Når jeg ser meg i speilet, ser jeg meg selv som relativt "slank". Altså, litt tytende mage her, litt store lår der, men ikke noe voldsomt kraftig. Jeg ser meg selv omtrent sånn jeg så ut for ti kilo siden.
Men å se meg selv på bilder er helt avskrekkende! Det er liksom ikke meg, den tjukke dama med gravidmage, dobbelthake og brede lår. Ansiktet mitt er også blitt trill rundt.
Syns det er så rart at jeg ikke ser det samme i speilet. Jeg ble helt sjokkert da jeg så bilder av meg selv fra 17. mai. At det var virkelig sånn jeg så ut! Jeg så da ikke så ille ut da jeg så meg i speilet hjemme før jeg gikk ut døra. :nedfor:
jeg kjenner meg så igjen i det du skriver.. jeg kan føle meg super før jeg går ut døra helt til jeg plutselig ser speilbildet mitt i ett butikkvindu.. skal si det kan ødelegge en god dag..
men jeg har begynt å jobbe med å virkelig se meg selv i speilet.. og se meg selv på bilder og prøve å godta det jeg ser.. for jeg har jo ikke tenkt å forbli slik..
Bilder lyver! :ja: For det første har vinkelen bildet er tatt i mye å si, og så har lyset/mørket og evt blitz mye å si, og så har oppløsningen på bildene mye å si. Og som om ikke det var nok, så legger bilder alltid til ca 5 kg.
Så stol på speilet, det er nok slik andre ser deg også. :)
Bilder kan lyve ja,men ikke altid..jeg kjenner meg
utrolig godt igjen ,husker at jeg ikke tenkte jeg
var såå feit,bare litt kraftig liksom :o men tro meg
de bildene jeg har fra den tiden så ser jeg det med
en gang nå,jeg var FEITgitt.. :( merkelig nok så er det
blitt omvendt nå som jeg har tatt av,på bildene ser jeg
tynnere ut enn det jeg ser i speilet.. :rolleyes: hmmm ..
Jeg tror speilet lyver. At der ser vi det vi "vil" se, eller mer presist; det vi er vant til å se.
Se på anorektikere også, de har jo forvrengt speilbilde av seg selv. En med knokler stikkende ut her og der, ser selv som tykk i speilet.
Det er nok dessverre speilet som "lyver". Eller riktigere sagt: Hvordan du selv oppfatter ditt eget speilbilde er feil!
Det er et velkjent fenomen, og dette er grunnen til at mange overvektige ikke liker å se fotos av seg selv. Fotoene ligner slett ikke på det "mentale" bildet man har av seg selv etter å ha sett seg i speilet.
Når man "uforvarende" ser seg selv i et butikkvindu el.lign. tar det litt tid før man forstår at det er en selv en ser på, og i løpet av den tiden det tar å oppfatte dette ser man "virkeligheten".
Det er vel gjerne slik at det er litt hardere å se et speilbilde av hele kroppen enn bare overkroppen som gjerne et speil viser..
Jeg må innrømme at selv om jeg har tatt av endel kilo nå, så sliter jeg fortsatt med hvordan jeg opptar mitt eget utseende.
Men på en annen side så har jeg jo ikke tenkt å værende på denne vekten så da blir det ikke et alt for stort problem, men det gjør meg nok litt ekstra utolmodig.
Man ser ut større på bilder enn man tror man er fordi man er vant til å gå rundt i den kroppen man er i. Og kanskje man ikke føler seg sååå stor inne i seg. Men så får man se bilder og får sjokk, ihvertfall har jeg følt det slik mange ganger.
Ellers, når jeg pusser tenna så ser jeg meg i speilet og ser en ikke altfor feit fyr uten så mye hake. Men det er jo fordi jeg strekker halsen litt, eller bøyer kroppen når jeg pusser. Men så ser jeg bilder av meg, eller sitter hos frisøren og får helt hakeslepp over den enorme dobbelthaka!
Jeg tror også at det man ser i speilet er noe man kan forandre på. Man bare vrir seg og vender litt til man ser litt bedre ut. Men på bilder kan man jo ikke gjøre det. Det er bare sånn man er.
Ellers så ser jeg meg ikke i speilet...jeg liker ikke det jeg ser. Men jeg jobber med saken. :)
Nå er det ÅR siden jeg var hos frisøren sist, men ÅH som jeg kjenner igjen den beskrivelsen....
[font=Comic Sans MS][/font]
En føler seg rimelig ok med utseende når en setter seg i stolen, så får en det hvite "preste-bandet" stramt rundt halsen så ALT bare tyter opp....:(
[font=Comic Sans MS][/font]
Og bak deg (i speilet som du HELE tiden ser) står en tyyyynn, søt liten snelle å klipper deg....
[font=Comic Sans MS][/font] "BLI FERDIG!!! JEG VIL VEEEEKK HERIFRA!!!!":mad:
[font=Comic Sans MS][/font]
(Hmmm.... Tro om det er derfor jeg HAAAATER å gå til frisøren....?:confused: )
Dette var en enormt interessant tråd, for dette er noe jeg har jobbet veldig med, og fortsatt jobber med.
Jeg har et virkelig hat/elskforhold til speil, jeg speiler meg i alle butikkvinduer jeg ser, og er helt vant til å se meg i profil. Helt greit er det også. Men før så pleide jeg å se en annen vei om jeg møtte et butikkvindu forfra, ser så mye bredere ut forfra enn fra siden, så jeg fikk alltid sjokk. "Dessverre" er det nok lite helfigursbilder av meg fra fortiden, ialfall som jeg har sett, har løpt fra kamera mang en gang, og i det lengste tillatt at man har fått lov til å ta bilder av ansiktet mitt.
For de som har visitert Sangam på Grünerløkka, der finner man knapt meg. Det er speil på alle kanter, og jeg har endt med å bare løpe ut derfra i panikk..!
Men jeg øver meg hver dag. I stedet for å knipe igjen øynene når jeg kler av meg før jeg skal dusje, så studerer jeg meg nøye i bursdagsdrakta hver gang. Slipper ut magen, inntar en så normal posisjon som overhodet mulig, og virkelig tar inn over meg det jeg ser.
Nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg ser at ting endrer seg, noen gang hver eneste dag! Og selv om jeg ikke er helt fornøyd med det jeg ser, så er jeg fornøyd med hva jeg ser at skjer!!
Nå kniper jeg ikke lenger igjen øynene om jeg møter på en blank overflate forfra eller i halvprofil. Jeg driter i om folk knipser bilder av meg, og i det hele tatt.
Det er deilig å kunne akseptere seg selv hele veien.
Dette hørtes veldig solskinn ut, jeg har dårlige dager jeg også altså!! Absolutt, hvor jeg har lyst til å kicke kroppen min pokkerivold. Men ikke hver dag, som jeg hadde før. Og det er ganske trist å tenke på.
Nå er jeg og kroppen venner og på samme lag!
Ja, og apropos quoten til Lise. Husk at et bilde er et knapt øyeblikk. Jeg har sett bilder av skinnmagre mennesker tatt fra "feil" vinkel i "feil" øyeblikk, hvor de plutselig er forvandlet til ruslebiffer!!
Jeg tåler å se kroppen min på bilder eller i speil nå, men det var ikke morsomt å bli fotografert når jeg var nesten 100 kg. Da hadde jeg ikke et slikt bilde i hodet mitt nei!
Jeg har alltid hatet å se ansiktet mitt, og det blir verre med årene. Jeg kan se litt bedre ut i speilet, men på bilder... huff. Det ligger til familien å få dobbelthake, som ikke slankes bort. Min søster er eldre enn meg, og hun har aldri vært så overvektig som meg. Den bli verre med årene. Hun fikk denne hæslige dobbelthaka til tross for normalvekt. Hvis jeg vinner i lotto skal jeg bestille fettsuging og løft av nedre del av ansiktet.
Dere syns det høres drastisk ut, men jeg liker bare ikke å ha en skrå linje fra hakespissen til halsgropen. Ingen kjevelinje heller, og litt bulldogkjaker. Og jeg har sett andre damer i 130-kilosklassen med mindre dobbelthake. Hvordan riktig belysning tryller bort den skulle jeg ha visst!
Nettopp! Sånn føler jeg det også. Derfor venter jeg gjerne til hodet og ansikt er nærmest grodd igjen til jeg går til frisøren. Gleder meg enormt til å gå til frisøren når jeg er slank!
Grusomt å være hos frisøren!! Kjenner meg veldig igjen i dette med speilet. Akkurat sånn har jeg det..
Synes det er spesielt grusomt å sitte i frisørstolen...og ihvertfall hvis de er trege med å ta på "forkleet". Synes jeg tyter ut overalt..og ja, stort sett er frisøren søt og slank, OG snakker om at hun gjerne skulle slanka seg litt... Er så "heldig" at frisøren som jeg bruker nå, har speil helt ned til gulvet...flott:utenutryk
HATER å være med på bilder...og prøver ALLTID å lure meg bak kamera:rolleyes:
Håper dette blir bedre nå når, forhåpentligvis, selvtilliten min blir bedre:)
Jeg håper jeg snart blir stolt av meg selv:) Både i og utenfor bilder:D
Jeg har observert det samme som beskrives her. Speilbildet på badet sier jeg er kraftig, til nød et par kg for mye. Bilder og overraskende speilrefleksvinduer sier jeg er bælfeit. (vel ihvertfall før jeg kom i gang med ketolyse kuren)
Ett interessant spørsmål er hvordan andre oppfatter meg, som speilbildet eller fotoene?
Det pussige er at da jeg kjøpte nytt kamera, og skulle lære meg å bruke det, klarte jeg å ta noen brukbare bilder av meg selv,
Nå lurer jeg litt på, dere som prater om at speilbildet ser bedre ut enn i bilder o.l, har dere et speil som viser bare overkroppen eller?
For hvis det er tilfelle, så tror jeg det kan ha noe med å gjøre at det er lettere å takle det.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det, når man plutselig ser hele figuren (gjerne enda verre hvis man er nedsittende), så kan det lett komme som et sjokk i forhold.
Jeg har speil som viser hele kroppen, men ser mye slankere ut der enn på bilder. Jeg har gått opp ti kg siden i høst, men i speilet ser jeg lik ut. Det er på bildene jeg ser at jeg har gått opp.
Og apropos speilet hos frisøren: Det var ille da jeg var tynn. ALT syntes, hver minste kvise, hva som helst. Men etter å ha jobbet som frisør selv, kan jeg love dere at frisøren ser ikke om kunden er tykk, tynn, valkete, har dobbelthake eller noe. Kun på håret, og om det vil passe til resten. Og alle andre i salongen er som regel opptatt med sitt, så de legger heller ikke merke til hvordan andre ser ut. Og man ser som regel bare seg selv verre, andre ser det ikke.
Kjenner meg igjen på alle punkter! Så meg selv i speilet i julen og tenkte at "det er vel ikke så gæli." Helt til faren min sendte med en mail med julebilder! Fikk sjokk..dobbelthaker og glinsende hud.Hvem var den småfeita gamla der? .Etter 31.12 har det vært lavkarbo og trening på meg. Det morsomme er at frisøren min sa at jeg hadde fått en skog av små hår,som vokser under manken(har langt hår). Kommer helt sikkert av kostholdet! Jeg skal ikke tilbake på sukkerkjøret!
Men, jeg blir aldri noen skjønnhet med stripehetta strupet rundt hodet. Og,frisører er skumle personer..klippe,klippe...:) :) :)
Bilder er det verste jeg vet! Har alltid sneket meg unna fotografering, fordi jeg alltid har følt meg stygg på bilder uansett vekt. :ku:
Nå har jeg en svigermor som ELSKER å ta bilder og jeg klarer ikke å la vær å bli sur når hun ustanselig drar fram kameraet sitt. Hadde hun endatil vært flink å ta bilder, skulle jeg ikke sagt noe, men på hennes bilder ser jeg veldig lite flatterende ut, alltid! :_oppgitt:
Når de gjelder frisørbesøk, så vet jeg at jeg ikke ser sånn ut som i speilet. Frisørene må ha mye lys, og ofte blir det litt "feil" lys for øynene våre. Man ser for eksempel ikke ordentlig fargen på håret før en kommer ut i dagslyset.
Jeg har helfigurspeil gangen..
så jeg får DEN i fleisen rett før jeg skal gå ut..Har snudd mang en gang for å bytte klær ja...
Men jeg kjenner meg veldig igjen altså.
Kan stå og ordne meg foran speilet, og synes jeg ser ok ut..
Så ser jeg bilder seinere, og bare tenker at jeg ALDRI mer skal gå med de og de klærne..
Men er det klærne?..
Jeg har alltid trodd at jeg var smellfeit..
Men når jeg ser FØR bilder nå, skjønner jeg at jeg ikke trodde jeg var så feit som jeg faktisk VAR!!.....
Jeg ser større ut enn jeg trodde...enda jeg trodde jeg var SCHVÆÆR!....
Jeg er faktisk veldig glad for at jeg ikke har sett det før nå..Hadde jeg sett det da jeg var på mitt største, vet jeg ikke hvordan jeg hadde hatt det...
Jeg føler fortsatt jeg er stor da..Og det kommer jeg kanskje alltid til å gjøre...!?..
Det er jo den jeg alltid har vært liksom....
Så hvordan skal jeg lære meg å være en annen?....
Jeg har alltid spøkt med det, og hatt en del sjølironi...(min måte å "overleve" på..).....
Men hva skal jeg spøke med nå liksom?..
Har dratt noen "vitser" etter jeg tok av 15 kilo og, men de faller ikke i god jord gitt..
Folk blir overgitt, og skjønner ikke hva som er poenget liksom....
Jeg stoler faktisk mer på bilder da, enn speil..
Så jeg ber av og til Erlend om å ta bilder av meg før jeg skal ut..:(:(...
Hadde på meg en kjole for et par uker siden..FØLTE meg ganske slank i den, helt til han tok bilde av meg, og jeg så på det etterpå..
Den kom FORT av igjen skal jeg si dere...
Så helt kvapsete og fæl ut..
Neste gang jeg er i tvil om antrekket, skal jeg se meg i et speil der jeg ser ok ut-booste selvtilliten, og bare spankulere ut i verden, og føle meg vel!!....
For det er jo faktisk følelsen som er viktigst synes jeg..
FØLER man seg bra, ser man gjerne bra ut og:)...
Dette kjenner jeg meg igjen i. Spesielt i det med speil helt ned til gulvet, og hvis de er seine med å få på kappene. Det er jo ganske nådeløst da, i grunnen, og bli plassert foran et stort helfigurspeil, sittende i en stol. Samtidig som man må se i speilet for å se frisøren, og for å se på håret mens man diskuterer det. Usj ja, jeg vet hva du (dere) snakker om.
Jeg skal til frisøren i morgen, jeg. Og jeg gruer meg ikke, det gjorde jeg før. Jeg funderer ikke meg grønn på hva jeg skal ha på meg, for at alt ikke skal vises best mulig. DEILIG! :D
Det er nettopp dette fenomenet som gjør at jeg har endret livsstil. Vil nesten takke den som tok det forferdelige bilde(ne) som fikk meg til å forstå at Hallo! Du er smellfeit! Var helt sikker på at noen hadde tatt bilde av min noe drøye tante sammen med svigers. Jammen merkelig at tanta aldri hadde møtt svigers før... :confused: Måtte spørre typen om dette virkelig var meg, eller om jeg hadde misset en av familieselskapene denne våren... Så ille kan det være altså.
Har intetanende gått rundt og sett andre mennesker bli slankere og slankere og lurt på hvorfor i all verden alle andre slanker seg og blir tynne om dagen. I virkeligheten var det bare jeg som ble blitt feitere og feitere;)
Jeg fikk en bunke bilder av min søster i dag, blant annet fra bursdagsfeiringen min i vinter.
Hennes kommentar var det var kjempeflotte bilder av meg mens jeg selv bare hadde lyst til å spy.
For det er IKKE sånn jeg ser ut i speilet hjemme på badet. Og det er heller ikke sånn jeg føler meg. Det bælfeite kvinnemennesket kan umulig være meg! Men det er det, i allefall en liten stund til. ;)
Men i frisørstolen har jeg det faktisk ganske greit. Det oppfører seg av en eller annen grunn ganske likt speilet hjemme på badet. Og frisøren min er super, selv om hun er ei tynn, veltrent lita snuppe. :D Heldigvis!
Jeg skal starte med Jorunss speil-treningsprogram :ja: Jeg holder jo inn alt som går an foran speilet, også vandrer jeg ut i verden skikkelig avslappet og skvetter godt når jeg ser min avslappede mage i vinduet i en butikk...
Men er det egentlig så farlig om en valk syne liiiitt mer ute enn hjemme?
Trolig så er det ingen andre som legger merke til det :)
En annen ting. Jeg synes det er vanskelig å se meg for den str jeg er. både på bilder og i speil. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg ser ut "for andre" og jeg har en liten ønskedrøm :p
At noen kunne peke ut et menneske på gaten som har samme kroppsfasong som meg :D Så kunne jeg i ro og mak se hvordan dette mennesket så ut. Og på en måte studere min kropp utenfra :)
Mest sannsynlig så tror jeg at jeg ville blitt positivt overrasket:engel_ikk
Vi er altfor slemme med oss selv!!
jeg har samme ønskedrøm som deg...og jeg har av og til spurt venninner om jeg har sett f.eks en rumpe jeg tror er lik min...., og har da fått til svar, at "din rumpe er jo myyyye mindre enn det"..
Ja, men samtidig så er jeg redd for at gode venninner er for snille, så om noen skal utføre dette eksperimentet, så må jeg kunne stole 100% på at det er sannheten som kommer :ja:
Har ikke noe forhold til speil, om jeg ser slik jeg er eller hva. :)
Men, jeg må innrømme at jeg sammenligner meg med andre. Spør gubben "er jeg like kraftig som henne, eller henne, eller henne der?" :) Og ut fra svarene og dømme så har jeg nok en innbildning om at jeg er kraftigere enn jeg er. :) Gubben har fått klar beskjed om å være ærlig. :D
Trixie :)
I dag gjorde jeg en skummel øvelse...
Var på HM og skulle prøve noen klær. Nesten på automatikk så snur jeg som vanlig det lille speilet i hjørnet inn til veggen, for jeg har aldri klart tanken på å se meg selv bakfra, og argumenterer hardnakket for meg selv at om jeg kan ikke se meg selv bakfra av naturlige grunner, så hvorfor hjelpe til?
Men i dag tenkte jeg pokker heller, og kledde av meg til bh'en på overkroppen, og studerte meg selv inderlig bakfra. Jeg HAR bred rygg! Det kommer jeg ikke bortfra, og når brystkorga også er stor, så må jeg nok leve med det uansett. Men jeg tror nok at jeg tidligere har trodd at jeg har rusla rundt med en låvedørstørrelse på baksiden, og det er langt fra sannheten. Det jeg så når jeg fikk klarna blikket litt var en ganske bred rygg, men en langt fra så valkete og fleskete rygg som jeg vet har vært der.
Jeg gikk ut fra prøverommet med en ny stolthet, dog med et ønske om å kjøpe parykk....
Det høres helt teit ut, men det funker. På en parkeringsplass står det masse biler. Det er varierende avstand mellom bilene. Still deg foran en passasje, og still deg spørsmålet: Hvordan er jeg i forhold til denne åpningen? Har jeg stor eller liten plass hvis jeg går mellom disse to bilene? Det hjelper en til å se og bedømme størrelsen en har.
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
