 clothes again for the first time in years.
But her resolve did not last and she piled the weight back on.
She tried countless diets including a grapefruit diet, the Atkins diet and even a Cabbage Soup diet but all failed after she went on "sweet rampages".
In 2003 her weight soared to its highest point - 17 stone.
She has now taken up aerobics and joined Slimming World and at 58, is 11 stone and a size 12 - hoping her days of yo-yo dieting are over.
Vil du etter å ha lest denne artikkelen vurdere å slutte å slanke deg? Ikke jeg heller.. like lite som jeg vil veie meg hver dag.
By Rob Stein
Washington Post Staff Writer
Tuesday, June 28, 2005; Page A02
Overweight people who are otherwise healthy may increase their risk of dying by intentionally losing weight, according to provocative new research.
A study of 2,957 twins in Finland found that those who were overweight who lost weight on purpose were about 86 percent more likely to die for any reason over the next 18 years compared with those whose weight remained stable.
<strong>Free E-mail Newsletters</strong>
Today's Headlines & Columnists
[url="javascript:void(0);"]See a Sample[/url] | [url="javascript:determineReg('HDLN', this.location.href)"]Sign Up Now[/url]
Daily Politics News & Analysis
[url="javascript:void(0);"]See a Sample[/url] | [url="javascript:determineReg('PLTRPT', this.location.href)"]Sign Up Now[/url]
Federal Insider
[url="javascript:void(0);"]See a Sample[/url] | [url="javascript:determineReg('FEDINSID', this.location.href)"]Sign Up Now[/url]
Breaking News Alerts
[url="javascript:void(0);"]See a Sample[/url] | [url="javascript:determineReg('NWSALRT', this.location.href)"]Sign Up Now[/url]
The researchers cautioned, however, that only 268 people in the study died, a number too small to justify any firm recommendations about whether overweight people should try to lose weight.
Skeptics who think health authorities have exaggerated the risks of being overweight said the findings offer fresh support. Other researchers, however, said that the study's weaknesses undercut the findings, and that there is overwhelming evidence that being overweight increases the risk of a host of health problems.
The researchers who conducted the study said they hope the results will stimulate more research into the relative risks and benefits of losing weight.
"We think that our findings are scientifically significant because they clearly demonstrate that the relation between intentional weight loss and subsequent health effects is complex and needs much more research," said Thorkild I.A. Sorensen of Copenhagen University Hospital.
Many previous studies have found that people who lost weight appeared to have an increased risk of dying over the long term, but the prevailing wisdom has been that the weight loss in these studies was the result of illness, because people who are ill often lose weight. Still, some evidence have suggested that intentional weight loss may be unhealthy for otherwise healthy people, perhaps, for example, because losing muscle could have detrimental effects on vital organs.
To try to tease that out, Sorensen and his colleagues studied twins who had undergone detailed questioning in 1975 about various health issues, including whether they intended to try to lose weight. Over the next 18 years, those who were overweight and lost weight on purpose ended up being more likely to die than those who did not slim down, and the risk increased with the amount of weight lost, the study found. The increased risk held true even after the researchers took into consideration factors such as how much the subjects exercised, what they ate and whether they had any health problems.
"We cannot say that they should not lose weight, only that we, due to our findings, are in doubt about the possible adverse long-term effects," Sorensen said in an e-mail.
The study was published in the Public Library of Science journal PLoS Medicine, one of a new set of scientific journals that are free to the public. Sorensen said his team previously tried to publish the study in other journals, including the New England Journal of Medicine and the Journal of the American Medical Association.
"We were left with the impression that they perhaps did not like to distribute such [a] message," Sorensen wrote.
Other researchers praised the study for exploring the provocative question.
Det etterlyses om noen flere har hatt nytte av å veie seg daglig. Som jeg har sagt mange ganger. Det er ikke fordi jeg veier meg hver dag at jeg går ned i vekt. Jeg går ned i vekt fordi jeg spiser riktig og trener.
I den forbindelse gjør jeg mange forskjellige ting. Jeg setter av tid til trening som ikke forstyrres av noe som helst - treningen går foran med mindre det er noe meget viktig med ungene - da kan treningen unntaksvis flyttes noe.
Når jeg trener så måler jeg puls, tråkkefrekvens, snitthastighet, avstand, kaloriforbruk +++
Når jeg lager mat så vurderer jeg nøye innholdet i maten. Ikke bare karbene, men også fett, proteiner, vitaminer, antioksidanter og totalt kaloriinnhold.
Også veier jeg meg hver dag og monitorerer slik utviklingen med mange og tette målinger av hva jeg veier.
Så nei - jeg går ikke ned på grunn av badevekta mi. Men den inngår i mitt opplegg som for meg et selvfølgelig verktøy. Først i prossessen med å bli kjent med min egen kropp på en skikkelig måte i den tiden da jeg fikk matinntak under kontroll og lærte meg å spise riktig, og deretter i prossessen med å vedlikeholde fremgangen, og nå i prossessen med å ta av de siste kiloene til målet.
Jeg har da veid meg daglig i mange år og hatt stor nytte av det føler jeg selv. Jeg vet feks hvor mye ekstra jeg veier når jeg er treg i magen, og hvor mye for lite jeg veier etter en fest med vin til. Jeg vet hvor mye jeg veier annerledes hvis jeg spiser spekemat og hvor mye sånn ca vekta forandrer seg hvis jeg trener tre styrkeøkter en uke, kontra hvis jeg bare spaserer en uke.
For mange blir alle disse tallene bare masse mas og stress, for meg er det nøyaktig slik jeg trives best med å ha det her i verden. Noen er sånn, abdre slik, jeg liker å vite om tall og sånn - andre liker andre ting. Og noen blir stressa av vekter og burde da kanskje kaste sine.
Det finnes vitenskapelige uttalelser for både å veie seg ofte, sjelden og aldri ser det ut til. Og det er jo flott - da ser det ut til at vitenskapen er enig i å være uenige, så har vi jammen fått dokumentert at det er forskjell på vitenskaplige konklusjoner også.
Dette er på en måte som å røyke. Noen røyker på fest, noen røyker seksti om dagen, noen har aldri tenkt over å begynne å røyke noen gang. Alle (bortsett fra de som ikke røyker) trenger å slutte, og de trenger å gjøre det på den måten som funker for dem. Noen vil gå på kurs, noen vil trappe ned, noen vil røyke på fest og noen bråslutter og røyker aldri mer.
Så - impulsiw - du etterlyste noen som har hatt nytte av vekten sin på vei ned. Og nok en gang - her er jeg. Jeg hadde nytte av den de to årene jeg sto stille også. (Jeg sto ikke stille pga platå, jeg sto stille fordi jeg ikke slanket meg på den tiden, var opptatt med andre ting.)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
Hei !
Comments (51) 
Add to My Stories 
Most people pile the pounds straight back on after dieting