Jeg og Sven har vært sammen i over 5 år nå (:eek:) og vi har lenge pratet om å få barn. Planen var å prøve fra og med mai og ut august. Vil gjerne ha "tidlig på året" barn :ja: Og jeg vil selvfølgelig at dette skal være planlagt. Mitt barn skal ikke være "hull i kondomen" - barn :lol:
Men så har jeg tenkt så sinnsykt mye i det siste, for det begynner jo å nærme seg mai nå. Jobber en del i barnehagen om dagen og ELSKER barn bare mer og mer, selv om de hyler og griner eller griser i gjørme og med saftis. De er så sinnsykt sjarmerende. Og hver gang jeg ser ynglingene mine i barnehagen, kribler det i magen. Jeg gleder meg til å komme på jobb hver gang jeg er der og være sammen med alle de skjønne barna. Og gleden av å se dem smile fra øret til øret når foreldrene kommer å henter dem på ettermiddagen.
JEG VIL ÅÅÅ HAAA......
Men hvordan vet man at man er klar??
Noen dager har jeg sinnsykt lyst på, andre dager er jeg veldig i tvil. Akkurat i dette minuttet har jeg veeeldig lyst på, men i neste kan jeg angre litt. Hva betyr det??
Jeg tenker på dte hver dag. Har jeg lyst på eller har jeg ikke?!
Har jo også disse forferdelige drømmene mine som gnager i bakhodet. Nå om dagen drømmer jeg at jeg dater andre gutter og synes faktisk det er deilig. Men det er jo ikke noe jeg vil, men det virker som om hjernen min tror det er det. Drømmer om sex og forelskelse, klining og flørt. Er dette helr normalt når man har vært sammen med en type så lenge? Men jeg elsker jo Sven over alt på jord, jeg vil jo IKKE date andre :confused:
Men er det rettferdig å få barn når man drømmer sånn?
Har til og med begynt å tenke giftemål :eek: Har ALDRI villet gifte meg i hele mitt liv, men nå har jeg til og med lyst til det. Det må jo være min kjære samboer som får meg til å ville det, og da må det jo bety at han er ALT for meg?!
Jooo, jeg vil ha barn. Det nærmer seg mai og jeg kjenner jeg blir nærvøs. Elle melle deg fortelle..... Vil eller ikke vil.... HJEEEELP!!!
Jooo, jeg prøver. Hva er sansynligheten for å bli gravid i løpet av tre mnd! Om jeg ikke blir det nå, har jeg et helt år å tenke meg om fram til neste gang.
Det å få barn er jo en stor avgjørelse, så jeg skjønner godt at du blir litt usikker nå som det nærmer seg..det er helt naturlig.. Men utifra hva du skriver virker du/dere klar for det..så jeg synes du skal kaste prevansjonen og se hva som skjer :D
hehe, du synes det ja :lol:
Det er ikke bare bare. jeg har lenge vært hundre prosent sikker, men når jeg først kommer til stykket, er det ikke en lett avgjørelse. Er jo snart mai, og jeg er ganske sikker på at jeg har lyst til å gi det et forsøk.
Men så har jeg så mye å tenke på i sommer også. Skal til syden første uka i juni en jentegjeng, så er det Hove og ditt og datt, men alt dette er jo i juni, og sannsynligheten for at jeg blir gravid i juni er jo ganske liten. Men noe må man jo ofre.
Tror det er vanskelig å gi noen fasit på når man er klar,gitt.
Det er en sånn ting som man bare må hoppe uti om det passer og man vil. At man drømmer om andre i et forhold vil jeg tro er ganske normalt.
Det er jo bare en fantasi, sant, ikke noe som henger sammen med hva du ønsker å gjøre i virkeligheten.
Jeg har kun EN advarsel: det er mye vanskeligere å slutte å få barn enn å begynne.:D trenger antistoffer mot babyer..
Noen blir ikke klare før de sitter midt oppi det. Men tro meg - du BLIR klar. Du har 9 mndr på deg i svangerskapet, og i løpet av de månedene blir de fleste forsonet med hva som skal skje, at man skal bli foreldre, og du kan bruke tiden på å forberede deg skikkelig.
Det er helt fantastisk å bli foreldre, det er det største som kan skje i livet. Gled deg. :D
Jeg og min mann hadde forresten vært sammen i 6 år da jeg ble gravid, men vi traff hverandre tidlig da (16 og 17 år gamle), derfor ventet vi såpass lenge. Han var egentlig ikke klar for å bli pappa da jeg ble gravid med eldstejenta, men skjønte at noen ganger må man hoppe i det (så lenge alt ligger tilrette), og han har aldri angret. Han var faktisk den ivrigste på å få nummer 2, og nå maser han allerede om nummer tre. :lol:
ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ :love: det var akkurat det jeg trengte å høre :klem:
Da er det bare å henge i, øve, prøve, øve, prøve.... vet ikke hva som er best jeg :lol:
Jeg trenger virkelig motivasjon og det fikk jeg nå. Dere doblet lysten min mange ganger! Jeg har en buddie som skal prøve samtidig som meg også (hvis ikke hun backer ut) så hadde vært super duper nice om begge ble det samtidig!!
Oj så spennende, håper det klaffer for dere på likt! Artig; min beste venninne ble gravid TO UKER før meg denne gangen, så vi har begge sønner født med 10 dagers mellomrom. :D
Ja, i tillegg til at vi begge har døtre født i 2003 (9 mndrs mellomrom). :lol:
det er jo så koselig når man har noen å være sammen med under graviditeten, dele erfaringer og opplevelser med. og ikke minst etterpå.... det må være helt fantastisk.
Og det beste er at jeg ikke tenker på hvordan jeg vil se ut etterpå. tanken på å bli tjukk, feit og skrukkete etter fødsel gjør meg ingenting!!!
Er bare fremtiden som skremmer meg litt. Blir det oss to\tre for alltid lizm?! Det kan man jo aldri vite. men det VIL jeg!
Enig med de andre her at det er vanskelig med fasitsvar på å være klar ja. Og sant at det "aldri" passer. Sånnsett er det jo fint med uplanlagte barn Jeg hadde nok ikke hatt datteren min nå hadde det ikke vært for at hun kom pga slurv med p-pillene.
Helt sant at man blir klar altså! Iløpet av svangerskapet bl.a og i tiden etterpå. Hadde aldri holdt en nyfødt baby før jeg fødte jeg, så klart man er naturlig redd da. Men man lærer seg selv og barnet sitt å kjenne på en måte som man ikke kan beskrive. Man er mor, og det er ikke noe problem å være en god mor.
Jeg hadde vært sammen med sambo ei uke da jeg ble gravid da (vi kjente hverandre fra ett år tilbake da) og nå i vår har vi 5-årsjubileum :D Stooortrives med å være foreldre til ei Snuppe på 4 år vi ja.
Så såsant ikke det er noenting som er veldig ugunstig nå, med tanke på sykdom, jobb osvosv, men "bare" er frykten for å ikke være klar så syns jeg dere skal go for it!
Og ps: sånne drømmer tror jeg er helt normalt. Drømmer om andre jeg også av og til. Bl.a en jeg var forelska i på ungdomskola, som jeg absolutt ikke kunne tenkt meg noe omgang med nå Tror ikke at det er bevisstheten som spiller inn for å si det sånn
Når du allerede har så mye som taler for at du skal få barn, så ikke vent lenger :) Jeg kjenner flere som sliter med å bli gravide, sannsynligvis fordi de venter for lenge. Og jeg kjenner også flere som angrer på at de ikke fikk barn etter at det har blitt forsent. Dessuten merker jeg godt at det var lettere å være gravid da jeg var 25 enn 32.
Du kan ha flaks å bli gravid på 3 måneder, men jeg ville nok ikke prøvd metoden dere så mange ganger. Jeg har 3 barn født på 3 helt forskjellige tidspunkter på året. Det går like bra med alle sammen :) Og det kommer en periode med hvert barn hvor man må være mer inne pga kulda. Modenhetsnivået varierer også.
De fleste vil alltids kunne spørre seg om "passer det nå?" Og mange finner på unnskyldninger for at det ikke passer. Men når barnet kommer, tilpasser man seg dette mirakelet som et lite barn er! Og kunne ikke tenkt seg å leve uten det :)
Ja, dette med å planlegge å få barn feks. tidlig på året, er jo helt greit, MEN det blir mindre og mindre viktig når man sliter med å bli gravid. Jeg ble gravid på første forsøk denne gangen, men vi prøvde i over ett år uten resultat i 2005-2006, og om jeg så hadde fått termin 24 desember hadde jeg blitt overlykkelig over å faktisk BLI gravid. Så jeg ville ikke tenkt sånn, egentlig, men heller latt det stå til, for det er de færreste forunt å bli gravide fort, føler jeg. Jeg var heldig denne gangen, håper jeg er like heldig neste gang. :)
men da er jo dette en fin tid å begynne på da, for da har jeg på en måte lang tid å prøve på før jeg ender opp med å få unge i november-desember (det hadde vært kjedelig), men det er jo ikke hast egentlig. men sven er 33 år nå og kanskje litt for han :lol:
Jeg er desemberbarn og ville aldri i verden ha byttet bort det ;) Aldeles ikke kjedelig.
Jeg ble gravid sånn ca. i slutten av mai, og fikk baby i slutten av februar. Så ja, hvis du virkelig vil ha i begynnelsen av året så er det en ganske fin tid nå ja. Og gjør du som jeg, så klaffer det på første forsøk etter prevensjonslutt ;) men klart, det er jo såå forskjellig da.
Ps: hvor gammel er du forresten?
Spennende! Det ser ut som at alt ligger til rette for dere nå slik du beskriver det. Du blir klar underveis, så det skal du ikke tenke på. :klem: 9 måneder er veldig lenge, det er mange dager å bearbeide på, og du får masse hormoner som hjelper deg på vei også. :)
jeg er 22, blir 23 i august :)
men jeg håper ikke det klaffer med en gang da :o det beste hadde vært å bli gravid i slutten av juni begynnelsen av juli :)
Jeg vil også gjerne si noen ord. Som det sies her oppe så tror jeg aldri man blir helt klar for det. Jeg var ikke det og ihvertfall ikke min mann, men når vesla kom til verden 10 uker før tiden og altfor lita for alderen så tok han ansvar med en gang. Skulle nesten tro at han hadde barn fra før :D
Som Iset skriver så blir dette med planleggingen også mindre viktig om det skulle vise seg at man ikke blir gravid i løpet av et gitt tidspunkt. Vi også opplevde dette, og det ble ikke noe før det hadde gått 13 måneder (fikk en ufrivillig abort jeg da underveis). Hadde da termin 12 mars, noe som for meg fortonet seg perfekt. Men 30 desember ble vesla tatt ut av mors mage. Så jeg tror at det å planlegge ikke bestandig er så lurt. Meeen, man kan jo selvfølgelig prøve å gjøre det man kan for at det skal klaffe :p
Som deg har jeg også tenkt å prøve. Prevansjonen er tatt ut, men kan ikke starte prøvingen for alvor før etter at jeg er operert før sommeren en gang. Men om det skulle skje et "uhell" da så har det ikke noe å si. Er bare glad jeg om vi slipper å prøve for lenge for det er heller ikke noe artig.
Så det er bare å gå for det, og satse for fullt. For klare, det blir det etterhvert! Jeg heier på dere :D
:heia:
Det har i grunnen gått ganske greit, men vært vanskelig for meg som mor. Hun kastet opp alt fra 1 til 5 ganger i døgnet så det ble for mye for meg da dette pågikk i godt over ett år. Trodde jeg skulle gå på veggen, mye frustrasjon og sinne. Men heldigvis er dette over, og hun er nå straks 2 år og 4 måneder og virker ikke å bære noe preg av det. Men er veldig lita da synes jeg, og småspist jaaa! Jobber mye med dette da det har vært litt slit, klarer ikke helt å legge det av meg at hun spiser så lite. Men det er vel en del av det å være mor å ha noen bekymringer ;)
Er forresten ca. 9.6 kg nå og 82-83 cm regner jeg med. Og hun var bare 33.5 cm og 890 gram da hun ble tatt ut av magen. Så hun har jo blitt større med tiden :p Men bevares, vi var tross alt heldige mot mange andre i samme situasjon. Vesla er utrolig aktiv og ikke noe som feiler intelligensen der i gården nei :D
Oj skummelt, men så bra at det gikk så godt med henne, beate! Min eldste er også født prematur, men "bare" 6 uker før da. Jeg var 7,5 mndr på vei da hun ble født, men alt gikk heldigvis fint, hun var nesten 3 kilo og helt frisk. Utrolig hvor ferdige de er så lenge før, egentlig. :eek:
Denne gangen fødte jeg i uke 38, så jeg slapp heldigvis prematurfødsel denne gangen, men sånt kan man aldri planlegge.
Ei venninne av meg planla å få januarbarn, fordi de er "størst i klassen" osv. Gjett hvem som ble snurt da gutten bestemte seg for å komme i midten av desember. Sorry, men :lol:.
Nå må jeg bare blande meg litt...
Det er dumt å planlegge for mye, for man vet liksom aldri!
Vi fikk poden for snart ni år siden, og han ble til på første forsøk..
Men når vi ønsket en til prøvde vi i over tre år, uten at det ble noe! Etter masse hormonkurer og sprøyter valgte vi å ikke gå for prøverør men heller være fornøyd med å ha fått verdens beste gutt..
Så man vet aldri!!
Mitt råd er; sett igang og la det bli som det blir uten å tenke for mye på det!
Det passer " aldri" å få barn . Bestandig ei reise som skulle ha vert unnagjort. En eksamen som skulle ha vert tatt. Et rom som skal pusses opp osv.
Slå til, start øvinga. (og praksisen)
Og en ting er sikkert, hvis dere vil bli gravide i løpet av 3 mnd så så blir det jobb , og ikke koz. Begge blir anspent og det kan være vanskelig å bli gravid. Nyt kjerligheten, så kommer ungen når denn er klar. Kanskje den VIL være desemberbarn?
Og det med drømmer, det er bare drømmer.
så lenge du ikke lever dem ut er det ok.
"Alle" menn drømmer andre damer av og til. Men det betyr IKKE at de vil bytte ut kona-samboer-kjæreste. Snarere tvert imot, de fleste greier å stå i mot drømmen, og lar det være en drøm. Vi har vert sammen i over 30 år, og vår resept er å bruke litt tid hver dag til å være god med hverandre, kjenne på litt hud, og si gode ting om hverandre. ikke alltid de store sex-scener, men god koz. det eneste vi "krangler " er hvem som er deilgst.
Og for all del ikke tell dager og kryss av i kalenderen de dagene dere MÅ prøve. La det skje naturlig. Her inne så satser vi på naturlig mat, så sats på naturlig kjærlighet.
Vi har fire barn, bare en av den er planlagt (nr. 3 i gjengen), og guuuud så slitsomt det var da vi styra for å lage han:lol: For etter to sp.aborter var jeg så besatt av å bli gravid igjen at min kjære kun følte seg som en sædbank... Heldigvis klaffet det på første prøveperiode etter siste ab., men dog veeeeeldig slitsomt med el.tester ol. Og ting var ikke annerledes hverken under eller etter svangerskapen om de var planlagt eller bare en overraskelse!
Så følg Grovsnus sine råd over her! Ang drømmer så har vi vel alle slike perioder, har det sånn nå selv, men det betyr ingenting, vi rår ikke over drømmene våre;) Og vi har vært sammen i 13 år, gift i 7 og har fire barn...
Takk for mange svar alle sammen.
Har tenkt og tenkt i hele natt, fikk ikke sove i gårkveld og våknet tiiidlig i dag for jeg bare tenkte og tenkte på bebis :p
Herregu, det er et skikkeli stort steg og ta, men jeg SKAL.
Når jeg satt i sofan i går så jeg for meg bebien ligge på et teppe på gulvet å leke med alle de små søte lekene sine, jeg er ute å kjøper bebi klær og nyter tilværelsen som mor. Åååå :love: de er jo sååå nydelige!!!
Å bestemme seg for å "lage" barn er en stor avgjørelse som er vanskelig for mange å si "ja vi lager barn". Min mann er av den typen. Så vi sluttet bare med prevansjon og snakket ikke mer om det. Begge viste at vi ikke hadde noe beskyttelse, men det ble liksom ikke snakket om. Mannen slappet av og jeg ble gravid på første forsøk.
Jeg har sommerbarn og synes det var supert! Men jeg hadde nok ikke sluttet å prøve bare for at terminen flyttet seg ut på høsten. Barnet er like perfekt uansett når det er født!
Jeg var 19 når jeg ble gravid og 20 når jeg fødte.
ååå, men jeg vil ikke bli gravid på første forsøk!! Kanskje jeg må vente til 1.juni i stede da??!! Vil helst ikke være gravid når jeg skal til syden første uka i juni.
Men er man virkelig så fruktbar altså, at det funker med en gang??
Hva sier dere??
men tenkt om jeg blir gravid uten å merke noe da, så drar jeg til syden og har det kjempe digg i en uke, med masse vin og øl, så kommer jeg hjem og får vite at jeg egentlig er gravid :confused:
Det er jo nettopp det som er så forskjellig ja. Det finnes jo utaaallige med mennesker som blir gravide den ène gangen kondomen sprakk, glemte p-pillen osv. Så ja, det er det man kaller "første forsøk". Samtidig som det finnes utaaallige mennesker som sliter i årevis, og noen faktisk aldri får det til.
Så såvidt jeg ser det, hvis du starter å prøve nå, så er du enten gravid om 2 uker, eller om 2 år. Hardt å godta kanskje, men sånn er det ;) Det er nok vanskelig ja å planlegge ja. Derfor er så så diffust å begynne å ønske seg barn i den- og den måneden ja. Vet aldri hva som skjer.
Du kan jo prøve å ta en test før du drar, eller legetime for å være helt sikker. Jeg hadde nemlig mistanke først jeg, tok en test men den var klar negativ. Dro på fest den kvelden jeg... litt etterpå var jeg gravid, og det var også klart at jeg hadde vært gravid da også. Kan være vanskelig å teste så tidlig, samt at noen tester er jo "upålitelige" da :rolleyes:
Vist du er redd for å bli gravid uten å vite det når du kommer til å drikke mye ville jeg ha sluttet på hormon prevansjon og latt kroppen gå en syklus med kondomer som prevansjon.
Jeg hadde en syklus sånn at jeg hadde hatt mensen og viste når terminen var.
det er så sinnsykt mye å tenke på skjønner jeg :p
Men for å være på den sikre siden, kanskje jeg skal gå på prev to uker ut i mai, så ha mens og være ferdig på prev da, for å være sikker på at jeg ikke er gravid på tur. det er jo den siste jenteturen på mange år om jeg får bebi nå, så vil lissom leve livet fult ut når jeg først skal!
Du finner nok ut av det ja. Men om du ønsker å ta deg ut på denne jenteturen ville jeg nok gjort det ja!
Jeg har aldri hatt behov for å ta meg ut da jeg ikke drikker ;)
Det er mye å tenke på men det er enda mer å tenke på i graviditeten og ihvertfall etter fødselen. Så det er vel bare å sette seg inn i det.
Forumet snartgravid.com har mye info om prøving.
Snartmamma.com har mye om graviditet
og Nybaktmamma.com og foreldreportalen.no er veldig mye om barn og livet etter fødselen. (foreldreportalen er alle faser men mest etter fødsel)
Og er du redd for hva som kan skje hvis man drikker alkohol mens man er gravid, så er det vel heller ikke noe fasitsvar. Eller, bra er det jo ikke, og er jo påvist sykdommer pga at mor drakk i svangerskapet. Men det er likevel ikke sikkert at det skjer. Min baby var nå helt fin selv om jeg drakk sprit og var full den ene kvelden.
Dette er absolutt ingen historie for å oppfordre til drikking i svangerskapet. Bare at hvis uhellet er ute (drar på fest uvitende om at man er gravid) så er det ikke garantert at man skader fosteret:
Ei klassetrinn-venninne visste ikke om at hun var gravid... husker jeg så henne i jula på fest, full og dansende. Litt tykkere ja, men ikke noe mer enn at man har lagt på seg (rundere både i ansikt, mage og lår). Rett over nyttår fikk hun sjokkbeskjeden om at hun var gravid... i 8.mnd! Som om ikke det var nok, så kom ungen 3-4 uker før tiden så i januar var hun mamma. Jeg fikk jo den februaren der, så vi lå faktisk på samme sykehus noen dager. Gjett om det var rart at jeg "hadde gått gravid i 9 mnd, og hun ikke hadde det". Men sånn bortsett fra at babyen hennes var liten (litt prematur) så var det absolutt ingen skader som følge av alkoholen.
Linda - du kan ikke gå i fra babyen på gulvet med lekene sine når du er ute for å kjøpe klær!!! :eek: :p
Hehe.. Nei, leser jo her og ser at dette blir vi to om. Jeg backer ikke ut! Skjønner at er man klar så er man klar og da er det bare å slutte med prevansjon og se hva som skjer!! Herlig!! Dette var en genial tråd! Håper håper håper likevel at vi blir gravid samtidig - så kan vi føde samtidig.. Også må dere flytte litt nærmere T sånn at vi kan gå på baby-klubb sammen :p hehe... åååååå Iste og hvite kjoler, barfot i engen... Romantisk.. :rolleyes:
Ja det er det, men hvis ingen av de vanlige tegnene er der og man ikke har noen annen grunn ellers til å gå til legen så går det jo ann. Hun fortalte at hun aldri var morgenkvalm, kjente ingen spark (før helt mot slutten) og mensen hadde hun hatt uregelmessig hele livet så reagerte ikke på at mensen "bare" kom 3-4 ganger iløpet av de 8mnd. Noe som jo viste seg å ikke være mensen da ettersom hun var gravid, men små blødninger.
huff, jeg vil ikke tenke på hvordan det hadde vært å være på tur med 6 andre jenter, de er ute på byen, danser og koser seg mens jeg må sitte alene på rommet og være gravid og kvalm :o og tenk om jeg er mye kvalm og sånn da, sikkert kke noe særlig å være på tur da....
Jeg var ikke kvalm, men trøtt. Ikke akkurat i fest humør. Sist jeg var i syden lå jeg på kommet hver kveld på grunn av matforgiftning. Så alt kan skje ;)
hehe....
jo, har en venninne som jobbet på rockefeller i oslo, og dvs mye festing etter jobb. hun kjente en dag at hun verket så i ryggen og gikk til legen. hun ble så sent til sykehus fordi hun skulle føde. da hadde hun vært gravid i 9 mnd uten å legge på seg eller merke noen ting.
gutten er altså suuper duper smart!!
så det er faktisk mulig :p
Er du gaaal :eek: skal ikke backe ut, men mulig jeg kanskje må gå på prev i 2 uker til for å være på den sikre siden. Eller er det dumt kanksje?? Vil gjerne ha den turen overstått først.
Lurt å vente til etter ferien med å bli gravid ja. Jeg ble gravid rett før vi skulle reise til Italia i sommer, var 5 uker på vei da vi satt på flyet bort. HELE turen var ødelagt pga. kvalmen og trøttheten. Jeg orket ikke å spise og var slapp og sliten pga. det, det var 40 varmegrader, noe som økte kvalmen betraktelig. Jeg var trøtt som en strømpe og ville helst bare sove hele tiden, og jeg fikk skumle blødninger og trodde jeg holdt på å miste (noe jeg ikke gjorde, heldigvis).
ALDRI MER skal jeg være gravid på en ferietur! Eller, andre trimester er forsåvidt greit, men ikke de første tre månedene, for jeg blir alltid møkkadårlig da.
Begge mine er planlagt og begge to ble unnfanget 6 uker etter at jeg sluttet med pillen.
Vi bestemte oss for at vi ville ha barn sammen etter å ha vært sammen i 5 måneder. Jeg trodde jo det ville ta tid å bli gravid etter 8 år med ppiller, men legen min sa det var omvendt. Kroppen kommer i riktig syklus og er superklar det øyeblikket man slutter!
Det kan jeg skrive under på!!!
Og om 2 uker skal den eldste konfirmeres! Hjelp, som de vokser!:eek:
Jeg tror de fleste voksne, oppegående mennesker er modne for å få barn, men de fleste vet det ikke selv, de vet jo faktisk ikke hva det innebærer å ha barn. Man modnes fra første dag som forelder, og det er en fantastisk følelse å kunne bli så glad i noen, som man ikke på forhånd kan forstå.
Så jeg tror nok tiden er inne, dersom dere begge synes dette høres riktig ut. Så klart, det er spennede, det er en utfordring, men dere kommer til å forstå hva alle mener om å det å få barn når barnet kommer.
Ellers har jeg aldri skjønt tankegangen med å få barn tidlig på året, jeg har aldri skjønt at det skal gi så mange fordeler.. Som nevnt - er man uheldig og føder prematurt, kan man faktisk fort få et barn født sent på året også. For veldig mange (inkl meg selv) er det ikke bare å bestille fødselsmåned heller, her tar vi i mot dem som kommer, når de selv vil. Jeg har et vårbarn og et høstbarn, og begge deler har passet like bra :)
Jeg MÅ ikke ha "første halvdels barn", men jeg syns det hadde vært hyggelig for barnet sin del å ikke være yngs i klassen og ikke få lappen sist, eller må vente helt til neeeeste sommer med å være på på over 18-års aktivitene når den tid kommer.. også er det litt for min egen del, sånn ideelt sett at jeg har sjans til å komme i form til sommeren igjen(noe som kanskje og forhåpentliggvis blir mer uvesentlig enn hva det er nå) Men jeg blir nok like glad uansett når barnet blir unnfanget og når det ønsker å komme til verden. Like velkomment er det i februar som i november... Men er uansett greit å ha ett utgangspunkt, tenker jeg, også får vi ser hva som skjer og hvem som dukker opp :ja: :love:
heihei!
Bare tipser om å begynne med folat, 400mg, hver dag, i prøveperioden! For det beskytter fint mot feilgreier i ryggraden hos fosteret, og det er de første ukene spesielt som teller!
Ble selv gravid på fire dager... Rundt begynnelsen av juli (2004), og fikk baby i påsken, veldig praktisk ihht pappa's fri og sånn! Har en kjempesøt liten treåring i hus nå, det er så gøy atte!
Takk for tips. Folat er innkjøpt og inntas daglig ;)
Oioioi så jeg gleder meg til å ha 3-åring i huset!! Er ikke så kean på 0 til 1/2.. virker kjedelig og masete.. men 1 til 4 er en genial tullete alder !!!!
I dag er det sluttdag med p-ring, Linda. Håper du er klar.. Jeg skulle begynt på pillen igjen i dag i følge de 7 tbl frie dagene.., men det gjør jeg ikke - så er pr definisjon FRUKTBAR :eek:
Når jeg for over 22 år siden fikk første barnet, var jeg kjempeklar og veldig ung! Samme med nr 2. Når jeg nå skulle ha snuppen... var jeg usikker helt fram til fødselen. Men med en gang jeg så han sprelle i luften og skrike når han kom ut visste jeg det var riktig. Hormonene jobber for oss;) Det var kjærlighet ved første blikk og jeg gråt av glede. Har ikke angret et sekund siden. Ikke på noen av barna.... Så når du er i tvil trøst deg med at naturen ordner opp. Det er slik det skal være :klem:
Jeg er mamma til 5 stykk, tre gutter og to jenter i alderen snart 12 år til 22 år. Noen har vært planlagt, andre har kommet til oss litt mer spontant, kan man si:D
Felles er det at de har vært ønsket og elsket fra første øyeblikk med forståelse av at et nytt svangerskap var i gang!
Vi har et oktoberbarn, et desemberbarn, to januarbarn og et maibarn,- og alt har vært like perfekt.
Selv er jeg født i november, har ALDRI følt at det har vært et problem. Spesielt ikke nå, jeg er jo alltid så mye yngre enn venner av samme årsmodell:stortsmil
Lev litt Baloo :snill: Ta livet som det faller seg:snill:
Husk, vi kvinner er faktisk laget for dette her! Det naturligste, og herligste i verden!
Så herlig å lese, og så heldige dere har vært som har fått så mange skjønne barn!! Vi er veldig takknemlige for de vi har fått, men savnet etter fler er likevel sårt..
En gammel skolevenninne av meg opplevde det.
Fikk akutte ryggsmerter på jobb og på Legevakten fant de ut at hun var i fødsel.
Dama fikk sjokk, fødte ungen, skrev under på adopsjonspapirene og dro hjem til samboer som om ingen ting var skjedd.
Kvelden før "3 måneders angrefristen", klarte hun ikke mer og fortalte samboer alt. Neste morgen reiste de og hentet sin lille sønn hjem!
Jeg og ønsker meg et sånt svangerskap. Kan ikke si at svangerskapet er det jeg gleder meg mest til neste gang. Fødselen er helt grei, men svangerskapet er ikke noe for min kropp.
Man vil vel nesten aldri være helt klart til å få baby. Nesten...;)De fleste opplever nok både angst og usikkerhet når de står ovenfor et slikt stort valg. Når man skal adoptere, går man på foreldreforberedende kurs for å forberede seg sammen med andre foreldre på hva det innebærer å få barn. Det skulle kanskje være et slikt tilbud til andre foreldre også? Jeg tror mange hadde hatt godt av det. Selv om det er den mest naturlige ting i verden å få barn (for noen) så er det likevel godt å få luftet tanker og problemstillinger før man blir gravid.
Jeg tror at å planlegge på akkurat hvilket samleie man har tenkt å bli gravid kan bli nokså usikkert å forholde seg til. :)Du har ingen garantier på at du og mannen din er fertil. Fertilitet er ikke arvelig. Det er en av ti par i Norge i dag som er ufrivillige barnløse og som har store problemer med å bli gravid/blir aldri gravid. Derfor bør man heller kanskje tenke seg at "nå kutter jeg ut prevensjon, og så får man se hva som skjer". Noen blir gravide momentant, mens andre bruker vinter og vår. Derfor blir det også kanskje litt vanskelig å planlegge for noen om de vil ha vårbarn eller vinterbarn. Å få et barn, uansett årstid burde kanskje være den største gleden?
Å være gravid tar heldigvis ni lange, evige lange måneder og det mange tanker og følelser som settes i sving i løpet av denne tiden og de fleste modnes med tanken etterhvert. Det er en utrolig gave å få lov å få barn, noe som langt fra er en selvfølge for mange. Det er vanvittig skjønt å ligge på gulvet å se på ungen sin leke, se henne våkne om morgenen og være der ved det første smilet og det første skrittet. Men man må huske på at man også skal være mamma når barnet ditt har kolikk i tre samfulle måneder og skriker 24 timer i døgnet. Når du ikke har sovet på mange uker og dere krangler om hvem det er som skal ta henne opp av sengen denne gangen, når bæsjebleiene forpester hele huset og gulpeklutene ligger i meterhøye hauger på vaskerommet og du ikke har ork å bevege kroppen din engang, så sliten du er.
For det er også ekstremt slitsomt til tider. Man ønsker noen ganger å kunne putte ungene på oppbevaringsbokser på togstasjonen å få en time fri, man lengter etter den tiden man kunne stå på badet alene å sminke seg, den gangen man gikk med klær UTEN gulp på. Unger lærer deg i alle fall å sette bort dine egne behov. Unger krever deg hele tiden, og fortjener deg hele tiden. OG det er både skjønt, og til tider vanvittig slitsomt. Og unger vokser.. det er bare en bitteliten stund, nærmest et lite sekund at de er små.
Og likevel er det en vanvittig stor gave å få, et av naturens største underverk.
Selv føler jeg meg ekstremt priviligert som har, til tross for tyve års infertilitet og prøverør ,endt opp med et adoptivbarn og ett egetfødt. Det er enorm glede å ha barn, en kjempegave og et kjempeansvar.
Jada, dette skjedde i Oslo for ca 18 år siden. Dama er langt fra dum, men ante faktisk ikke at hun var gravid. Uregelmessige blødninger og kun noen kilos vektøkning!
En annen venninne rakk å være 5 måneder på vei før legen hennes oppdaget at hun var gravid. Barnet kom for tidlig, så hun var bare gravid i 12 uker. Så overhodet ikke gravid ut, men det tok hun igjen ved neste svangerskap! Da så hun ut som en diger vannballong og gikk 15 dager over termin. Og mens den første fødselen var unnagjort på 45 min måtte hun holde på i over 10 timer med nestemann!
Carbokiller!
Fertilitet er arvelig, men det er selvsagt mye annet som spiller inn også!!!
Selv er jeg norskadoptert fordi min mor ikke kunne få barn. Da jeg var 5 år gammel fikk jeg en lillebror som faktisk er ekte!!! Så vi er også en adoptert og en ikke!
Selv har begge mine kommet som bestilt. Jeg elsker å være gravid og får skikkelig kikk av å føde, men spar meg for de første 6 ukene av barselperioden. Ingen kunne ha forberedt meg på at det kunne være så ille! Heldigvis vokser de seg til! Alt for fort faktisk! Min 14 år gamle sønn skal konfirmeres om 2 uker. Han er 190cm høy og bruker 46 i sko! Noen som snakket om små barn!?!
dette var helt utrolig fantastisk å lese :ja:
gleder meg bare enda mer. selv om jeg sikkert ikke helt er klar over hvor MYE det faktisk innebærer, føler jeg meg bare enda mer klar når jeg hører dere si slike ting som dette :love:
prøver heller å fokusere på alt det nydelige ved å få en liten en, i stede for alt det "negative". Det er noe som hadde kommet uansett min alder. Så jeg kan like godt ta det nå som jeg har bestemt meg, enn å vente til jeg blir eldre!!!
Og dere: Når jeg snakker planlegging, mener jeg ikke akkurat DEN dagen skal det skje, men nå slutter jeg på prev som planlagt så kanskje jeg blir gravid. Det er det jeg mener :D
Nå har jeg akkurat vært hos gyn, og det å ta en innvendig ultralyd var sinnsykt kult :ja: Fikk jo se alt!! Fikk beskjed om at jeg hadde en livmor som gikk litt innover, men ryktet om at det kan være vanskeligere med å bli gravid da, var bare rykte sa han, phyo!!!!!
Jeg har en liten, bakoverliggende livmor, men det hindret ikke meg i å bli gravid på første forsøk 2 ganger, så jeg kan skrive under på at det bare er et rykte!:ja::D
Var ikke det at hun ikke viste at hun var gravid jeg reagerte på. Men trodde det var mye mye vanskeligere å adoptere bort enn det der. Men det er kansje helt anderledes nå enn for bare 18 år siden?
Man har jo 3 måneders angrefrist og dama fikk som sagt hetta. Er jo noen år siden, så det var kanskje litt andre regler.
Man vil jo ikke ha tilstander der folk må legge barnet anonymt i en seng i veggen, heller.
Da jeg ble adoptert bort for snart 41 år siden, måtte min "mormor" signere papirene fordi min mor var under myndighetsalder. Ellers var det ikke noe problem å adoptere meg bort, har jeg skjønt!
Som du skjønner, er mitt syn farget av at jeg selv er adoptivbarn! Hadde jeg måttet vokse opp med min biologiske mor og mormor, hadde jeg nok ikke fått et tilnærmingsvis så bra liv som jeg har!:)
Hun blogger om graviditeten sin, så hun er hvertfall gravid, hehe. Uke 26. :heia:
Jeg savner å være gravid, det er fantastisk. Jeg orker nok ikke 3 barn så det er nok slutt for min del, men jeg skulle ønske jeg kunne få oppleve det på nytt. Nyt hvert sekund!
Det er så nyyyydelig med gravide mager. helt ufattelig at dere klarer å lage mennesker inni dere ! Damer er fantastiske greier.
Mvh Grovsnus
Make Love & Babyes
Ja det er ganske utrolig :D Sitter ofte å tenker at det faktisk er et lite barn inni magen min på nå nesten 1 kg, som bare skal vokse og vokse og presses ut gjennom et bitte lite hull :cool:
Hvis det er en trøst- det hullet utvider seg.
men fortsatt er det merkelig at dere er oppegående noen timer seinere.
Bøyer meg i støvet for dere fantastiske kvinner.
Mvh Grovsnus
(Har vert gravør 2 ganger- og tatt imot.
Sikkert en av grunnene til at jeg er imponert)
Hullet utvider seg heldigvis ja. :knegg: Og med en gang barnet er ute, forsvinner smerten pang. Jeg har vært særdeles oppegående kort tid etter begge mine fødsler, nå siste gangen reiste jeg hjem etter ca. 15 timer og gikk tur med barnevognen ca. 17-18 timer etter fødselen. Jeg var nok litt bråkjekk, for etter at jeg var kommet halvveis angret jeg en smule, man føler jo at innvollene ramler ut når man går, så ikke prøv deg på noe tilsvarende samme hvor oppegående du føler deg. :p
Lykke til, dette blir spennende! Å føde er fantastisk. Noe av det vondeste man kan oppleve, men samtidig blandet med en ubeskrivelig spenning- og lykkefølelse. Jeg er SÅ misunnelig!
Jeg var overhode ikke klar på noen slags måter. Jeg var knapt 17 år når jeg ble gravid, og i begynnelsen av svangerskapet romantiserte man det til de grader. Alt skulle gå så fint og flott og det her ble enkelt. Så senere kom alle følelsene av håpløshet, over ting man ikke kunne eller trodde man klarte og hvordan dette skulle gå osv.
Den første uka etter hun kom, kom alle lysene på. Alt gikk opp for meg, og jeg skjønte plutselig min mor så veldig godt. Helt overvelded av følelser og inntrykk.
Så jeg vil tro at det ikke er før etter at barnet er kommet, at man virkelig kjenner på mors, eller farsfølelsen.
Noen ja, ikke alle. Jeg har vært veldig, veldig klar for barn i begge mine svangerskap og har jublet og følt morsglede fra positiv test. Så det kommer jo an på hvor ung man er og hvor klar man er for et svangerskap og en baby. Men den kjærligheten man opplever overfor sine egne barn kan ikke beskrives. Ingen som ikke har barn kan forstå det, tror jeg, det er helt hinsides alt annet, og jeg trodde jeg visste hvilke følelser som var i sving før jeg fødte mitt første barn, men det kom som ei bombe gitt. Det slår alt annet, det er helt, helt ubeskrivelig. :love:
Men nettopp det gjør det jo så forferdelig skummelt! :eek: Alt som kan skje! Alt ansvaret man påtar seg i det man bestemmer seg for å bære fram et liv.... Nei, jeg blir nok ALDRI klar for å få barn :nei:
Jeg bare gleder meg mer og mer til fødsel jeg. Men holder meg bevisst unna skumle fødselshistorier og lever på de som skriver at det var en flott opplevelse og gjerne kunne gjort det igjen. Så får jeg heller bedømme selv når lillegutt er ute :lol:
For en gangs skyld bryr jeg meg ikke så mye om hvor mye smerte jeg skal igjennom. Jeg ser bare såå fram til å ha en liten baby i armene mine som er min. Det å bli mamma er ganske stort, selv om jeg enda ofte tenker om jeg virkelig er klar for det. Men jeg tror alle sånne instinkter kommer etter hvert som man blir kjent med barnet sitt.
Blir så rørt når du snakker om morskjærlighet, Iset :love: Gleder meg sååååå til å føle det samme :roert:
Ja, var ikke fødselen jeg tenkte på, men alt det etterpå... Først noen år med ekstrem sårbarhet siden det er et lite barn som ikke vet noe om verden eller er i stand til å beskytte seg selv... Man skal gi rett mat, rett påkledning etter temperaturene, sove riktig og nok, riktig stimuli ellers... I tillegg kommer alle ting utenfor: sykdommer, krybbedød, ulykker. Så forsvinner det ut i verden, til barnehage, skole, sløve barnepassere, skumle menn i biler på skoleveien.. Før tenårene, alkohol, dop, usbeskytta sex, emo-musikk og selvmordtanker tar de. Så kommer perioden med villmannskjøring i bil... hmm, 18 år i rent helvete kan umulig veie opp for noen timers lykke det første døgnet.
Sorry om jeg svart maler, men det er jo realiteten de fleste må forholde seg til :o
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.JPG)
Jeg hadde nok ikke hatt datteren min nå hadde det ikke vært for at hun kom pga slurv med p-pillene.
Tror ikke at det er bevisstheten som spiller inn for å si det sånn
