Jeg frykter at psyken skal stå stille mens jeg går ned og at jeg ikke syntes det blir bra nok noen gang egentlig. :o
Jeg TROR ikke dette skjer iom at jeg faktisk er rimelig overbevisst om at bare jeg blir slank igjen så blir jeg som jeg var før (da jeg var slank) dvs en DEL mer fornøyd med meg selv. Men er i tvil.
Man skal jo holde vekta også, dermed så blir det ikke rom for å "slappe av" med det aller første selv nå man er i mål. Blir dette et evighetsprosjekt kanskje..
Dere som er i mål eller har gått ned mye.. Hvordan var det?
Brukte dere lang tid på å komme dit dere er nå eller gikk det fort?
Har det å komme i mål/komme langt innfridd forventningene?
Jeg startet for to år siden, på 94 kilo.
Iløpet av tre mnd var jeg 24 kilo lettere, altså 70 kilo.
Jeg var så fornøyd, jeg hadde det utolig bra med meg selv,
jeg var på toppen av verden!!:cool:
Men etterhvert som de to årene har gått, ble jeg vant til å være 70 kilo, og jeg begynte å føle meg stor igjen.
Ikke så stor som før selvfølgelig, men jeg var ikke fornøyd...
Så jeg startet vel for alvor opp nå i vår/sommer å kjempe.
Litt frem og tilbake. Litt opp og litt ned.
Så tok jeg en sjefsavgjørelse f.o.m 1.oktober, at nå skal det skje!!!
Siden da har jeg kjørt strengt og er idag 64 kilo.
Dette er det desidert laveste jeg noen gang har veid, og jeg er i grunn fornøyd.
Men samtidig higer jeg etter den følelsen jeg hadde da jeg var 70 kilo...:o
Jeg vet egentlig at den følelsen kan aldri komme tilbake,
så jeg må egentlig jobbe med psyken å lære meg å bli fornøyd snart!
Men det er ikke lett!!:o
Jeg har brukt 10 mndr på å gå ned 52 kg og har ca. 8 kg igjen før jeg er i mål, men siden jeg er gravid nå så tar jeg de siste kiloene etter fødselen og prøver bare å leve sunt nå så jeg ikke går opp mer enn ytterst nødvendig.
Jeg var også redd for at psyken ikke skulle følge med, spesielt siden jeg visste at vekten kom til å RASE ned. Men det har gått fantastisk bra. Jeg tror det har MYE å si hvordan man føler seg som overvektig og om man har vært slank før. Har man vært overvektig hele livet er jo det det eneste man kjenner til, sin identitet, på en måte. Har man vært slank før, som det jeg har vært, føler man seg ofte SVÆRT utilpass i sin "nye" fete kropp og lengter tilbake for enhver pris. Jeg levde ikke - jeg eksisterte. Livet var et rent helvete fra jeg stod opp til jeg la meg, og det gikk selvsagt utover min lille skjønne datter, for jeg var mye deprimert og følte meg som en feit, udugelig og dårlig mor.
Jeg har kun hatt positive opplevelser med å gå ned i vekt. Jeg er et totalt nytt menneske, har bedre helse enn på mange år, er ei MYE bedre mor, er mer fornøyd og glad, elsker å prøve klær og shoppe, er blitt mer omgjengelig og utadvendt, får masse kommentarer og er rett og slett blitt mitt gamle "jeg" igjen - den utadvente og positive Iset. For hvert kg som har ramlet av meg, har smilet blitt bredere, og jeg skal ALDRI mer tilbake!!
Jeg har egentlig alltid vært slank.. bortsett fra etter at jeg fikk barn. Å bli overvektig har vært et skikkelig slag i trynet rett og slett. Men det setter en del "nye" verdier på dagsordenen da. Har hatt litt dårlig samvittighet fordi jeg har vært så fokusert på dette. At jeg ikke er fin nok liksom.
Akkurat som om jeg baserer min verdi på om jeg er slank eller ikke. Så er redd for å gå på en smell.
Bra å høre at dere har det bra i allefall.
Tror egentlig man ALDRI blir helt fornøyd, men jeg har ikke lyst til å leve med denne fokusen resten av livet da.. :niks:
Tja, jeg var i tvil om jeg kunne svare på denne, men fant ut at jeg er i målgruppa- til tross for at jeg har laaaangt igjen til mål.
Jeg tror at forholdet mellom kropp,vekt, selvbilde og selvverd i seg selv er relativt uavhengig av vekt. Hva har jeg erfart som tilsier det??
Jo, litt av det samme som Lokkebiff skriver om, både i forhold til meg selv (selv da jeg bare veide 3-5 kg for mye følte jeg meg nesten like tykk som da jeg veide 145 kg) og hos mange venner, selv venner som er såkalt normalvektige (str 36-38) klager over at de er tykke. Hva forteller det meg?
Jo, det jeg tenker er at måten vi ser på oss selv, ikke avgrenset til kroppen, men hele meg, faktisk baserer seg (minst) like mye på hva vi tror og tenker om oss selv, som "nakne fakta". Tenker vi at "Jeg er ikke god nok, jeg strekker ikke til "etc (og dette kan være på et ubevisst plan) må vi finne forklaringer/årsaker til dette. En oppfatning om at vi er for tykk kan bli et slikt svar, selv om det "objektivt" sett ikke er sant.
Det jeg prøver å si er at om vi ikke jobber med å akseptere oss selv for den vi er (selvsagt uten å falle i den fella at vi tror løpet er kjørt og at vi bare kan lene oss tilbake i selvtilfredshet og tenke at vi ikke har utviklingsmuligheter) kan vi bli så tynne som bare det, vi elsker ikke oss selv mer av den grunn. Først når vi elsker oss selv betingelsesløst, slik vi også elsker andre mer på tross av enn på grunn av, tror jeg vi har kimen til selvaksept i oss. Da kan en eventuelt tykk kropp kan sees på som det, en tykk kropp, ikke et uttrykk for et dårlig elle rmislykket menneske.
Jeg synes du sier mye klokt, BiB. :klem:
Men jeg tror også det er litt individuelt, og kommer feks. an på hvordan man har hatt det som overvektig og om man har vært overvektig hele livet, som jeg skrev. For meg har det med å gå ned i vekt i seg selv gjort meg til et nytt menneske, et mye mer positivt menneske. Overvekten ødela meg såpass mye, både fysisk og psykisk, at jeg har fått et helt nytt liv ved å bli slank, og det gjenspeiles i hele livet mitt, på alle plan.
Jeg er enig med deg i at vår historie har mye å si. Jeg vet ikke hvordan det er å være tynn og ha et avslappet forhold til seg selv og egen kropp, mitt liv "sporet av" i så måte da jeg var tja, 13-14 år gammel. Men jeg tror at dersom vi har et dårlig selvbilde og lav selvaktelse vil selv 2 kg "for mye" kunne bli "katastrofalt". Enten man "alltid" har vært tynn for så å bli tykk eller "alltid" har vært tykk så er sammenblandinga av kropp og "selv" (joda, jeg vet at det henger sammen og at kropp, sjel og "ånd" er ulike elementer/sider av oss- å, dette er vanskelig å skrive om på en forståelig måte og ikke støte folk bort) fører til at folk sliter med et dårlig selvbilde som de tror skyldes vekt og kropp, men som egentlig er tufta på noe helt annet, nemlig selvrespekt i brei forstand.
Det e rmulig å være tykk og ha et godt/trygt selvbilde, på samme måte er det mulig å være tynn og ha et lavt/utrygt selvbilde.
Jeg er helt enig i det du sier, selvsagt. Jeg sier bare at jeg ikke er enig i at det med at vekt og selvbilde IKKE henger sammen, gjelder for alle, for det gjelder så absolutt ikke for meg. Men du skrev jo "relativt" da, og det har du helt rett i, for det er veldig relativt. :)
Hvor er det godt det du sier om sammenheng med vekt og selvbilde. Fra ung alder og til jeg var ca 30 lå jeg på ca 53-56 kg, brukte altså ca 36-38 i klær, men var kronisk misfornøyd med kroppen min. Kanskje det har bakgrunn i at jeg alltid har vært litt for tykk. I klassen var jeg den tykkeste, ikke direkte feit, men alltid de der 5-10 kg. for mye. Da jeg i voksen, ung alder ble rimelig slank, klarte jeg ikke å venne meg til det, godta det, og tror at mye av misnøyen kom fra barndommens minner. Nå som jeg er godt og vel 15 kg større, angrer jeg på at jeg ikke var mer fornøyd dengang....
Tror som du også at det handler om å akseptere og elske seg selv fullt og helt - noe som også garantert ville medføre et effektivt vekttap. Leste engang i en bok om moderne psykologi, at man kan ikke forandre på noe som man ikke innerst inne har godtatt fullt og helt. Tror det er helt riktig, men guuud hvor er det vanskelig å sette ut i livet....:rolleyes:
Nei, men jeg har et helt dryss av såkalte selvutviklingsbøker/positiv tenkning/tankens kraft m.m.. Flere av Wayne W. Dyer, Shakti Gawain, Walsch, Louise Hay og Bjørn Ringorm for å nevne en norsk en. Flere er inne på det med å akseptere en ting fullstendig for å kunne gi slipp på den. Det tror jeg er helt riktig, men det er også et paradox på den måte at det du så gjerne vil kvitte deg med, først lykkes når det ikke er så farlig å kvitte seg med det lenger.... Spennende men ertene tankegang!:D
Jeg må nok bare innrømmet at jeg nesten ikke har lest slike bøker i det hele tatt :o og skjønner at der er det mye å hente. Jeg tror vedlig på å utfordre oss sjøl skikkelig, gjerne snu tanker og forestillinger vi tar for gitt på hodet og se hva som da skjer. Det var litt det jeg gjorde da jeg starta: Jeg sa til meg selv: Dette fikser du!! Igjen, igjen og igjen, helt til jeg sakte, men sikkert begynte å tro litt på det selv.
Og joda, jeg har hatt mange runder med indre sabotører som har plaga meg med: Hvorfor gjorde du ikke dette før? Hva er det du nå vil bevise? Hvem gjør du dette for? osv, men vissheten om at dette e rfor meg selv, fordi jeg vil meg selv godt, ogfordi jeg aksepterer meg som jeg er - selvsagt med utviklingspotensiale - og behov, men jeg er til å elske jeg også - det ble mitt fremste vendepunkt: Livet e rher og nå, ikke bare andres liv, også mitt.
Akkurat dette gjør at jeg har litt troen på at det kanskje blir anderledes nå.
At jeg faktisk BLIR fonøyd og aksepterer denne gangen. Fordi jeg HAR vært stor, ikke bare innbildt stor liksom.... :rolleyes:
Det dere sier om at man ofte ikke er fornøyd med seg selv og kroppen sin (spesielt som ung) selv om man i andres øyne er tynn og velformet, er helt sant. Jeg var som sagt slank før, men var aldri skikkelig fornøyd. Jeg har så lenge jeg kan huske, slitt med vekten psykisk, selv om jeg faktisk (ser på bilder og vil bare skrike) var slank og flott!
MEN jeg tror at grunnen til at jeg opplever nå at selvtilliten har kommet i takt med vektnedgangen, både er fordi jeg var så psykisk nedbrutt som overvektig, og fordi jeg faktisk vet hvordan det er å veie 135 kg og være et sirkusdyr i andres øyne, et negativt blikkfang som bare vil gjemme seg og ikke ha kontakt med omverdenen.
Nå er jeg nesten på matchvekt, og da jeg veide dette sist, var jeg IKKE fornøyd. Nå er jeg derimot strålende fornøyd og føler meg flott, rett og slett fordi jeg har vært i helt andre enden av skalaen, jeg har vært såpass stor at det jeg veier nå er INGENTING i forhold. Jeg føler meg som en lettvekter.
Mange fine ord igjen BIB. Du trenger ingen kloke store bøker, for du har det hele innen i deg.;) Det er inspirerende å lese det du skriver. Og kjempeviktig det med å tro på seg selv, og hvis ikke- gjenta igjen og igjen for seg selv, inntil man tror på det!!:D Og selvfølgelig er du til å elske, det er vi allesammen selv om vi har litt ekstra fett på kroppen. det er jo en helt sykelig tanke å ha om seg selv - at man ikke er god nok pga noe fett som jo er helt ubetydelig i seg selv. Men det kan man jo skrive lange avhandlinger om!:rolleyes:
Det du sier Iset forstår jeg veldig, veldig godt. Det handler om å se ting i perspektiv, og det kan man hvis man har erfaringer med forskjellig kroppstørrelse. Jeg tror også når jeg kommer ned der hvor jeg gjerne vil være (55-60 kg), så kan jeg love deg at jeg skal prise og verdsette min kropp som var det dyrebar diamant - OG DET ER DEN JO NÅ, men ser den gjerne i en litt mindre utgave. Men altså, kan den være så snill å krype litt, så skal jeg for evig vise den takknemlighet ved å elske og ære den - i all evighet! Amen!!
Klart det har mye å si!! :)
Det med å være psykisk nedbrutt kjenner jeg meg også igjen i. Også at selvbildet øker i tekt med vektnedgangen. Men, for min del er det ikke noe omvendt proposjonalt forhold, og det er heller ikke snakk om parallelle løp. Nei, for meg handler det først og fremst om at jeg for første gang, virkelig på ramme alvor, tar meg selv og mine behov på alvor. Vektreduksjonen kommer faktisk som en bonus, men er ikke det primære målet. Det var det litt til å begynne med, men jeg har underveis erkjent at dette er ikke en slankekur, dette er belønning av meg selv. Jeg velger å stå i følelsene mine og livet mitt istedet for å bite ting i meg. Som jeg har skrevet inne hos et par stykker i det siste: Vi mennesker biter sjelden uten å ha noe å bite i. Jeg åt bort livet og følelsene mine, surt men sant.
Det du skriver om hvordan man kan kjenne seg flott, også når man ikke e rhelt på matchvekt, ja det skjønne rjeg også. For på mine gode dager kjenne rjeg meg riktig flott og får høre det også (av både kvinner og menn) og det til tross mine over 100kg. Jeg må jo le litt da, når venner jeg ikke har sett på en stund spontant utbryter: Så slank du har blitt!! (og jeg veier fortsatt ove r100 kg - tenker det sie rnoe om hvor stor jeg var og hvor synlig endringa er, for ingen kan med handa på hjertet kalle meg slank ennå).
Jeg mener ikke det er sykelig. Det er et resultat av samfunnet i dag. Overvektige blir sett på som karaktersvake, som late og som personer som ikke klarer si nei til litt kake. Vi spiser og sitter på ræva kort og godt.
Har laget tråder om dette litt rundt om, og de fleste (som ikke har vært overvektig selv) syntes ikke å forstå at det faktisk for mange er et psykisk problem.
Dette gjør at det faktisk er helt reelt å føle seg mindre verdt, ikke sykt. For i dagens samfunn så behandles man ikke som en fullverdig person om man er mer enn litt overvektig. Dessverre. :(
Man kan si til seg selv om og om igjen at det ikke har noe å si, for det BURDE ikke hatt noe å si. DET er jeg enig i.
:klem: tusen takk for utrolig gode og anerkjennende ord! Takker deg for flotte bidrag, dette har vært en så nyttig og nødvendig tråd for meg, den kom som fra oven i dag.
Og det om å ære og prise kroppen... det e rkanskje ikke uten grunn at kroppen ofte refereres til som et tempel? Jeg tenker på det en skrev i journalen sin (siden dette er i den åpne delen skriver jeg ikke hvem) om hvordan hun nå takket kroppen sin som hadde beskyttet henne gjennom år, men at hun nå var sterk nok til å klare seg uten det beskyttende fettlaget, det var i sannhet til ettertanke. Og akupunktøren min som, da han så meg første gang utbrøt: Herregud menneske, hva har du ikke måttet tåle fo rå bli sånn!
Hehe så herlig å lese. Klart man kan både føle seg og se flott ut selv om man er over 100 kg. Nå er jeg nesten i mål da, jeg veier 83 og skal ned til 75 (jeg ser ikke frisk ut om jeg er tynnere enn det, men jeg er jo høy også da), og jeg har til og med fått høre av noen "du skal vel ikke ned mer nå"?? DET er rart, det. Hadde aldri trodd at JEG skulle få høre noe sånt, hehe. Det er helt absurd. Men faktum er jo at jeg godt kan veie det jeg veier nå, jeg er jo såvidt overvektig lenger. Nydelig følelse, selv om jeg enda ikke HELT har vent meg til tanken etter så mange år som sykelig overvektig.
Blir nesten som meg etter bukplastikken i fjor det. Det var veldig uvirkelig. Våknet og der var magen vekk!! Helt utrolig og jeg måtte klype meg i armen ofte..
Men så ble jeg vant med det og oppdaget at rumpa var like stor som før osv. Så var det ikke sååååå overveldende fantasisk lenger.
Klart jeg er kjempefornøyd, men likevel. Vil HELT i mål.
Jeg er vel verken i mål eller har tatt av veldig mye, bortsett fra alle gravidekiloene da. Men de forsvant med melken, igrunnen, så kan ikke si jeg har måttet slite så hardt for de. Men jeg synes spørsmålet er interessant - blir man noen gang fornøyd egentlig? Enten man skal ned 50kg eller 5kg - når man da står der på målstreken og man er blitt vant til sin nye lettere utgave, former det seg ikke da ofte en ide om at tja, jo, 5 kg til ville virkelig vært en liten i-prikk, fint å ha litt å gå på på minussiden osv.. ? Klarer folk å bare si seg fornøyd liksom, og virkelig være det?
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
