Hei!
mat er visst et hett tema skjønner jeg. Ikke så rart! jeg er selv svært interessert og sluker mye info om helse og matrelaterte saker:)
De fleste har mening om det, og det er jo fint det!
Jeg får mange reaksjoner på mitt kosthold, og blir sett på som sær og fanatisk. Særlig når det gjelder mitt barn på 3,5 år. Mange synes synd på henne at hun ikke får som andre(sukkermat, saft, pizza etc..).
De(det hender hun blir passet av andre) gir henne faktisk det når jeg ikke er tilstede! Det er (dessverre) mange foreldre som viser sin kjærlighet på den måten. Og de synes jeg er streng og "slem" som ikke unner henne noe...mange dømmer for de ikke vet om alternativene!..jeg prøver jo å si at vi spiser feks is...det er bare ikke sukker og så mye karbo i våres.
Har tilgode å treffe noen med samme "syn" på det som meg..(vel..vet jo at det er mange her da..:))..og føler meg veldig alene og utenfor. Siden jeg IKKE er overvektig(BMI på 21,5) så har jeg liksom ikke lov å legge om kosten og gå på diett. Jeg har jo mine helseproblemer, men du kan ikke se det, og da er det forventet at jeg skal følge "flokken". Jeg fortalte legen at jeg hadde lagt om til mer steinalderkost, og han sa jeg måtte spise korn igjen for dette var ikke bra eller sunt! Har vært mye trøtt den siste tiden....
Har møtt utrolig mye motstand i helsevesen, der "alle" vil medisinere meg for tretthet, hodepine, depresjoner, eksem og allergier. Også min datter som har eksem og allergi(mat). Det tilbudet jeg har fått er kløstillende salve og kortison. Jeg har fått sovemedisin og antidepr for mine plager(tidligere...nå nekter jeg)... IKKE 1 gang har noen nevnt mat eller kosthold:eek:..og da snakker vi om 7-8 leger og 7-8 psykologer(har flyttet mye...er ikke gal..hehe)
Jeg blir så utrolig trist og sint at det er dessverre det som er mest vanlig..At vi er mange om akkurat det...å ikke få den hjelpen vi trenger.
Vet dere hva? jeg ville ikke hatt skolemedsinen om jeg fikk kreft heller!
Jeg har virkelig tro på dietten min..men det tar utrolig lang tid før jeg kan se noen resultater...faktisk opplevde jeg forverring(hodepine, tretthet) i lang tid...endte med 3 uker sykemld fra jobb istedenfor å bli bedre...er ca 3 mnd siden jeg la om kostholdet...og ser først nå at det går mot bedring..håper jeg....synes jeg merker det...
Har noen samme erfaring?...har dere møtt mye motstand?..hva sier familie/venner ..
Supert hvis du vil skrive noen ord til meg. Kunne trenge litt motivasjon og støtte:o
Ja! Jeg har møtt mye motstand! Både hjemme og ute. Det er utrolig mange som fremdeles tror vi får hjerteinnfarkt om ei lita stund, og blodårene våres vil bli tilstoppet av fett snart - om de ikke er det allerede.
Når jeg nevnte for min fastlege at jeg gikk på dette kostholdet, fikk jeg beskjed om å ta en kopp te etter hvert måltid, hvis jeg hadde lyst til å gå ned i vekt. :(
Nå har jeg gått på dette kostholdet i snart ett år, og jeg har fått så mye helsegevinster av den nye maten at jeg kommer nok ikke til å gå tilbake til brød og sukker igjen. Vektnedgangen er bare en veldig fin bieffekt. :)
Jeg var plaget med halsbrann før, og det ble verre etter at jeg hadde begynt med lavkarbo. MYE verre! Men, jeg holdt ut og etter 2-3 måneder var halsbrannen vekk og siden har jeg ikke sett'n. :D
Andre ting som har har endret seg etter lavkarbo er ubeskrivelige PMS-plager, irritasjoner, depresjoner, motløshet, slapphet, dårlig selvfølelse, konstant sulten, dårlig hud, dårlig søvn, forkjøla hele tiden, slem i fylla osv, osv.
Når jeg slipper alle de plagene uten korn og sukker, så klarer jeg å tåle alle dårlige reaksjoner på den sære matvanen min.
Jeg synes det er virkelig bra at du tenker på dattern din også, for hvis dette er så bra for oss voksne - hvorfor skulle det ikke være bra for barn som trenger skikkelig næring?
Frank Nilsson har laget en brosjye om barn og skolemat på hjemmesiden sin. Du kan jo skrive ut den og gi den til de som kritiserer deg. :)
Jeg er ganske vant til kommentaren " du er så vanskelig du"
Må innrømme at jeg etter 5 år fortsatt syns den biten er litt slitsomt... særlig sammen med nye mennesker eller folk som ikke kjenner til kosten min.
"hva spiser du" "hvorfor ikke brød" "litt potet er vel greit" "Kjøpte litt frukt til deg jeg... det kan du jo spise" .... OSV
Vi får håpe flere kommer på banen etterhvert, aksepten kommer med lærdommen:)
Jeg trodde jeg kom til å møte mye motstand, etter hva jeg hadde lest her..., Men det har gått veldig bra! Jeg fortalte det til familien, og de ble veldig nysgjerrige.. Moren min hadde ikke noe å si på det. Det var nok litt rart at jeg ikke kunne spise frukt, men når jeg fortalte om fruktsukkeret skjønte de det fint-fint :)
Jeg grillet med noen venner på 17.mai, og da sa jeg nei takk til potetsalat. En kompis, som tidligere hadde spurt meg om jeg hadde gått ned i vekt, spurte bare, "pga karbsene?", og det var dett :) En annen gjorde en lite øyebevegelse når jeg sa jeg godt kunne ha litt usøtet krem som kos, når jeg timer før hadde sagt at jeg ikke kunne spise kålrot og gulrot, men han ser jo resultatene jeg har fått:) Jeg får vist ikke lov til å gå ned mer i fjeset snart... :)
Jeg var hos legen og spurte i forbifarten om jeg burde ta blodprøver siden jeg har slanka meg i 4-5 måneder. han spurte hva jeg spiste , jeg fortalte, han sa "så lenge du ikke går på noe drastisk, og føler deg fin, behøver du nok ikke blodprøver". Fikk ganske sjokk da, ja.
Men største grunnen til at jeg ikke har møtt mye motstand er nok fordi jeg ikke forteller det til alle i livet mitt. De på jobben vet bare at jeg ikke spiser brød, og deler av familien tror nok at jeg slanker meg på luft og vann, der jeg sitter i familieselskaper med vannet mitt - og lider absolutt ingen nød :D
Til helgen skal jeg for første gang sove over hos familien til sambo - det blir spennende.. Men de vet at jeg slanker meg, så jeg troooor det skal gå bra... Men de er kose-seg-med-mat mennesker.. shit au, jeg har nok allerede gitt de dårlig nok intrykk de førtitusen gangene jeg har sagt nei takk til mat fra de.. (hummer, reker, all slags mulig fisk - det er SÅ morsomt og ikke like sjømat!:()
Har ikke fått kommentar på at jeg er vanskelig, men jeg føler meg vanskelig.. Rart at mat skal virke så mye inn på psyken.
Dette ble altfor langt og altfor rotete - jeg har bare drukket en kopp med kaffe, beklager :p
JEg har ikke gått så lenge på denne kosten, og følger ikke ketolyse kuren slavisk. Men jeg har kuttet ut sukker, brød, potet, ris, pasta. OG bruker mange av oppskriftene her inne :D Nå har vi stor familie og det blir mange bursdager og selskaper... OG nå himler de med øynene, for jeg spiser ikke kaker. Tar heller ikke med selv, for det er som å banne i kjerka her altså. SÅ jeg drikker bare kaffe, smiler og sier . "Det gjør ikke MEG noe å ikke spise kake, jeg har det bra jeg" Da blir det som regel rolig. Selv om de mumler i skjegget at det må da gå an å kose seg litt da når en er borte på besøk. JEg sier aldri at jeg skal slanke meg. Jeg forteller om insulinresistens og at jeg ikke vil ha diabetes siden jeg da ligger i faresonen. Men de har litt vondt for å godta det ja. ... Siden jeg ikke er syk, trenger jeg da ikke å holde på sånn. Men jeg kan jo bli syk om jeg fortsetter slik jeg holdt på, med all den snopen, kakene, og all gørra jeg hadde i meg. Nå lever resten av familien som de vil, vil de spise det jeg gjør, versågod, men jeg lager alltid det de er vant til å spise. Det er ikke så mye de merker til dette egentlig. Middag tilpasser jeg meg selv, men har ris og poteter til dem. Selv spiser jeg helle mere grønnsaker. SÅnn er det bare, mine nærmeste er helt ok med dette. Og vennene mine sier heller ikke noe negativt. Det er den kakespisegenerasjonen som ikke helt skjønner dette. Men det bryr jeg meg ikke noe om.
Helsegevinsten min er helt utrolig synes jeg. Tretthet, hodepine, depresjon er borte, jeg føler meg frisk og opplagt, har masse energi og overskudd. Og teller så utrolig mye både for meg og de rundt meg.
Jeg har aldri blitt møtt av noe annet enn nysgjerrighet. Ingen "vanskelig" kommentarer eller noe sånt. Kanskje fordi at folk vet jeg evt gir blanke *** i om noen har noe negativt å komme med:p
I og med at jeg mangler en femogførti kilo omtrent siden mitt tykkeste og er i knallform, så er det ikke mange som drister seg til å påstå at det ikke har effekt å leve som jeg gjør :-)
Er heller slik at når jeg takker høflig nei, eller diskret bare står over å forsyne meg av kakene, så begynner samtlige rundt bordet som noengang har hatt tanker om å ta av en eneste kilo å unnskylde hvorfor de ikke tar alle grep for å kvitte seg med den ene lille kiloen sin...
Jeg prøver å si at jeg hadde spist kake jeg også, hvis jeg så sånn ut - men det synker ikke inn, og dermed blir det ofte en del mer fokus på meg og maten enn jeg egentlig legger opp til.
Jeg synes egentlig ikke jeg mangler respekt for kostholdet mitt blant familie og venner. Bestemte meg med en gang for å være veldig åpen og ærlig om kostholdet jeg kjører nå og hvorfor, for å på den måten for det første bli forstått og for det andre slippe å havne i situasjoner som tvinger meg til å sprekke fordi det ikke finnes alternativer som blir riktig for meg! :) Synes det har gått fint, vennene mine legger seg ikke så mye oppi hva jeg spiser, og familien synes det er interessant - selv om de ikke forstår maten enda..
Jeg bor hjemme i ferien nå, og mamma er vel den som virkelig prøver å forstå.. snur alle pakninger på butikken og sier "Hvilket tall skulle jeg se på igjen???" :p Resten av familien her i huset spiser gjerne maten tilpasset lavkarbo for meg, igår lagde jeg ziggy's tomatsuppe til hele gjengen her, og i helga spiste vi taco.. de syntes tilogmed maten var bedre enn posematen (selvfølgelig er den det! :D)
Besteforeldrene mine synes jeg går ned i vekt for fort, og synes det er merkelig at jeg går ned av det jeg spiser.. også synes vel bestemor det er rart å ikke kunne servere meg kaker og snop sånn som hu pleide før kuren :D
Tror det som er lurt når man velger et lavkarbokosthold er å sørge for at de som er mest kritisk rundt en får lov å smake på maten du spiser, sånn at de selv "oppdager" at den ikke er så kjip og kjedelig som mange kan tro den er. Når jeg eksperimenterer med ny mat, får alle seg en smaksprøve om det er f.eks kake/brødmat, og middagene blir jo alle offisielle prøvekaniner på her i huset.. Tror nok jeg har endret endel holdninger i familien ja sånn sett.. og nå skal jeg snart invitere nærmeste familie på en forsinket bursdagsfeiring for meg i form av grilling og kos - selvfølgelig både med høykarbo og lavkarboalternativer på bordet :D
Jeg har faktisk vært ganske rørt over hvor lett mitt nettverk har akseptert mitt kosthold. Jeg synes de fleste kjenner noen som har gått ned i vekt på denne dietten. Jeg opplever mye støtte og nyskjerrighet. Det er avhenger litt av hvor godt jeg forklarer. Det mest rørende var da jeg hadde bursdag og kollegene mine på jobben ringte rundt til alle konditoriene i byen for å bestille lavkarbo ostekake. De ble møtt ganske arrogant med at man må jo kunne kose seg av og til. Så i forhold til konditorne har vi kanskje en opplysningsjobb å gjøre. Mitt nettverk gir meg full støtte når jeg forklarer at dersom jeg faller ut av ketose og skal inn igjen får jeg en periode på ca. 3 dager med hodepine. Alle forstår at et kakestykke ikke er verd det.
De som ikke vil sette seg inn i kostholdet forstår ikke at prinsippet med "bare litt i dag" ikke funker på lavkarbo/ketose. De tenker kun kalorier og ser ikke helheten.:)
Har ikke gått på lavkarbo mer enn 3 uker, men har ikke møtt noen rare kommentarer. Alle har hørt om Ketolyse, og sier at de kjenner den og den som har blitt så slank og fin osv. Innen familien er det ikke problem, da vi har flere barn som har glutenintoleranse der. Utrolig moro å høre om dere som har holdt på lenge, og som har hatt så mange positive effekter. Har i alle år slitt med depresjoner, trøtthet, magevondt osv. Merker alt at det er noe endret til det bedre, og når jeg leser hva dere skriver blir jeg så glad :):):)
Jeg har stortsett fått positive tilbakemeldinger og kommentarer fra de rundt meg. Sikkert fordi de ser forskjellen :p
Jeg har også opplevd at "dessertgenerasjonen" har vært de vanskeligste egentlig.
Fra venner, familie og arbeidskolleger har jeg kun møtt ekte nyskjerrighet, positivitet og ikke minst oppmuntring :)
Til og med legen min var kjempe-entusiastisk og hadde stor tro på at lavkarbo var tingen for mange.
Men jeg syns butikkenes holdninger er verre jeg da, blir sjelden møtt positivt der når man stiller spørsmål til varer de fører, og spør om de har spesialting eller om de kan ta inn osv.
Har møtt en del skeptikere. Rart at folk ikke godtar argumentet om at "jeg har gått ned 8 kg" og allikvel sier "ja, men...". Heller ikke argumentet om at alle mine blodprøver er helt fine, ser ut til å ha noen vekt. Noen sier at jeg heller bør spise grønnsaker, prøver å fortelle dem at 1. Jeg liker ikke grønnsaker noe særlig. 2. Jeg må spise veldig mye for å blir mett. 3. Jeg blir veldig fort sulten igjen av grønnsaker og salat. 4. Kjøtt og fett gjør at jeg aldri har ulvehunger lenger, slik jeg ofte hadde før og derfor spiser mindre.
Er allergisk mot nøtter og erter (+pollen og en haug med ulike pelsdyr). Har også møtt mange som har liten forståelse for det. De sier gjerne at "noen peanøtter kan du vel spise" eller "så synd nøtter er jo så godt, savner du det ikke?". De skjønner ikke at "noen peanøtter" gjør at jeg blir syk og at mat du blir syk av er ikke godt og noe du ønsker å spise.
Nå vurderer jeg å si at jeg er allergisk mot hvetemel også, så slipper jeg diskusjon om lavkarbo. Det er som regel hvetemel i alt som er karbohydratrikt, så da unngår jeg kaker, brød og masse annet som jeg ikke har lyst på.
Jeg ser at det er mange brødoppskrifter her på forumet og at mange savner det. Kanskje er jeg heldig som ikke savner brødmat og annen karbohydratrike matvarer, nå som jeg prøver for andre gang. Første gangen sprakk jeg skikkelig og gikk opp igjen det jeg tok av. Nå er følelsen annerledes, jeg har en slags uvilje mot mat med masse karbohydrater fordi jeg kjenner det på meg at da kommer jeg til å bli oppblåst og føle meg uvel om jeg spiser masse brødmat.
Alfamann - det kan du bare si!
Når jeg er ute i jobbsammenheng feks, så hender det jeg bare sier at jeg har en streng diett på grunn av diabetes... Jeg orker ikke alltid all oppmerksomheten... Også synes jeg det er litt leit hvis noen har lagt ned enormt med arbeid i kaker feks, også skal alle rundt bordet klage mens de spiser kake fordi de burde jo ikke osv... Like greit med en hvit en :-)
Mat er en personlig ting. Om du ikke spiser det andre aksepterer for en selv får de ofte en form for dårlig samvittighet eller reaksjon mot deg, de tar det på en måte personlig. Jeg bryr meg ikke for jeg velger selv, men det er jevnt og ofte små kommentarer og fleiping om mitt kosthold. Jeg må også relativt ofte forklare/forsvare hvorfor jeg gjør det og jeg ser at de ikke tror helt på de positive virkningene jeg forklarer jeg har.
Men de om det. Synd de ikke prøver selv.
Som jeg sier er mat en sosial og personlig greie. Aksepterer du ikke kostholdet til vedkommende er det lett å ta det personlig.
HEI IGJEN!
Tusen takk for mange og varierte tilbakemeldinger! Da er jeg visst ikke helt alene om å være "sær" da:)
Vi har melke og gluten fri kost i tillegg til lavkarbo. At min datter ikke tåler egg gjør det noe vrient...i tillegg til tomat, sitrus, jordbær. Vel...ikke rart vi får reaksjoner på vårt kosthold. Dattera mi får mer karbo enn meg da hun får brødskive(GM-fri) eller kornblanding til frokost og jeg spiser egg. Uten Herbalife målttidserstattere hadde jeg nok ikke klart alt dette på en gang. Det er enorm omveltning for oss. Men jeg håper og tror at vi blir friske begge to(dattera er blitt mye bedre form!..eksem er nesten borte og hun er i bedre humør/mer aktiv og sover bedre). Så jeg får tåle noen kritiske ord på veien. Det er bare tøft mens det står på og møte så mye motstand på dette.
Jeg opplever at ved overvektsproblem er det mer forventet at en skal legge om kosten. De fleste ser på det som fornuftig og bra, Tror kanskje det er noe mer akseptert å fokusere så mye på det da og lov å være "sær"(da har du en god grunn). de fleste mener kanskje at overvekt er direkte årsak av mat. Er du slank med allergi og tretthet er det noe annet. Det er jo egentlig det samme, bare med forskjellige symptomer...
Da er det liksom ikke mat som kan være årsak og der mener mange at medisiner er rette løsning. Hele samfunnet er bygd opp det prinsippet... helsevesen, brosjyrer(også NAAF osv..).. osv...
Det er så flott å lese om andre som har blitt friske her(og slanke selfølgelig)... takk for deres historier og tilbakemld. Det er viktig for meg som ennå roter i suppa og ikke helt vet veien videre og ut..Da er det godt å lese om solskinnshistoriene. Gir motivasjon og støtte på veien:)
For meg har det vært veldig delt.
I mitt tilfelle dreier det seg utelukkende om helsa, så jeg har ikke denne "slankeunnskyldningen" som mange tross alt godtar; dog bare for en viss periode. (Til vekta er normalisert, da skal de plutselig måtte spise alt som opprinnelig gjorde at de la på seg i første omgang... Ikke særlig logisk!) :p De skjønner ikke at det faktisk kan være sunt med lavkarbo, fordi det strider mot alt de tidligere har lært.
Folk er vant til at jeg er "vanskelig" i matveien, i og med at jeg har matintoleranser og hadde ekstremt reaktivt blodsukker før jeg la om. Dermed måtte jeg spise støtt og stadig, og det var jo ikke alltid så beleilig...
Nå behøver jeg ikke å spise så ofte, men det er stor forskjell på hvem som forstår at jeg har godt av det, og andre som egentlig ikke ønsker å sette seg inn i saken. Det er jo et valg jeg må respektere, men det gjør det tross alt vanskelig for meg å gå på besøk til noen som lever på ekstremt fettfattig og høykarbokosthold. For jeg har ikke lyst til å kompromisse med helsa mi, men da blir jeg noen ganger nødt til å være "uhøflig, utakknemlig, sær og vanskelig", sett fra deres øyne. Dermed lar jeg det være der og da...
Heldigvis har jeg noen i familien som har lagt om til lavkarbo, og hatt en stor vektnedgang av det, så det gjør det lettere. :)
Ennå er vi jo i et sterkt mindretall, men etter hvert vil informasjon om det helsemessige ved dette kostholdet nå stadig flere. Det er viktig at vi understreker det helsemessige også, ikke bare at man får justert vekten ved dette kostholdet.
Jeg har sett flere her som sier "...men han er jo tynn, så han tåler det jo..." og lignende ting. Man tåler det ikke nødvendigvis selv om man er tynn, noe du Elisabeth33 og jeg har erfart.
Det er bare at man ikke vil koble mat og helse sammen, annet enn at "mettet fett er skadelig". Og det er det jo ikke... så det er kanskje ikke så rart at folk blir forvirret, når det etablerte er skjønt enige om dette. ;)
Selv synes jeg at kostholdet mitt er veldig enkelt. :D Det er naturlig og inneholder ikke sterkt bearbeidete og raffinerte produkter. Ingen lettprodukter eller kunstige erstatningsprodukter. Det betyr mer matlaging, men også mer overskudd og lyst til å gjøre det. Og så kan jeg gå lenge på et måltid, i stedet for å trykke i meg høykarbomat hele tiden, som disse "kostholdsekspertene" påstår er sunt!
Hm, dette ble langt, men fikk bare behov for å skrive litt om dette...
Et poeng til slutt: Det er viktig at vi respekterer våre valg selv, selv om ikke omgivelsene alltid gjør det! Når vi godtar at vi må være litt annerledes fordi vi har godt av det, så vil andre også måtte godta det med tid og stunder. Dersom vi stadig svikter våre egne behov for å tilfredsstille andres behov for å servere pasta, snop, brød og kaker, så vil det ta mye lenger tid, fordi da tror alle at det er greit å skeie ut i ny og ne. (Dvs. kanskje hver dag, om man er veldig sosial! :rolleyes:)
Jeg har mest møtt respekt for kostholdet mitt, om det bare er sånn at de jeg omgir meg med er mer opplyste eller åpne, vet jeg ikke. Men jeg får mer nysgjerrighet enn negativ oppmerksomhet. Jeg er nok litt som Nellie på det punktet, at jeg gir blanke i hva folk mener. Men jeg kan alltids sette folk på plass. Blant annet så er det en dude på jobben som spiser fettblokkere, og er redd for at han blir syk av gammel sau (fårikålproblematikk liksom). Jeg kan ikke annet enn å le litt i skjegget, mens jeg mesker meg med mine feite ostelasagne-rester i lunsjen på jobb :D
Noen skal alltids mase i vei om fett og kolesterol, men det merkes fort hvor lite de vet om det bare jeg stiller noen litt avanserte spørsmål, og det trigger også en viss nysgjerrighet.
Jeg har kolleger som backer meg opp i min kostholdsfilosofi, når andre kommer med unnskyldninger når de har majones på makrellen i tomat på brødskiva, så kan det komme svar på tiltale, som "kjære deg, det er tross alt brødet du blir feit av, bare spør Jorun" :D
Jeg har også opplevd på jobben at folk på død og liv må unnskylde seg hvis folk ser at de har fett/smør/mayo på maten. Snedig fenomen, egentlig. Hva er det oppi hodet deres som gjør at de føler de må unnskylde seg ovenfor andre folk hvis de spiser noe fett? Jeg tror det er slike folk som definerer menneskets verdi og vellykkethet ut fra vekt og utseende. Det må det være, hvis de er så selvsentrerte at de i fullt alvor tror at andre virkelig gives a shit hva de har på maten... :shifty:
Nettopp!
Jeg pleier, litt for moro skyld, og å reagere høylytt med sjokk og vantro, dersom de bare har sånne småpakker med LETTmajones i kantina. Kostelig :D
Er vi invitert på kaker og kaffe, tar jeg meg et kakestykke med god samvittighet. Men lar det bli med det ene stykke. Føler ikke at det ødelegger for meg. Neste kveld etter "sprekken" er jeg i ketose. Vekta går jevnt og trutt nedover og. Ser ikke noe grunn til ikke å unne meg en smak fra karboverden en sjelden gang. Alt er ikke ødelagt av den grunn. Måtehold er et nøkkelord, føler jeg. På jobben hos meg, "koser de seg" med kaker og snop nesten hver dag. Jeg takker nei helt konsekvent til slike utskjeielser, og ingen sier noe på det. Har planlagt å lage en skikkelig god lavkarbo kake å ta med på jobb til fredagskosen, slik at de andre ser at det faktisk går ann å lage noe skikkelig godt uten at det drypper av sukker.
En annen ting er at hos mamma og pappa går kaffetrakteren varm dagen lang, de har mye kaffegjester. Og fortsatt, i en alder av snart tredve, blir jeg nærmest klappet på hodet som et lite barn når jeg ikke skal ha kake. "Åsså så fliiink!" :rolleyes:
Vi har i grunn ikke opplevd særlig negativitet rundt kostholdsendringen... En del spørsmål vart det nok i starten, men mest av nyskjerrighet tror jeg :ja:
Men nå ettersom kuren er avslutta har jeg faktisk fått spørsmål om når vi skal begynne å spise normalt igjen... :p
Ja, er det ikke typisk? Det har jeg også hørt, "Nå er du jo ganske slank, så nå kan du vel spise litt brødmat igjen?". Må jo bare si at jeg blir syk dersom jeg gjør det, og de har de fleste forståelse for.
Men, stort sett så har jeg bare fått positive reaksjoner. Når folk spør svarer jeg. Om de ikke akspeterer det, kan jeg alltids verbalt banke inn noen fakta, men som regel bryr jeg meg ikke stort.
Noe av det deiligste er når standardfrasen "sliten i dag", særlig på mandager kommer fra kolleger på jobb. Jeg bare "...nei!?". Det er liksom forventet, med mindre jeg har sovet veldig lite, sånn at jeg er trøtt, så er jeg sjelden eller aldri sliten når jeg kommer på jobb. :D
Hei! har lest noen av dine innlegg rundt på forumet og du virker flink på dette med kosthold og helse. Du skriver at du blir syk ved å spise brødmat igjen.
hvordan syk da?... bortsett fra overvekt... vil gjerne høre litt om din historie. Hvor lang tid tok det før du ble helt frisk?...jeg har spist lavkarbo i 2 mnd, men merker ikke stor bedring ennå. er generellt mye trøtt(tar endel tilskudd, drikker mye vann etc.). har også vært hos legen, men ikke funnet ut noe. Spiser ikke gluten eller melkeprodukter.
Hva har skjedd med din helse på veien hit?..ble du verre før du ble bedre? hvor på forumet finner jeg tilsvarende opplysinger(har letet rundt, men ikke funnet noe)...
flott hvis du vil sende meg noen ord:)
Hei!
Jeg har skrevet min historie flere steder på forumet, men kan godt ta kortversjonen ;)
Jeg dro i utgangspunktet til legen fordi jeg følte meg elendig, det viste seg at jeg hadde insulinresistens og hadde litt høyt blodtrykk, så legen anbefalte meg å kutte ned sukker og stivelse, og så kom jeg over dette forumet.
Fra jeg la om kosten har jeg opplevd å bli kvitt mange plager. Den generelle formen er bedre, jeg sover bedre og er i bedre og jevnere humør, ikke så mye plaget av PMS søm før, mindre smerter i kroppen i form av oppblåst mage f.eks. En ting jeg ble kvitt som nesten ødela livet mitt var migrene. Den er helt borte nå, jeg har fått antydning en eneste gang, men det var også den ene gangen jeg prøvde å spise "vanlig" (brød, pasta, ris, melk etc..), da sov jeg skikkelig dårlig, la fort på meg masse vannvekt, fikk ødemer på bena og følte meg som en gassballong. Det var en ganske lærerik reminder på hva det gamle kostholdet gjorde med meg.
Ellers er alle allergiene mine mer eller mindre borter (pollen, pels, matallergi av nøtter og sitrus).
Jeg er helt sikker på at dersom jeg ikke hadde lagt om kostholdet, så ville livskvaliteten min vært kraftig forringet. Jeg hadde fortsatt å legge på meg (har alltid vært overvektig, men hatt jevn vekt i flere år, men begynte å legge på meg sakte men sikkert etter at jeg ble samboer), jeg hadde mest sannsynlig utvilklet dibetes 2, jeg hadde kanskje blitt uføretrygdet på grunn av migrenen som tok større og større plass i livet mitt med minst ukentlige anfall.
Håper dette var til opplysning og inspirasjon :blomster:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
