Jeg har veldig vanskelig for å "se" hvor mye jeg bør gå ned.
Er pr dags dato 87,6 kg og 172cm. Burde jo gå ned til minst 70-75kg, men jeg kan vanskelig forestille meg dette. Jeg tror rett og slett at det kanskje kan bli for mye? Prøver sette meg et mål men er hele tiden veldig usikker. Har ikke begreper om hvordan jeg oppfattes og hva som er normalt for meg. :o Føler meg fin en dag, en annen ikke. Så sier noen jeg er fin, så ser jeg dagen etter et bilde og tenker fy ¤!¤!¤! som jeg så ut. Forvirrende.
Hvordan gjør dere dette? Bmi? Ellers bare setter dere et mål også avventer? :)
Skjønner hva du mener..... i utgangspunktet synes jeg selv jeg er slank med 80 kg.. jeg er 175 cm(har veid det før jeg fikk barn), men det spørs veldig på hvilke klær man har og passformen på klærne om man virkelig ser bra ut.Jeg "burde" vel veie mellom 70 og 75 jeg og, men også syns det blir for mye
Jeg bryr meg lite om BMI, jeg blir fornøyd når kroppen er mer velproporsjonert, jeg føler meg vel, det blir lettere å handle klær og når hodet smiler til det den ser i speilet.
Jeg er 170 høy, og skal i første omgang ned til 80. Jeg var vel nede i 82-83 for 3-4 år siden, men de sneik seg jo på igjen med et sittestillende år.. Men da jeg var litt over 80, var jeg faktisk "normal". Jeg handlet klær i normale str i alle butikker, jeg følte meg bra, og det syntes utenpå meg også. Likevel ser jeg jo at jeg fint kunne gått ned mer, så jeg vil tro 75 kg hadde vært en vekt jeg kan oppnå, og beholde. Men det er langt dit, så ser jeg nok an underveis.
Hvorfor i det hele tatt bry seg med tall? Jeg slutter å gå ned i vekt når jeg er fornøyd med utseendet mitt og føler meg sunn, samme om jeg veier 75 eller 60.
Da jeg startet for snart to år siden så ville jeg ned til 63, det en GR-konsulent mente jeg burde veie. Nå veier jeg 10 kilo mer og kan ikke tenke meg å gå ned så mye en gang. Vil se helt skrapa og gammel ut.
Du må finne ut hva som passer for deg, samtidig så kan det hende kroppen din bestemmer for deg i og med at man ikke kan slanke seg undervektig på lavkarbo.
Problemet mitt er vel at den ene dagen så føler jeg meg bra, mens den andre ikke.
Det er vel derfor jeg sprekker såpass ofte også. :knegg:
Jeg er normalt proposjonert(100, 84, 100), men helsemessig så bør jeg likevel ned en del. Syntes det er vanskelig. Jeg må liksom ha et mål, og det er derfor jeg er "opptatt" av tall. Det er en indikator på hvor nærme/langt fra målet jeg er. Jeg mener ikke at jeg MÅ være 70kg for å veie akseptabelt lite eller noe.
Jeg har også bare tallet som en slags "rettesnor" kan godt vær jeg stopper 5-8kg før, jeg vet at jeg ikke kan vær på min idealvekt, det var jeg for et par år siden, og det var ikke vakkert!
Det viktigste er å nå en vekt eller en kroppsfasong man trives med selv. Jeg har bare sagt til mine aller nærmeste at jeg skal slanke meg, gidder ikke alle :"Hva?du trenger vel ikke slanke deg?" Jeg vagjør selv når jeg er fornøyd, har bare lyst å føle meg vel i klærne mine igjen!
Dette har jeg slitt med hele livet også dengang jeg veide 47 kilo fordelt på 172 centimeter. Dette må man jobbe psykisk med og man må være bevisst på at man har slike tanker.
Jeg har langt færre slike tanker nå som nesten normalvektig, som overvektig slet jeg veldig med psyken. Var overbevist om at folk lo bak ryggen min osv. Det at tingene er bedre nå har ikke mest med vektreduksjonen å gjøre, det har med jobbing på det mentale planet og det å verdsette meg selv.
Jeg er klar over at jeg nok har en jobb der ja. :o
Det er også derfor jeg føler jeg vil ha et klart mål. Men syntes det er vanskelig å skulle være realistisk for jeg eier ikke begreper.
Jeg tror også at jeg får det bedre som normalvektig nå, iom at jeg faktisk HAR vært overvektig. Men det å komme dit er jo en kamp iom at jeg er så jo-jo med selvbildet.
Kanskje jeg skal justere ned til 75 kg.. hmmmmmm... Det er 6,5kg mindre enn jeg er på bildet i avataren.
Gjør det jeg.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
