Lurer på om det er flere som meg, som har hatt en oppvekst med særdeles stor fokus på slanking, og om det muligens er derfor man sliter med vekta i dag?
Min mor har vært ond når det kommer til min vekt. Ja, jeg sa ond, og jeg mener ond. Ble, som nevnt i en annen tråd, satt på sykehusdietten i en alder av 11. Et par år senere fikk jeg vite at dersom jeg ikke gikk ned 10 kg på 1 mnd fikk jeg ikke månedslønn den måneden. Jeg har også opplevd å komme hjem til hjemmelaget pizza til middag - bare for å få vite at den var til resten av familien, og at jeg kunne lage meg en salat. Dette er bare litt av det jeg opplevde.
Derfor sliter jeg voldsomt med vekta i dag, og det er sannsynligvis pga. min trassoppførsel pga. dette.
Noen andre som har tanker rundt oppdragelse/oppvekst vs. slanking og kroppssyn?
Jeg tror absolutt foreldres holdning og fokus på kropp og slanking har betydning for videre utvikling mht barns forhold til mat og kropp.
Jeg ønsker ikke gå inn på hvorfor jeg utviklet et anstrengt forhold til disse tingene, det var nok en kombinasjon av flere faktorer, men at en av disse relaterer seg til forhold hjemme, er jeg ikke i tvil om.
huff og huff og huff. En STOR klem til deg :klem:
Det er en skikkelig tragisk historie du forteller... og det som er ennå mer tragisk, er ar den ikke er enestående:mad:
Jeg har ei venninne som hadde det slik som deg... og det er så leit at noen kan gjøre slik!
Selv har jeg ikke hatt det SÅ ille, men vokst opp med slanking... Å; JA!
Jeg har blitt passet på og slanket siden før jeg kunne gå... og jeg kommer sikkert til å føle det slik resten av livet også :rolleyes: sjøl om jeg prøver¨å endre tanke mønster litt.
Vi er faktisk verd noe... vi er faktisk flotte. greie, søte og gode mennsker selv om vi ikke er slanke. :love:
Jeg tror helt klart den type oppvekst gjør noe med spik med psyken så man ikke helt klarer å komme ut av den dårlige sirkelen :mad:
Nettopp. Og derfor blir jeg faktisk bare lei meg når jeg nå får kommentarer fra foreldrene mine om "hvor flink jeg er" og "hvor fin jeg begynner å bli". For fra dem skulle jeg mye heller gjerne hatt ros eller skryt om hvor flink jeg er på skolen, eller andre ting som har med meg å gjøre, ikke kroppen min.
For all del, jeg vil gjerne ha skryt for den jobben jeg gjør, og det er kjempekoselig å høre at man er fin, men jeg vil bare høre det fra andre enn mine foreldre.. :o
JA!... helt klart, man vil gjerne få skryt for å være seg selv også. Selv med kiloene.
Tror du det går an å si dette til foreldrene dine..? kanskje prøve å si fra at de får deg til å føle deg misslykka pga deres missnøye over DIN vekt?
Innerst inne veit de det sikkert.. kanskje dem bare trenger lite puff for å SE det?
Tror faktisk MANGE slanker seg for andre... for at dem føler at ANDRE ikke er fornøyd med dem før de er slanke... så synd dette er!
Når jeg hadde gått ned fra 110 til 85... kom det ei som jeg har kun vært på hils med i flere år, bort til meg å sa: Så fin du har blitt... du skjønner, jeg sa til mannen min i fjor... at hun, HUN DER, hun har gitt opp :rolleyes:
inni meg var jeg kaos!,,, første dama har å si til meg lissom? HALLO?
noen ganger virker det som om folk tror vi er andre mennesker når vi har gått ned... som om det de forteller om oss som "feite" ikke teller mer... :confused:
MEN... det gjør jo det :o
Har tatt opp dette med dem MANGE ganger over de siste 10 årene, men jeg får alltid til svar at de "bare vil mitt beste", som jeg forøvrig heller ikke tviler på. Men men.
Jeg har i allefall en fantastisk mann som elsker meg for den jeg er, og jeg har alltid vært stor mens jeg har vært sammen med ham. :love: Nå er han jo litt bekymret for at jeg skal bli for liten! :lol: Ingen fare enda....
Ja, jeg også har hørt sånne ting som det du fortalte om. Utrolig provoserende, og da blir jeg sur. :p Men, vi får heve oss over det, for vi er faktisk flotte, OG oppegående!! ;)
jo da... de vil ditt beste, da får bare passe på at de er LIKE fokusert og oppmerksom på ALT det andre du gjør også!.. da føles det sikkert myyye bedre :klem:
Gud så mange DUSTETE mennesker det finnes altså! Det er jo mildt sagt overfladisk å dømme et menneske utifra vekt, og at folk faktisk sier det bent ut - jeg er målløs.
Når det gjelder foreldres påvirkning på barns forhold til egen kropp, vekt og mat, tror jeg det er viktig at det er en sunn balanse - altså at det ikke vipper over i verken den ene eller den andre retning. Jeg tror ikke på mat som belønning eller straff. Er det nødvenig å justere vekten, er det helsen som må være i fokus, ikke utseende, og ikke maten.
Så utrolig mye dumt folk får seg til å si, og til og med ens egen familie!!
Jeg har en mor som "alltid" har vært på slankern. Pulverkurer, fastekurer, u name it.. Noe var det alltid, men hun gikk sjelden ned uten å gå opp igjen de samme kiloene, gjerne pluss noen ekstra også.
Jeg har vel egentlig aldri før i tenårene fått kommentarer, på at jeg nok arvet kroppsfasongen til den ene delen av slekta. Store pupper, grov kroppsbygning osv. Fikk kommentarer om at jeg måtte passe meg, så jeg ikke ble som dem. Jeg ville dermed klare å tilfredsstille dem på andre områder, prioriterte mye annet enn trening, ble flink på mange områder, og kiloene økte på.
Men jeg husker hvor mye de kommentarene jeg fikk såret. Utrolig mye for en ung kvinne, eller en ungdom.
Blir litt trist når jeg leser dette her - for det er jo helt utrolig!
Kjenner meg jo igjen jeg også. Min far som er så stolt og fornøyd nå når jeg er slankere. Sier hele tiden hvor flink jeg er. Men det er en vesentlig foskjell her. han er stolt av meg på så mange andre områder også! Over studier og karriere, over mine barn, over maten jeg lager osv. Så får det bare være med dette fokuset hans på slanking. Jeg vet inni meg at han er glad i meg uansett, selv om han såret meg dypt mang en gang under oppveksten.
Jeg har jo selv lært så utrolig mye de siste årene. Trodde jo selv at jeg bare ble tykkere fordi jeg ikke var flink nok, men så viser det seg at min kropp, akkurat min kropp ikke tåler karbohydrater. Hvordan kunne jeg vite det?
Og - hvordan kan andre vite det?
Jeg vet at jeg selv har tenkt om venner som var mye større enn meg, at de burde skjerpe seg litt. (Jeg var ikke så mye bedre enn naboen til Distrea..., skamfull, men dog sant, hadde aldri sagt det til noen, men tenkt det, ja.)
Det er noe med fokuset i legevitenskapen og i media. fedme er et eget, personlig problem. Da er man sofasliter og spiser mye snop og chips. Og bare man skjerper seg litt, gjemmer sjokoladen og går en tur, er alt ok.
Men det er ditt eget, individuelle problem....
Også er det bare så utrolig mer komplisert enn dette.
jeg har vært bitter på egne vegne over familie, venner og ikke minst legevitenskapen sin behandling av meg.
Og jeg er skamfull over mine egne tanker og syn på fedme og overvekt.
Men jeg har lært og jeg lærer.
Ang meg selv og mine egene opplevelser: bitterhet hjelper ikke. Jeg har sette bitterheten rett inn i hvitøyet på mage områder i livet, og jeg har tilgitt.
Jeg tror det er svært viktig å snakke om og skrive om sine vonde opplevelser, få oppmerksomhet og forståelse, for på den måten å kunne begrave det vonde.
Ønsker deg lykke til!
Det står respekt av deg å fortelle om det!
Jeg slet vel kanskje litt i andre retning enn hva de fleste her gjorde som barn/unge, men emm er det kanskje litt tilfeldig hvilken vei det slår ut? Ikke vet jeg. Men jeg vet at det ikke hjalp at min far slo for at jeg skulle spise noe majones- og smørhelvete han hadde laget (er det rart jeg har fettangst). Det skjerpet ikke akkurat appetitten, for å si det slik.
Vil også bare nevne at jeg selvfølgelig ser nødvendigheten av å slanke sitt barn, dersom det er nødvendig. Det jeg mener er bare at man må være UHYRE forsiktig med HVORDAN man gjør det! Hvorfor ikke bare oppfordre hele familien til å spise sunnere, og dra ut på sykkelturer sammen? I stedet for at enkelte familiemedlemmer skal få "spesialmat" eller påpakk for manglende trening/bevegelse...
Huff!! :klem:
Det er ikke bra i det hele tatt! Håper du også klarer å komme deg "vekk" fra minnene etterhvert, selv om det alltid er noe som vil henge igjen..
Takk skal du ha:) Dessverre er det vel slik at man aldri blir helt frisk av en spiseforstyrrelse - det vil alltid ligge der, latent, tror jeg. Men man kan klare å få et tilnærmet normalt forhold til kropp og vekt igjen, og ikke la seg styre av mat enten det er den ene eller den andre veien.
Fint forum dette - så masse supre mennesker her inne:blomster:
Ja, det var det jeg - litt klønete - prøvde å si... ;) Jeg føler jeg hadde en spiseforstyrrelse motsatt vei av deg, og jeg vet den alltid vil være der...
Sterk lesning dette!
Fra den tråden som Salt nevner, så fortalte jeg også at det er lite fokus på slanking hos foreldrene mine, men at jeg, antagelig på grunn av noe hormonelt eller knytta til stoffskiftet la på meg over tretti kg som tolvåring, og at legen i stedet for å klø seg litt i hodet over noe såpass uvanlig, bare sa til mamma at jeg måtte spise mindre. Mamma ble jo ganske opprørt, siden jeg ikke spiste så mye i utgangspunktet, og jeg fikk bare godteri på lørdager, aldri i uka, og kunne ikke helt skjønne hvordan hun skulle gjøre dette, så det ble full stopp på smør på brødskiva, skummetmelk, ikke mat etter kl seks etc etc. Og ikke minst veiing og måling hver uka. Husker at vekta på det meste viste 94 kg, og at midjemålet mitt var på 114 cm.
Helt grusomt for ei prepubertal jente. Ikke minst, min stakkars far, som selv i femtenårsalderen fylte omtrent hele konfirmasjonskjortelen ut i breddene, klarte ikke å uttrykke sin redsel for at jeg skulle gå i gjennom faenskapen han hadde gjennomlevd på en særlig god måte, og ble til å kommentere alt jeg spiste.
Det syntes jeg var fryktelig, det var ikke sånn det hadde vært hjemme, plutselig ble jeg monitorert som en annen fange.
Jeg fant ut at det jo måtte være helt genialt å ta lakserende midler og stikke fingeren i halsen, for da spilte det jo ingen rolle hva eller hvor mye jeg spiste, og smugspiste også en del.
Da det ikke tok mer enn noen måneder med denne enorme overvekta før det like plutselig raste av igjen, så la foreldrene mine legens overførte hysteri på hylla.
Jeg husker mamma ble overtalt av ei venninne til å prøve Herbalife, noe som resulterte i at hun gikk ned to kg, og la på seg åtte :rolleyes:. Ellers har aldri mamma slanka seg, og ikke har hun vært spesielt overvektig heller, selv om hun i godt voksen alder har blitt litt rundere i kantene, så var hun direkte mager i ungdommen.
Når foreldrene mine putter spekk i kjøttdeigen, steker alt i smør etc, så skjønner man fort at det er snakk om glade livsnytere, og det er jeg uendelig glad for.
Jeg måtte omtrent riste mamma fysisk for å få henne til å innrømme at hun måtte da se at jeg hadde gått ned tjue kg :p, hun skulle liksom ikke være med å bidra til at jeg skulle bli opphengt i slanking, eller tro at hun var mindre glad i meg da jeg var langt større:love:
Pappa er blitt sånn også, det er så godt å ha så mye aksept og anerkjennelse for den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut!
Men jeg kan ikke unngå å tenke på det, den gang jeg skal ha barn, at jeg er litt redd for at barnet mitt skal bli overvektig, hvordan man skal forholde seg til ting som har sukker i seg etc... Jeg håper på en måte at mine barn vil få den utrolige karbohydratforbrenninga til kjæresten min.
Jeg har tenkt ganske mye på dette - etter jeg fikk barn - hvordan jeg skal sørge for at han vokser opp med et normalt og sunt forhold til mat og kropp. Jeg unner ingen - absolutt INGEN - å få spiseforstyrrelser, enten det er den ene eller den andre forstyrrelsen.
Min mor var overvektig, derfor måtte jeg slankes som barn. Når jeg ser bilder av megselv fra den tiden kan jeg overhodet ikke forstå hvorfor. Jeg var en tynn og glad jente! Men, siden hun var feit måtte jeg også slankes! Så det var lange perioder med kål og sunne karbonader steik i steikeovn. Oppmuntring til fysisk aktivitet var heller manglende. Jeg kjenner jo at jeg sliter med disse minnene, men prøver å si til meg selv at jeg lærte noe veldig, veldig viktig av dette; gi barna positivt selvbilde - og det prøver jeg på hver eneste dag!
Jeg er selv "velsignet" med en mor som har HELT forskjellig kropp fra meg (syltynn røyker som ung, 170cm og 50kg :eek:, nå sammensunket og overvektig) og en pappa som etterhvert har god mage. Farmor var bekymret over om jeg ble for tynn og fortalte meg om anoreksi da jeg var i "faresonealderen" (hun var husstell-lærer og hadde ganske peiling for ei som var født i 1910...), og jeg forsto hva det dreide seg om (makt og kontroll, stort sett.
Jeg har alltid vært "passelig" (til jeg fikk en smell i stoffskiftet etter graviditeten), med en BMI i "passelig" feltet. Trente og spiste sunt for å kontrollere blodsukkeret, men lå innen +/- 2kg bestandig.
Ikke er jeg så god på avhengighet heller, tror jeg mangler det genet :p. Bare informasjonsavhengig jeg. :D:D
MEN, jeg har en del formeninger om hvordan jeg kan passe på barnet mitt. Barn og tenåringer er utrolig sensitive på kommentarer på kropp, det vet vi jo. Mitt barn (hun er tre og veldig søøøt!) skal ikke kommenteres hit eller dit! Takk!
Hun er akkurat passe, strekker seg. Hun vokser som en kålmark, litt i bredden, litt i lengden, aldri samtidig. Slik er det jo til de slutter å vokse. Utenforstående ser bare et øyeblikksbilde.
Av mine passe-på-tiltak: Mat skal være næring, ikke makt. Om hun ikke spiser noe særlig en dag så tar hun det igjen en annen dag, for det er normalt med faser. Om det er tre biter til middag i dag så er det gjerne tre porsjoner i morra. Vi krangler ikke noe særlig om mat, for mat skal ikke ha kraft. Hun får gjerne grønnsakene på tallerkenen først, om hun er skrubbsulten, da blir ihvertfall litt av de spist. Hun kan tusle i kjøleskapet for å få seg litt youghurt, det går fint. Vi har frukt liggende fremme. Hun får alltid smake ting, om hun vil, så lenge det ikke er medisiner... Jeg synes ikke om at hun skal fullføre mat hun ikke har servert seg selv, men hun har lov å be om mer. Noen dager er det bare pølse, en annen er det brokkoli eller gulerøtter som fenger. I dag var det fløtegratinerte poteter... Og så var det forhandlinger om is, da måtte hun spise opp litt mer brokkoli. Hun glemte isen da, hum...
Og ingen har lov til å kommentere hennes kroppsfasong i noe annet enn fine retninger, eller så får de med meg å bestille, så det!
Dette er litt utenfor tema i tråden, men allikevel. Moren til en god venn av meg er overvektig. Han og søsteren prøver å gi uttrykk for at de er bekymret for helsen hennes og av erfaring så vet jeg at "velmenende" råd fra mennesker som aldri har opplevd overvekt ikke fungerer så bra... Jeg har skrevet på en mail jeg tenkte å sende med noen betraktninger fra mitt ståsted g forsøk på noen råd.
Om dere har noen synspunkter på det hadde jeg blitt veldig glad :)
Hun er klar over vekten sin, men kanskje ikke klar over hvorfor hun ikke klarer å gå ned...? Eller kanskje hun har en sykdom? Men problemet jeg prøver å løse er hvordan sønnen kan ta det opp med henne uten at hun føler seg angrepet... :)
Jeg forstår spørsmålet ditt, og syns det er flott at du vil hjelpe. Men vet alt for lite rundt denne moren til å kunne hjelpe med råd. Kanskje jeg er på alder med denne moren? Jeg vet iallefall at vekten min, den måtte jeg ta tak i når jeg selv var klar for det. Og selv om jeg ikke snakket så mye om min vekt, så var jeg veldig klar over de faremomentene den førte med seg. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg vet at det antaglig ville gjort vondt verre om mine barn satte seg ned for å ta opp dette med meg. Da ville jeg fått deres tanker/meninger som et tillegg å gruble på. Men, dette er meg, andre kan ha andre tanker.
Skjønner hva du mener. Grunnen til at jeg engasjerer meg er nettopp at de allerede har uttrykke bekymring overfor henne. Og deres forsøk på å hjelpe har innimellom kommet som meeeget ugjennomtenkte kommentarer :( Og det vil jeg så gjerne unngå.
Jeg sendte det nå og fikk som svar at om han turte å ta det opp igjen skulle han helt klart benytte seg av mine råd. Jeg vet at denne moren ikke er dum, det er ikke det, men jeg ser for meg at hun kanskje ikke vet om psykologiske koblinger til vekt eller sykdommer osv. Og at om noen på den rette måten kunne hjulpet henne med litt info, så vil hun få et bredere grunnlag til å finne ut om hun kan gjøre noe med dette nå eller ikke.
Når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden jeg ble overbevist om at jeg var feit, så griner jeg nesten... Jeg veide 55 kg, og var midt i brytningstida, 14 år gammel, ikke pupper, ikke mensen... Jeg hadde en far som hadde vært overvektig, og gått ned masse... og det var han som først satte meg på slankekur. Jeg skulle få 3000 kroner hvis jeg gikk ned 10 kg (til 45 kg) på tre måneder. Så jeg sultet meg og gikk ned... Nå, 35 kg senere så er jeg som sagt bare lei meg... for det var starten på uendelige slankekurer for meg.
Pappa er fortsatt opptatt av vekta mi, men på en riktigere måte... og jeg har fått snakket ut med ham og sagt til ham at det var ødeleggende for meg det han gjorde den gangen...
Nå er jeg selv mamma og vil gjøre mitt beste for at datteren min på tre skal få et sunt forhold til mat. Jeg føler jeg har lært masse i prosessen om meg selv, om hvordan jeg ikke skal oppføre meg rundt henne og hva jeg IKKE skal si til henne...
Jeg sier som megvel: hun får styre mye av matinntaket sitt selv, vi maser aldri om mat.. tre biter middag i dag, tre porsjoner i morgen... og vi er ikke hyperstrenge når det gjelder godteri heller... Hun får smake på ting, og innimellom har vi dessert, på lørdager får hun en sjokolade til barnetv... Poenget er at vi ikke gjør noe særlig poeng ut av hverken mat eller godterier... Og forhåpentligvis så skal hun slippe å se mamman sin som feit så veldig mye lenger, og forhåpentlig er jojo-vekt-dagene over:D Vil så gjerne være et sunt forbilde for henne...
Det er veldig bra at man er bevisst på hvordan man forholder seg til barn om kosthold og kropp. jeg vet ikke om jeg alltid har lyktes så bra....men håper da det! Har en datter på 18 år. Da hun var 12 år var hun ganske overvektig. Hun hadde opplevd at foreldrene skilte seg, og jeg tror hun spiste for å dempe sorgen. Hun spiste ikke godt og sånt, hun spiste bare hele tiden. Så jeg tok et veldig vanskelig valg, satte meg ned med henne og sa at vi måtte legge om kostholdet og hun måtte trene. jeg sa at hun var den skjønneste jenten i hele verden, akkurat passe stor. Men om hun fortsatte å spise så mye uten å være aktiv, da ville hun få problemer. Hun var da altså 12 år, ca 160cm høy og veide 80 kg. Men vi skal gjøre dette sammen, sa jeg. Du skal ikke slanke deg, men du skal ikke bli tykk! Jenta begynte å gråte så utrolig sårt. Vi begynte daglig å gå turer sammen, først litt korte, deretter lengre. jeg lagde sunn mat ala Fedon, og hun spiste kun en porsjon mat, til hun ble mett, ikke mer. Vi passet tiden, og hun skulle ikke spise noe før det var gått 3 timer. Vi gjorde dette sammen, vår lille familie. Min sønn, min datter og jeg, og vi snudde kostholdet og vanene, og jenta gikk ikke mere opp. Hun begynte å danse jazzballett, og var i periode veldig aktiv.
Nå er hun 18 år gammel. Litt smålubben, men veldig, veldig søt. Hun kler seg ikke i klær som gjør henne slankere, og valkene hennes bærer hun med en stolt kropp og hevet hode.
Jeg ser og vet at hun slekter på meg, og vi har snakket om at vi må teste om hun har pcos. Men ikke riktig enda. Nå er hun russ. Men for meg er det viktig at hun ikke føler at det er hennes feil at hun er litt lubben. At hun faktisk er veldig flink. (Men der er hun ikke helt enig med meg...er jeg flink når jeg drikker 20 øl i helgene? Og ikke drikker lavkarboøl enda jeg vet det er bedre for meg?)
Nå er hun 18 år, flytter hjemmefra til høsten, og jeg håper jeg i alle fall ikke har skadet henne med min oppdragelse. tror ikke det, men det er jo sånne bitte, bitte små kommentarer som brenner seg inn i bevisstheten.
Hei!
Om du mistenker PCOS så erdet viktig om hun får det diagnostisert tidlig. Det kan for eksempel være vanskelig å få til amming om man har hatt PCOS allerede i tenårene. For ikke å snakke om å bli gravid når den tid kommer!
Å, det er såå viktig hva man sier til barn/unge. Jeg husker løsrevne setninger opp gjennom oppveksten. "Nå har du spist nok." "Du vil vel ikke bli som mormor som er så tjukk?" Har måttet jobbe aktivt for å sette setningene i perspektiv i voksen alder.
Har nå en stedatter som er snart 18 og som selvfølgelig ikke er fornøyd med kroppen sin, selv om alle rundt synes hun er veldig flott. Jeg forteller henne at 1: Det er jenter på din skole som nesten hadde drept for å ha en så fin kropp som din. 2: Om 20 år vil du se tilbake og se at du var SÅÅ flott!
Huff, jeg misunner ikke noen å ha barn med vektproblemer. Hvordan gå inn for å endre på barn (redusere vekten) uten at de føler at de ikke er bra nok slik de er..
Ofte kan det være sykdommer som gjør at det blir et problem, det er ikke alltid at barna spiser for mye sukker..
Hos noen som får PCOS så utvikles ikke brystkjertlene (melkesjøene)ordentlig. PCOS er en av de vanligste grunnene til at kvinner ikke får nok melk. Men det er ikke en 100% diagnose altså, det er de som får masse melk, sånn som deg!
Jeg har vokst opp med en søster som var lubben...så hun fikk all oppmerksomheten fra mine foreldre når det gjaldt mat osv... mens jeg fikk den typen negativ oppmerksomhet fra trenerne mine. :rolleyes:
Selv har jeg bare gutter og føler at jeg ikke trenger å være redd for hva de skal føle om vekt osv... en velsignelse vil jeg vel tilogmed kalle det. ;)
Dessverre er det en økning i gutter som får et forstyrret forhold til mat og kropp - ofte starter det i treningsmiljø. Det er mange former for spiseforstyrrelser, ikke bare "ytterpunktene" overvekt/undervekt. Ortoreksi er en forstyrrelse som like gjerne kan ramme gutter som jenter.
Så lenge jeg kan huske ble jeg terrorisert hjemme for vekten. Og jeg aner ikke hvorfor. Når jeg ser bilder av meg selv som liten så ser jeg bare en kjempesøt liten jente, ikke overvektig i det hele tatt.
Men komplekser for vekten var godt etablert før jeg begynte på skolen ihvertfall.
Etter endt utdannelse med strålende resultater tok jeg et oppgjør med dette og nektet å godta å bli vurdert som menneske kun ut fra vekt.
Jeg sa fra hva jeg faktisk mente om at jeg aldri fikk godteri - ikke på lørdag, ikke til jul, ikke på 17. mai... At resten av familien spiste kake sent og tidlig, men jeg fikk ikke. At jeg fikk beskjed om å lage meg sunn mat isteden - bare for å ende opp med kjeft fordi det var usunt det jeg hadde laget også.
Det eneste jeg noen gang fikk skryt for av mine foreldre var hvis jeg gikk ned et par kilo. Min mor la ikke skjul på hvordan hun skammet seg over meg - fra jeg var bitteliten til den siste gangen jeg så henne for noen år siden. (Vi har ingen kontakt).
Så - selvsagt har de hjulpet godt til med spiseforstyrrelsen min. Men det er jo jeg selv som har opprettholdt den resten av veien - inntil jeg lærte om blodsukker og koblinger til sult og begynte å gå ned. Da var jeg over søtti kilo overvektig - nå er jeg godt over halvveis på vei til å bli frisk.
Og faren min har forstått dette og ser ikke på vektproblemer på samme måten lenger - dessuten er han etterhvert blitt stolt av meg som har både stort hus, masse penger og mye finere bil enn han har - :D:D:D
Jeg føler at han nå ser hele meg, og ikke bare vekt.
Og moren min... Hun er ute av bildet så det plager meg ikke...
Denne tråden er virkelig trist og deprimerende lesning! Så mange som har blitt møtt med så mye uforstand og så mye "vil-bare-ditt-eget-beste" som har ført til overvekt og problemer.
Selv hadde jeg bare en mor som fulgte med på alt jeg puttet i munnen og spurte meg om jeg var helt sikker på at jeg virkelig ville ha det og det og stirret stivt på maten jeg forsynte meg med. Og som med alvorlig og bekymret mine foreslo for meg at jeg begynte på Grete Rhoede-kurs den gangen jeg ennå var normalvektig.
Og dette var jo "mild kontroll" sammenliknet med hva mange av dere andre har opplevd. Og likevel utviklet jeg spiseforstyrrelser og har hatt så mye problemer med mat i hele mitt voksne liv.
jepp, også blir vi mer bevisste... og med det kan i ta mer tak i problemet der det ligger, for det meste ligger ikke i vekta alene!
ååhh, som jeg håper at vi finner oss selv :ja:
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
