Jeg snakket med en onkel av meg i går. Han komplimenterte meg med hvor fin kropp jeg hadde fått og begynte å snakke om sønnen sin på 30 som han var veldig bekymret for. Han (fetteren min) nærmer seg 130 kg, isolerer seg veldig og orker ikke møte folk på grunn av dette og er naturligvis ikke mottakelig for at min onkel og tante prøver å snakke med ham om problemet.
Selvfølgelig er han ikke det! Kropp og fedme er jo så privat, intimt og skambelagt og selvfølgelig vet han so selv bedre enn noen andre at han har et problem. Dette sa jeg også til onkelen min. Uansett hvor velment det er fra deresside må det bare bli feil. Fetter er selvfølgelig for skamfull over segselv til å ønske å høre noen ta opp dette store problemet med ham.
Sannsynligvis har han prøvd mange ganger å "ta seg sammen" også. Men det er jo ikke sikkert at han vet at det ikke er å ta seg sammen som erdet rette å gjøre. Kanskje har han aldri hørt om insulinresistens og lavkarbokosthold?
Min onkel ønsket altså at jeg skulle ta en prat med fetter. Fordi jeg selv hadde vært stor mente han det kunne gjøre det enklere. Selv er jeg ikke så sikker på det. Jeg har ikke sett denne fetteren siden han var barnm, så jeg er helt sikker på at dette vil bli oppfattetsom svært utidig og uvelkommen innblanding fra en vilt fremmed!
Men selvsagt villejeg mer enn gjerne ha hjulpet ham. Og da mener jeg hjulpet ham frem til noe som faktisk virker, fremfor fordømmelse og det med å spise mindre, magrere, utvisemer selvkontroll.... Ja, dere vet hva jeg snakker om! Jeg tenker at Skaldemann sikkert måtte vært midt i blinken for e unggutt med så stor overvekt. Men hvordan i all verden få formidlet det?
Det er snakk om at onkel og denne fetterenskal komme hjem til meg for å hjelpe meg med et oppussingsprosjekt, men jeg kan og vil ikke bare si at "ja hei, deg har jeg visst ikkesett på 20 år. Så du har blitt overvektig du. Nå skal jeg fortelle deg hva du kan gjøre med dette..."
Men finns det i det hele tatt noen måte å lure inn dette uten at jeg tilsynelatende sier noe som helst? PC-en min står jo på og oppe på lavkarbo.no døgnet rundt. Kan det at han ser denne siden få ham til å søke opp siden i skjul når han kommer hjem? Skal jeg ha Skaldemann-boken 'tilfeldigvis' liggende? På badet, kanskje? Blir det for vage hint? Tror jo at om jeg aktivt tar opp temaet vil han gå i vranglås. Det ville i alle fall jeg gjort!
Noen som har noen gode tips til hva jeg kan eller bør gjøre? Jeg er ikke så sikker på at jeg kan snakke om at jeg legger på meg av sånn-og-sånn mat engang. Selv ville jeg vært overfølsom for all prat av den typen og vært overbevist om at enhver kommentar om mat eller helse hadde vært myntet på meg...
Jeg har ikke lyst til å gjøre noe feil, jeg er sikker på at jeg kunne hatt både hjelp og støtte og gitt ham, men jeg aner ikke hvordan!
Støtter det Amariel sier! Tror også det går bra. For åpenbare hint kan nok gjøre han veldig sår, så det er best om det kun går på deg og hva slags mat du spiser. (Og den middagen du har servert dem! ;)) Lykke til!
Når de er der og hjelper til, gi dem "arbeidermat" i form av lavkarboting! Og hvis temaet kommer inn på hvor godt det er, fortell om hvor gode resultater du har hatt i forhold til nedgang osv, så kanskje du vekker en nysgjerrig liten spire i hodet på fetteren din :D
Hva med å sette et "før"-bilde på kjøleskapet? Han ser jo det, og deg nå, så kan du kommentere at du har funnet den perfekte måten å bli sunnere på, etc.
Forresten, om en ung mann som ham blir sånn kan det også være lurt å få sjekket stoffskiftet. Det er de som sliter med overvekt, kolesterol, depresjon og div, og så viser det seg at de har lavt ss.
Jeg syns det er fint at du vil hjelpe ham,
og tror som de andre at det enkleste er å snakke om deg selv,
tilfeldigvis kan du ha fremme noe som kan vekke intr hans,
fortelle hvor mye bedre du føler deg osv,
og selvsagt noe god mat, men ikke for avansert vil jeg tro.
En ung gutt klarer nok ikke ta det inn over seg, at han skal
begynne å lage mat.. Men hvis han liker egg og bacon, er jo det lett å si,
at det feks er din faste gode frokost,
sånn enkle ting som han kan klare alene.
Min kjære orker ikke lage mat til seg etter oppskrifter,
han vil ha det enkelt og lett, helst kjøpe ferdig mat, bare varme opp.
Men ønsker deg lykke til, du er jo den beste reklamen han kan få.
:klem:
Ja, dette er vanskelig. Hadde såklart vært mye enklere om dere hadde kjent hverandre bedre...
Jeg tror det er bedre å ha pc fremme og bok på do enn å snakke for mye om mat. Kan være at gutten bare føler seg veldig utilpass :o
Jeg har en god periode tatt all prat om vekt og mat enten som kritikk, eller jeg har følt det fryktelig ubehagelig å være nær samtalen...
jeg tror ikke du vil vekke den rette interressen hvis du "misjonere" om lavkarbos fantastiske virkning. Jeg tror du må snakke om hvordan din situasjon har endret seg. servere god mat og ikke gjøre noe mer hvis du ikke blir stillt oppfølgingsspørsmål fra fetteren din. jeg har to stk. på jobben jeg gjerne skulle ha "reddet" men jeg må nok innse det at folk må være motivert for å sette i gang med dette opplegget.
Er han ikke 30 år da? Ingen "ung gutt" synes jeg da..;) Kan ikke helt skjønne at det skulle være for avansert for ham, han er da et voksent menneske.. Jeg forstår at dette er et sårt og vanskelig tema, men han er jo ikke et barn heller.
Hva om du avtaler at din onkel kommenterer at du ser godt ut eller sier noe annet som kan få deg til å snakke om at du har god helse, overskudd etc., og spør hva du har gjort, (gjerne med innslag av humor), og så kan du fortelle om lavkarbo og alle gevinstene du har fått ved å legge om kosten, og nærmest i en bisetning få med at du også gikk ned x antall kilo. På den måten er ikke fokuset på vekt, men utelukkende på helse, og den lille "bieffekten" vektreduksjon kommer helt i bakgrunnen. Men hvis fetteren har komplekser for vekt og kropp får han det garantert med seg.
Bare for å ha det sagt; min kjære er 36 snart 37
og han er slik at han ikke "kan" kokebok...
jeg vet ikke om fetteren bor hjemme, om han kan koke mat osv,
hvis han bor hjemme kan hun overtale foreldrene til kostomlegging,
ellers var dette bare ett eksemplel fra min side...
Tusen takk for at dere engasjerer dere i dette! Jeg må tenke veldig veldig godt gjennom hva jeg eventuelt skal gjøre, og da er det veldig nyttig å høre hvordan dere tenker rundt dette. Selv er jeg nok veldig enig med Aline i at jeg ville ha oppfattet enhver samtale om mat og kosthold som kritikk av meg selv, uavhengig av om det var min eller andres helse det var snakk om...
Jeg skal ikke uttale meg om din kjære, men for de fleste dreier vel dette seg om å ville/ikke ville..;) Så lenge han kan lese skulle det ikke være noe problem.;) Bor han hjemme er det jo egentlig litt enklere - da kan jo som du sier hele familien legge om kosten, så blir det ikke så ensidig fokus på fetterens kropp og vekt, men heller generell helse.:)
Det har du nok rett i. Samtidig tenker jeg som så at før eller siden må noen mest sannsynlig hjelpe ham på rett vei, ettersom det ikke virker som han klarer å finne frem til dette selv. Det er kanskje bedre at han føler seg såret eller kritisert en liten periode nå fremfor at han skal gå kanskje halve livet på jojokurer og uansett kritisere seg selv, og føle andres bebreidende blikk.. Kort sagt - kanskje gjør dere ham en bjørnetjeneste ved å skåne ham for slik "kritikk"? Vektproblemer er, enten det går ene eller andre veien, ofte belagt med stor skam, men jeg tror ikke man skal la være å ta tak i det selv om det kan være opprivende for den det gjelder. Uansett hva dere gjør ønsker jeg dere lykke til - din fetter er heldig som har en familie som bryr seg!
Om jeg ser det fra mitt synspunt fra da jeg var overvektig, ville det hatt størst effekt på meg å høre om ditt eget vekttap uten belærende ord...:o
Ikke så lett kanskje, men jeg lukket ørene for alle hint om at jeg trengte å gå ned i vekt og i hvertfall hvis noen maste om at jeg måtte bevege meg mer og spise mindre for det har slett ikke fungert for meg.
Det som ble min redning var når noen nevnte dette med blodukkerstigning på grunn av raske karbohydrater eller mye karbohydrater med påfølgende sult og dermed overspisning. Og at de ved å snu dette med ketogen-kost ikke ble styrt av sulten og at energien kom tilbake etter hvert.
Har med andre ord mer tro på god informasjon med godt eksempel (deg selv) enn vage hint. Uten å være for frampå da selvfølgelig. Kanskje i samtale med onkelen din som foreslått overfor. Fokuser på positive fordeler med dette kostholdet. På grunn av mitt eget vekttap har flere i min omgangskrets startet med lavkarbo-kosthold;)
Ønsker deg lykke til.... ikke lett det der. Man vil jo ikke såre noen.
Ojj, dette er vanskelig, gitt! Snill du er som vil hjelpe han forresten :blomster:
Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, jeg vet kanskje hvordan jeg ikke ville gjort det :o Sånn sett fra om jeg var fetteren.. Om noen kom til meg med lavkarbomat i en setting (f.eks. med flere) og så begynt og snakke om slankekuren osv til meg hadde jeg nok blitt.. Lei meg og såret :o Mulig jeg er litt svak på sånt, men det hadde nok fått meg til å slutte meg mer inn og følt meg enda mer mislykket. Jeg er kanskje litt furtete, men det hadde kanskje hatt motsatt effekt på meg flau
Det er klart, jeg er helt enig i at det kan være en bjørnetjeneste å ikke snakke om sånt, og ikke kommentere det osv, men det kommer jo så an på personen. Nå "kjenner" du kan jo ikke så godt, han kan jo reagere på alle måter..
Det som hadde appellert til meg tidligere hadde vært å få høre om en slankekur som lot meg spise den fete maten jeg liker godt og som ikke krever at jeg skal trene. Tradisjonell slankekost og trening var det verste jeg kunne tenke meg.
når en gutt/mann på 30 år veier 130 kilo er han dundrende klar over at han er overvektig. Men hintene tror jeg han vil lukte lang vei og det får pigga ut fordi det er en dobbel fornærmelse. Han er tjukk, og det vet han - og i tillegg må han beskyttes? Jeg tror det er bedre å være helt direkte, men slippe taket i utkomme. Gi ham ketolyseboka, f.eks. Den er litt bedre forklart enn Skaldemann. Men Skaldemann er jo en morsom historie, så kanskje et bra sted å begynne.
Når de er og hjelper deg, kan du jo nøye deg med å lage god mat og ellers ikke snakke noe om det? Ihvertfall ikke sammen med onkelen - sånne hinthint pappa har tatt med deg hit så du skal forstå, er det verste av alt - for det er umyndiggjørelse. Sannsynligvis vet han ingenting om insulinresistens og lavkarbo, så han vet bare det som du sier: å ta seg sammen.
Hva med å sende ham både Skaldeman og Ketolyseboken som takk for hjelpen? Skriv et brev hvor du sier at det var denne type mat de fikk hos deg, at du selv har gått ned så og så mye med kjøtt og flesk (det pleier jeg å forenkle til i samtaler, for da begynner alle å le) - i det hele tatt, i det brevet nevne alle gode ting som har skjedd med deg?
Det ligner jo mirakelkurer, dette. Og hvem vil ikke ha et mirakel inn av døra?
Jeg hadde nok først og fremst servert god lavkarbomat og kun fortalt om meg selv og mitt nye liv kun hvis noen spurte meg om det. Det er egentlig lett å starte å snakke om slikt, hvis du serverer brømat og du selv bare velger pålegg og grønt uten brød...da kan du jo bare si at magen din føler seg så mye bedre når du ikke spiser brød...og så er du kanskje i gang med å fortelle om deg selv...
Men det er kanskje lurt å ikke snakke om dette uten å blir spurt om det først...
...skaldeman kan jo ligge ved siden av pc'n din fra den første dagen de er der...da virker det jo ikke som at du driver propaganda...litt verre hvis den kommer fram neste gang de kommer tilbake...
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
