Har skrevet en liten greie - som IKKE har skjedd - men som jeg kanskje engang viser en partner og spør - hva om dette hadde skjedd deg? Regner meg han ville blitt rimelig grønn i trynet ...
Dealen til typen min og meg er - Er det OK at den andre gjør det samme - er det helt greit for deg? Hvis nei - dont do it. Så om han skulle komme i en slik situasjon, håper jeg han ville huske mine beskrivelser som under og vel, gått hjem - alene....
Noen formeninger?
Du har gått alt, min elskede - vi sa hadet til hverandre for kvelden for noen timer siden. I kysset hverandre, "jeg elsker deg, beibi", og mente det, begge to, i hjemmet vårt der vi deler så mye og har bygget våre liv sammen. Du gikk på jobb, og jeg smilte da jeg så deg forsvinne ut døren - elsker deg så høyt, gutten min, du betyr så ufattelig mye for meg. Jeg har satset og satser alt på oss to, min elskede, min tid, mitt hjerte; all min kjærlighet…
Du er med meg i tankene når jeg sminker meg - jeg tegner øynene slik du liker dem; mystiske og innbydene, likevel dønn ærlige, en havn for dine øyne, min elskede. Litt parfyme, en tekkelig kjole til knærne slik du liker dem - mer classy enn sexy, likevel fremhevende min slanke figur og sterke, velformede legger og lår - lårene jeg elsker å slynge om deg når du kommer til meg og vi finner hverandre, søkende, kåte, yre, verkende etter hverandre... Jeg børster håret og smiler til meg selv i speilet - jeg er en pen jete, med fyldige, sensuelle lepper, lepper som kysser bare dine, min elskede….
Jeg drikker vin og ler - har det kjempemoro. Jeg kjenner mange på festen, andre er nye for meg, venner av venners venner og deres bekjente, jeg får godt med oppmersksomhet og koser meg, selv uten deg ved min side, min elskede. Mange vil prate med meg, løst og fast, vi ler okoser oss, musikk, litt mer vin, for en hyggelig kveld!
Jeg hadde lagt merke til ham straks jeg kom inn, min elskede, for det var nesten som om jeg hadde sett ham før et sted. Han er høyere enn deg, ikke utpreget kjekk som du er, men med gode, snille øyne og sterke hender. Han gestikulerer når han prater, forteller om en film han nettopp har sett som jeg må få med meg, levende, brennende for sin overbevisning. Han ser meg i øynene og smiler oppriktig når han forteller, om enn litt klossete av begeistringen for sitt emne. Han er tilreisende, skal kun være over til i morgen, har samboer og et lite barn - viser meg et bilde og jeg gir ham komplimenene han er ute etter.
Festen tar seg opp ytterligere, det støyes mer nå, han og jeg har trukket oss litt unna, min elskede, for å prate mer, vi sitter litt for oss selv, har funnet våret eget, midlertidige univers der kun han og jeg eksisterer - jeg tenker på deg ibalndt, min elskede - hadde du vært med i praten om du var her? Ville du heller støyet med de andre? Kanskje gløttet bort på ham og meg iblandt, litt småsjalu?
Jeg begynner å bli brisen nå, har drukket litt for mye, kanskje, og jeg merker det samme på hans tale. Han sitter nærmere nå, hviler armen sin på stolen min som for å beskytte meg mor den støyende festen, jeg må bøye meg nærmere for å høre alt siden musikker en såpass høy. Ansiktene våre er tette nå, jeg ser på leppene han mens han prater for å kunne oppfatte alt han sier.
Øynene hans holder fast ved mine når samtalen tar en pause - en naturlig pause, ingenting ukomfortabelt. "Du er så intressant", sier han. Jeg rødmer. "Så lenge siden jeg virkelig har funnet tonen med noen i en slik situasjon." Jeg trekker pusten litt dypere. Kjenner pulsen har steget - er det vinen? Det må være vinen - et sted ikke mange hundre meterne unna er du på jobb, min elskede, og håper jeg har det moro… Har jeg det moro nå? Vilel du fornøyd konstantert at, ja, nå har jenta mi det moro, så kjekt hun koser seg i kveld? Eller ville du svartnet lit i øynene, som bare du kan gjøre, min elskede, i øynene som så tillitsfullt holder fast ved mine når vi svette og utslitte ligger i hverandres armer? Ville du ikke likt det du så, om du var her? Er han farlig nær ditt territorium nå, min elskede? Ville du satt deg ned med oss og brutt opp samtalen - fått meg med deg hjem, kanskje, bort fra denne inntrengeren?
Det begynner å bli sent, og jeg er full nå. Du har mange timer igjen på jobb, min elskede, jeg liker ikke å komme hjem til tomt hus, men jeg kjenner kvelden er over og unnskylder meg litt, varsler oppbrudd. "Jeg slår følge", sier han, "hotellet mitt ligger like ved der du bor."
Vi går gjennom gatene, han og jeg, i stillhet nå. Rundt oss støyer helgefylla - vi er fulle, vi også, min elskede, han og jeg, men ikke på samme måte som menneskene rundt oss - vi føler ikke for å skråle, er litt sattut begge to av å ha funnet hverandre på så kort tid. Om ikke mange timene drar han hjem til sitt, min elskede, og jeg har deg i tankene mine; håper du vil krype inntil meg når du kommer hjem fra jobb, at du har savnet meg, at du vil komme for å varme meg. Det har blitt kaldere ute nå, jeg fryser litt selv om sommernatten og temperaturen ennå burde være behageligrundt oss. Jeg hutrer, og han reagerer, " ta jakken min", vrenger den av seg før jeg får protestert. Vi er ikke så langt unna der jeg bor nå - der vi bor, min elskede, der livene våre befinner seg, der det er oss to mot verden, der vi to lever og elsker og deler alt sammen.
Vi når døren, han og jeg, han har fulgt meg hele veien, min elskede, selv om vi har passert hhotellet hans for flere minutter siden - "man vet aldri".
"Du kler den", ler han "jakka mi står til øynene dine". Jeg vil smile, men får det ikke helt til. Prøver å finne noe å si, men har ingenting igjen, vi har sagt det meste mellom oss, han og jeg, og om noen timer kommerdu hjem, min elskede. Jeg savner deg nå, skynd deg, noe er galt nå, kom hjem og få verden tilbake på skinner!
"Du er så pen", hvisker han, og lar hånden stryke over kinnet mitt. Jeg kjenner varmen hans og må svelge unna. "Så pen", gjenntar han, og bøyer seg nærmere. Jeg fukter leppene - mot min vilje, min elskede! - og kjenner hjertet slå i hele meg. Hele hodet, i hele brystet, der nede….
Jeg må inn nå, alene, gjemme meg bort, finne tilbake til oss og til meg selv - dette er ikke meg, jenta jeg er finnes ikke her når jeg puster raskere, kjenner fuktigheten komme sivende, skrittet banke - dette har ikke noe med meg å gjøre. Jeg finnes ikke nå som jeg stryker ham tilbake, forsiktig men sikkert, bøyer meg ennå nærmere. Pusten hans øker i takt med min, min elskede, og vi er centrimetre fra hverandre før vi møtes i enighet.
Hvordan vi kommer oss inn døren og opp trappen husker jeg ikke, min elskede, slapp leppene våre taker på veien opp? Hånden hans hviler på hoftebeinet mitt - farlig nær der jeg holder på å sprenges av begjær - den andre på korsryggen min som i en slagt omfavnelse. Jeg holder øynene lukket, min elskede, som om for å fjerne meg fra noe jeg ikke lenger kan benekte, ikke klarer motstå, jeg holder pusten men puster likevel tungt, klamrer meg fast til ham, begjærer ham, min elskede, kysser ham dypere og dypere til jeg ikke kan komme videre.
Han famler med knappene mine, åpner kjolen og lar den falle til gulvet. Vårt gulv, min elskede! Brystene mine svulmer av opphisselse, trusen er gjennomvåt og kjønnet mitt bankende gjennom det florlette stoffet. Han er knallhard, presser seg inntil meg, løsner beltet og lar buksene sine falle til dulvet. Gulver vårt, min elskede.
Vi er nakne, og higer etter hverandre. Jeg strekker meg etter lysbryteren for å gjemme oss, men han lar meg ikke. "Jeg vil se deg", stønner han. Jeg gir ham lov, min elskede.
Lårene mine som er sterke når jeg holder deg fast er også sterke når jeg holder ham. Neglene jeg stryker deg forsiktig o gkjærlig med når vi ligger nettopp her, i denne sengen, i vår seng, min elskede, borer seg inn i ryggen hans mens jeg prøver å kvele de dype stønnene han får ut av meg mens han støter i meg - dyrisk, krevende, knallhard i det våte… Hendene hans kjærtegner brystene mine, im elskede, kraftigere enn dine pleier gjøære, tvilholder dem mens han knuller meg - hardt men ømt på samme tid, som om redd for at jeg plutselig skal forsvinne for ham og han skal våkne av en våt drøm - hvor? I sin egen seng, min elskede, ved jenta si ved sin side? Er han hos henne i tankene, min elskede, eller er han hos meg, på din side av sengen, med din jente spredd under seg, med sin munn der din munn hører hjemme, støtende i din kjæreste, min elskede?
Jeg lar ham ikke komme i meg, vet ikke om han ville gjort det, han ber ikke og jeg tilbyr ikke. Han kommer på lakenet vårt, min elskede, samtidig som meg, stønner og faller utmattet sammen i armene mine. Vi holder hverandre i fuktighet og stillhet. Det finnes ingenting å si.
Hvordan han takker for seg og går til hotellet, husker jeg ikke. Som i transe bytter jeg på sengen, fjerner spor av ham og av meg, fra sengen vår, min elskede, legger på nytt. Jeg dusjer raskt, pusser tennene - pusser bort smaken av ham - og synker utmattet sammen under dynen der han lå med meg.
Snart kommer du hjem fra jobb, min elskede, og vil kanskje komme inn og kysse meg på kinnet, konstantere at jeg sover fredelig, før du lukker døren og setter deg ned ved TVen for å koble av etter en travel dag på jobb.
Kanskje smiler du litt for deg selv, min elskede, jeg vet du er glad i nyvasket sengetøy...
Jeg synes avtalen mellom dere er uklar. Jeg selv er liberalist og tilhenger av at man skal være frie glade kåte individer også i forhold. Så jeg er ikke for å sette hverandre i bur. Dermed er det fritt frem for sidesprang, hvis ønskelig, for begge parter. Så om typen din er liberalist kan han si ja til denne avtalen, være ute med andre kvinner, mens du tror at han ikke gjør noe galt. Så avtalen er i mine øyne uklar. (Men i dette tilfellet lurer han deg med overlegg for å få ligge med andre kvinner, noe jeg slettest ikke synes noe om).
Det er jo helt ok om mennesker blir enige om at sex med andre er uakseptabelt. Det er en nokså klar avtale, under forutsetning av at man definerer hva som er sex.
Jeg selv vil ha et forhold basert på gjensidig tillit, hvor begge parter erkjenner at vi er et produkt av en biologiske prosess, og at det ligger i vår natur å ønske sex med andre. En erkjennelse av at vi mennesker ikke er skapt for å være monogame, men at dette er tillært adferd.
takk for svar - ærlig og realt innlegg, det er helt klart.
Selv hadde jeg ikke maktet å være i et forhold der man var liberal nok til å tillate sex med andre - jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg hadde blitt fullstendig knust, gått rundt og drevet meg selv til vannvidd med usikkerhet og sjalusi.
Denne avtalen er nok ikke så uklar som den kanskje virker for deg - vi er enige om at ingen av oss makter tanken på partneren kysse på andre/holde på med andre - så vi er begge klare på det punktet. (Bare for å spesifisere)
Mulig biologien vår ikke er "skapt" for monogami, men jeg - og han - velger likevel å bruke vår frie vilje til å velge monogami med tanke på hva vi ser på som et sunt forhold.
Det er jo helt greit. Men hvordan kan man vite om det er en illusjon eller ei?
Ta en titt på skillsmissestatistikken. Den er i allefall ikke med på å kvele mine påstander.
For det det koker ned til da, basert på denne argumentasjonen er følgende: Du mener at partneren din, basert på hans vilje, skal velge deg fremfor han selv (og dermed hans biologiske ballast)?
Dette fungerer sikkert for endel. Men det fungerer definitivt ikke for meg. Jeg må kunne stole de som er rundt meg. Og da må det være tuftet på virkelighetsorientert realisme. Og ikke frykten for å bli såret, eller andre irrasjonelle grunner.
Det er forøvrig nøyaktig dette jeg vil til livs. For den tilstanden du her beskriver er jo den som er vanlig ute blandt folk. Sjalusi er jo nærmest en folkesykdom. Og utroskap også. Så denne metoden virker ikke spesielt godt på de store massene. Så hvorfor holde fast på slike ordninger?
Løsingen jeg skisserer, er å slutte å lyge. Først til seg selv, så til de man er glad i. Det er jo det ekte kjærlighet går ut på. Å kunne unne hverandre en godbit innimellom, uten at det blir ramaskrik av den grunn. Men klart, jeg skjønner jo at dette ikke passer helt innenfor rammene av den dagligdagse A-4 tenkningen. :)
[Løsingen jeg skisserer, er å slutte å lyge. Først til seg selv, så til de man er glad i. Det er jo det ekte kjærlighet går ut på. Å kunne unne hverandre en godbit innimellom, uten at det blir ramaskrik av den grunn. Men klart, jeg skjønner jo at dette ikke passer helt innenfor rammene av den dagligdagse A-4 tenkningen. :)[/quote]
Er ikke helt enig her. Jeg SR jo at andre mennesker er vakre og verdifulle og sexy og whatever, men så lenge de ikke ER ham, så er de ingen godbiter for meg. Sånn er det faktisk, og det er ingen løgn. Eller overdrivelse, engang. Kjæresten min har mistet alt hår og er litt overvektig, tjener ikke spesielt bra, men øynene... og armene... og den mannen han ER, alt han GJØR, ikke bare mot meg, men mot andre... han tar pusten fra meg. DET er en godbit, det!
Er ikke helt enig her. Jeg SR jo at andre mennesker er vakre og verdifulle og sexy og whatever, men så lenge de ikke ER ham, så er de ingen godbiter for meg. Sånn er det faktisk, og det er ingen løgn. Eller overdrivelse, engang. Kjæresten min har mistet alt hår og er litt overvektig, tjener ikke spesielt bra, men øynene... og armene... og den mannen han ER, alt han GJØR, ikke bare mot meg, men mot andre... han tar pusten fra meg. DET er en godbit, det![/quote]
Skjønner hva du mener Anna :) Jeg har aldri vært inne på tanken å ville ha noen andre enn min mann. (så lenge han har vært min, altså :p)
Hvis det betyr at jeg lurer meg selv... so be it. Jeg har det fint sånn :)
Jeg føler ikke det som noe offer i det hele tatt.
Jeg tror at om jeg hadde villet ha noen andre, så ville jeg kanskje sett på det som et tegn på at noe ikke helt stemte med mine følelser overfor han. Men jeg påstår ikke at dette er fasiten for alle... :)
Jeg har hatt samme mann i 20 år, og det er ingen som setter mitt hjerte i brann som han gjør, det er ingen som gjør meg så glad som han gjør. Og det er heller ingen som gjør meg så sint som han kan.... :) Men han er min mann, hele han... På godt og vondt.
Og det har overhodet ikke vært et offer, nei....
Enig med Gerd her!
Vel, jeg har ikke hatt samme mann i 20 år da, ei heller samme mann som Gerd.....:)
Men jeg mener at det Gerd sier her, er sånn det skal være!!
Jeg kan virkelig hate min kjære innimellom, men den du ikke elsker av hele ditt hjerte, kan du heller ikke hate....
Jeg kunne sikkert hoppa over gjerdet for å sjekke om gresset er grønnere på den andre siden, men når hverdagen kommer (hvilket den gjør uansett om man vil eller ikke), vet jeg at INGEN er bedre enn/alle er like ille som (alt ettersom hvordan man ser det...;)) min aller kjæreste alikevel!
For at det skal finnes utroskap må det i utgangspunktet finnes et eieforhold. Ideen om å "eie" et annet menneske er kun en tanke og ikke en reell situasjon, så her blir det jo snakk om normer. Når man ser sånn på det så kan det ikke finnes noen absolutt fasit for hvordan det bør være.
Sex er en handling. Forelskelse er tanker og følelser. Ekte kjærlighet er en tilstand som ikke er avhengig av hverken tanker, følelser eller handlinger. Sånn jeg ser det kan man godt ha et fungerende forhold som er fritt, sånn som Thorwald beskriver, men oftest bunner utroskap i en underliggende uro og utilfredshet som er veldig vanlig i den masete tilværelsen vi er oppdratt i.
Thorwald: nå vet ikke jeg hvor gammel du er...men for min del har jeg levd lenge nok til å oppdage att gresset ikke er grønnere på den andre siden av gjerdet!
Folk får leve og elske som de vill for meg...så lenge de selv trives med det, men jeg må tilstå att jeg synes din livsstil er en typisk mannegreje!
Thorwald: Jeg tenker faktisk at da har du ikke funnet den rette.... Ja jeg er litt sneversynt.
Tillært sier du. Jeg mener nå heller at flesteparten velger det som er mest naturlig for de fleste. Det er sikkert noen som KAN leve slik og ha det bra. Men jeg mener da at flesteparten er tjent med trofasthet (på alle plan)
Det var min tanke også...
Har man funnet den rette, har man ikke lyst på noen andre, uansett hvordan syn man har! Det er nå min mening....
Men det ser ut som det er en typisk mannegreie, som det blir sagt her, det er vel den store drømmen, men det kan da umulig være sunt i lengden...
Så flott! Men jeg skjønner altså ikke hva du mener vi er uenige om? Jeg er nemlig helt enig med deg i alt du skriver i dette innlegget. Rent bortsett fra at jeg ikke helt har det samme forholdet til typen din som det du har... ;-p
Det er kanskje dette vi er uenige om:
Det blir jo som med Telenor, helt kul leverandør det. Men om telefonen og de øvrige tjenestene ikke fungerer slik jeg ønsker, så må jeg jo få lov til å bytte leverandør. Og Telenor må jo forstå, og godkjenne, at jeg kan prøve andre dersom jeg har lyst til det.
Da oppnår jeg/vi følgende:
Økt konkurranse gir forbrukeren fordeler
Ikke monopoltilstand
Ærlighet
Økt rasjonalitet
I et tradisjonelt forhold kan man jo også bytte leverandør. Man kan også prøvekjøre andre leverandører, på uærlig vis. Noe alle statistikker tilsier blir gjort.
At enkelte er fornøyde med sin leverandør er egentlig ikke noe argument mot "min" liberale løsning. Jeg synes jo det er flott at folk finner kjærligheten. Uansett om avtalen mellom partene er liberal eller tradisjonell. Og det som er riktig for den ene er jo ikke nødvendigvis det for den andre. Det respekterer jeg.
Det jeg forfekter er ikke hyppige partnerbytter, fri sex eller noe slikt. Det jeg prøver å få frem er at det går an å være ærlig med seg selv, og sin partner. Og ha en avtale som er skalert for nettopp dette. Basert på at utroskap, statistisk sett, er uhyre vanlig. Så hvorfor skal man ikke ta høyde for det? Noe annet blir jo bare å lure seg selv? Dessuten handler dette for min del også masse om å sette følelsene i et intellektuelt perspektiv. Skille ut hva som er lort og hva som er kanel. For jeg kjenner mange i parforhold hvor gløden har tatt slutt pga. at de har kvalt hverandres kjærlighet med sjalusi. Uten noen som helst grunn. De var altså så redde for å miste partneren at de gjorde alt for at denne skulle forlate skuta. Forstå det den som kan.
Jeg sier det igjen, for meg er det om å gjøre å løfte opp og frem. Fremfor å trykke ned og ut. Kjærligheten skal ikke sitte i bur, da visner den. Og det gjør den muligens også under frihet. Sånn er livet. Men noen ganger vokser kjærligheten inn i himmelen. Og da er det kjekt å ha rappet stolpeklatrerskoene til en i Telenor. ;)
Trofasthet ble også nevnt. Jeg er 100% for trofasthet. Og det er nettopp derfor man skal inngå avtaler som begge parter kan følge. Min påstand er at prosentandelen med trofaste par i kongeriket ville økt dramatisk dersom alle hadde inngått denne typen avtaler...
Så ang. den rette. Jeg har vært sammen med mange "den retter" opp gjennom årenes løp. Jeg er forøvrig 37 år nå. Og tror naturligvis ikke at det finnes kun en eneste rette for meg. Det finnes mange. Og det er opp til meg hva jeg vil gjøre ut av det. Men som det ble antydet i denne tråden, jeg sliter med å finne noen som vil ha meg med mitt liberale syn. ;)
Hmm. Det er vel ikke bare menn som er utro såvidt jeg vet, så dette gjelder vel alle. Hvis forholdet er preget av eierskap og sjalusi er det sykt i utgangspunktet etter min standard. Men nå er det jo heller regelen enn unntaket sånn som det ser ut i dag. Det er veldig vanlig med elsk- og hatforhold, med drama og sjalusi og hele pakka. Når partneren er valgt for å fylle et behov for sex, status, penger, en kjernefamilie (osv) blir det aldri ekte kjærlighet sånn som jeg ser det. Hvis sex sier deg hvor mye du elsker noen så har vi rett og slett en ganske ulik oppfatning av kjærlighet.
Dersom man ikke ser på sex, forelskelser og denslags som definerende for kjærlighet så kan man jo ha et flott forhold som ikke har de tradisjonelle grensene for utroskap. Det kan sikkert være veldig frigjørende for sjela, selv om det bare fungerer for et liten andel mennesker. Er det riktig å mene at de som velger å bryte med normene (sånn som Thorwald tydeligvis) tar feil, og at det som er mest vanlig er riktig?
Selvom kvinner også er utro, så betyr ikke det at de dermed også eeegentlig ønsker fri sex og partnerbytter med "hele verden".. det kan jo være at nettopp forholdet ikke fungerte for dem? Ikke for det. Det finnes sikkert kvinner som finner frie forhold tiltalende :) Like mye som det også finnes både kvinner og menn som ikke er utro...
Men tror kanskje kvinner som ikke liker fritt partnerbytte og som ikke er utro lett lar seg provosere av slike uttalelser som bl annet Thorwald kom med ;)
Du har sikkert rett i det. Men hvorfor skal noen bli provosert av mine uttalelser? Jeg argumenterer for en ærligere verden. Hvor vi ikke lurer oss selv eller andre. Jeg kan ikke forstå at det skal være noe å bli provosert av? Er det noe man skulle bli provosert av, så er det jo mennesker som går bak ryggen på sine partnere UTEN lov. Jeg får vel nok en gang understreke at hensikten med denne friheten er å BEDRE forholdet med den man er sammen med. Ikke det motsatte. Og jeg forstår at denne tanken virker både fremmed og skummel på mange der ute. Men det er like fullt noen som foretrekker denne, ærlige varianten. :)
Jeg blir provosert fordi jeg føler meg beskyldt for å være uærlig bare fordi jeg ikke ønsker å ha sex med andre menn enn kjæresten min...
Jeg kan såklart ikke si med 100% sikkerhet at jeg kommer til å føle som nå i all fremtid, men sånn som jeg kjenner meg selv hittil i livet, så er det et dårlig tegn å ha lyst på en annen. Så mye lyst at jeg ønsker å gå videre med det. Dvs at følelsene ikke er akkurat der de burde være.
Klart jeg kan synes at noen er sexy og alt det der, men det er stor forskjell for meg fra det og å faktisk ville gjøre noe.
Jeg blir provosert fordi du fremstiller ditt syn på dette som "den perfekte verden" men det er ikke den perfekte verden for meg ;)
Jeg blir ikke provosert fordi jeg innerst inne vil være utro/ vil ha sex med andre... :)
Men, om man føler det er så viktig for en å ha flere sexpartnere, så er jeg enig at det er bedre å være ærlig. Ikke sikkert det blir godtatt, da. Men ærlighet er bra, for sidesprang har det med å bli oppdaget tilslutt :)
Virkelig? Hva er det jeg har sagt som får deg til å føle dette? Det er i allefall stikk i strid med hva jeg ønsker å få folk til å føle.
Min påstand er at dersom begge parter har frihet fra dag en i ett forhold, så økes oddsen betraktelig for at begge kan leve et langt og godt liv med hverandre. Men ikke alle vil klare dette, men da skyldes det andre ting enn friheten.
Naturligvis.
Hvordan vet du det? Det er nemlig min påstand at man må ha prøvd begge deler før man har et korrekt sammenligningsgrunnlag. Og det tviler jeg litt på at du har? ;) Uansett synes jeg ikke du skal bli provosert av andres meninger. I allefall ikke når meningen er å avskaffe løgn og utroskap.
Flott.
Nå er det ærlighet jeg forfekter, ikke sidesprang. Selv om jeg også er åpen for livets realiteter. Men det er altså sekundært.
Det at jeg blir litt provosert gjør nok sikkert også at jeg tillegger deg noen ekstra meninger ;)
Følelsen jeg fikk etter å ha lest innleggene dine var at "alle" trenger sidesprang :)
Men det du mener er at vi burde gi den andre tilatelsen. Og da er vi jo nesten enige :eek:
Jeg har sagt til min kjære at jeg selvfølgelig ikke kan nekte han å gjøre noe som helst, men også nøye forklart hva jeg synes om tanken på at han gjør noe. hvordan jeg tror jeg ville reagert og hvor såret jeg ville blitt.
Dermed har han valgt å la være.
Man kan på en måte kalle det et forbud? Selvom det ikke er det?
Ikke vet jeg :)
Jeg er såpass gammel med såpass mye livserfraring at jeg nok har prøvd det meste. Jeg tror det er spenningen som gjør at folk velger forskjellige typer samlivsformer.
[color=purple][/color]
Og spenning er greitt det. Man man kommer før eller siden til et metningspunkt, hvor spenningen ikke er så attraktiv lenger. Hvor det rett og slett blir for mye "spenning". Jeg har iallefall opplevd NOK så det holder !
[color=purple][/color]
Jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker nå, - på mine gamle dage. Og det er et monogamt forpliktende forhold. Jeg føler absolutt ikke behov for den type spenning. Heldigvis føler min kjære det på samme måten ! Vi har en meget klar avtale.
Nei, vi er ikke nesten enige. I dette tilfellet er vi HELT enige.
Naturligvis. Mennesker som elsker hverandre tar jo hensyn til hverandre. Det at man har frihet under ansvar betyr jo ikke at man skal såre hverandre. Tvert i mot. Denne måten å tenke på retter fokusen mot kjærligheten og at man skal være gode mot hverandre. Dagens variant hvor fokusen ligger på eiertrang,, sjalusi og utroskap fokuserer på de onde faktorene i samlivet og ikke på de gode. Dette avler frem flere onde handlinger.
Det er frihet under ansvar. Og det er minst like effektivt som et forbud. Og siden vi er inne på det. Kan noen gi meg eksepel på et forbud som faktisk virker?
Til din orientering så søker jeg ikke spenning. Jeg søker ærlighet, forutsigbarhet, virkelighetsorientering og sannhet. Hva nå enn det måtte være for noe. Så spenning er sikkert relevant for mange mennesker i sine parforhold. Men det er altså langt i fra det jeg står for. :)
Gammel tråd, men like fullt aktuell. Vi er mange nye siden denne tråden gikk, og det kunne være interessant å høre flere synspunkter. Jeg har sansen for det å ikke skulle sette et forhold i en bås. De to det gjelder burde få definere sine egne regler og grenser, enten det er innenfor eller utenfor "vanlige" normer.
Jeg vet i alle fall om to par som har praktisert "åpent ekteskap" med hell (det ene paret er ca 50-60 år nå).
Jeg er ikke så gammel, men har opplevd så det holder jeg og. Og kunne jeg velge, så ville jeg gjerne valgt bort det meste - det var ikke verdt det.
Når alt kommer til alt, er det trygghet og tillit som betyr noe..ikke spenningen ved å ha seg med andre enn partneren sin.
Jeg kjenner jeg blir litt :( ved tanken på at mennesker med barn og familie driver på slik. Sannsynligvis gjør foreldrene det de kan for at barna ikke skal oppdage det, men barn plukker opp mer enn folk flest tror, og en slik livsstil gjenspeiler i hvert fall ikke trygghet.
Når Thorwald snakker om naturlig biologisk behov, så har han delvis rett. Men vi er ikke primater lenger..det er noen tusen år siden vi var det. Og å bruke instinkt som en unnskyldning for å begå utroskap, er ikke helt bra da.
Kvinner har ikke behov for å parre seg med flere menn. Tenk på alt energibehovet som går med til en graviditet, hva er nyttegjørelsen av å parre seg med flere menn da? Derimot har de behov for en mann som har flere gode egenskaper, slik at avkommet blir best mulig, og mannen kan forsørge familien og passe på at avkommet vokser opp. Det er også naturlig biologi. ;)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
