Summer sa for siden:
Jeg elsker den! Både denne og Bienes hemmelige liv. Jeg synes absolutt ikke denne var noe dårligere.
Sue Monk Kidd skriver på en måte som fenger meg veldig. Hun beskriver følelser med en pressisjon og begreper som gjør at jeg kjenner meg veldig igjen i det som blir beskrevet, og også på den måten lever meg veldig inn i historien. Historien i seg selv var også lekende og overraskende. Jeg hadde ingen aning om hva hemmeligheten var, og forutså egentlig ingenting av det som kom.
Jeg tror grunnen til at jeg liker forfatteren, er at hun både skriver spennende historier, men også noe som for meg oppleves som almennmenneskelige følelser. Kraftige følelser, kroppslige reaksjoner på følelser, en alminneliggjøring av følelser som mange av oss helst skyver under teppet, og også forløsning av følelser. Det er som om jeg går gjennom hele prossessen selv også gjennom å følge karakterene. Hun beskriver også natur og mellommenneskelige relasjoner og filosoferer rundt dette på en helt super måte. Det er som å være der. Særlig så jeg for meg hvordan det måtte være inni sumpene der de var å så på fuglene, i den "hemmelige hytten", med sølen som egentlig var bunnen på det gyllenbrune vannet men som var bakke pga fjæren, lukten av våt jord, lyden av fugler og brunstige alligatorer, og sølen på beina, og hvordan det måtte kjennes å gå barfot der den varme solen osv.
Jeg håper det kommer flere bøker fra den kanten.
