Har en venninne som lider av lett spiseforstyrrelse. Det jeg mener med det er at hun trøstespiser masse i perioder og er avhengig av sjokolade. Kan spise to - tre sjokolader + potetgull, is, og diverse godsaker.
Er nå for andre gang på atkins og på nytt slår det meg hvor lett det er å la vær å spise søt mat. Jeg har rett og slett ikke lyst på mat i det hele tatt. Til vanlig har jeg ikke magemål overhodet.
Som følge av det tenker jeg at kanskje atkins hadde vært kuren for henne? (Hun sliter sef med å gå ned i vekt som følge av overspisingen)
Lurer litt på om jeg skal anbefale henne den, eller om det blir feil siden hun har spiseforstyrrelse light?
Jeg har trøstespist på akkurat samme måten som du beskriver, i perioder i mange år.
Jeg fulgte Atkins i nesten et helt år, og merka etterhvert at det å spise lavkarbomat faktisk hjalp mot spiseforstyrrelsen jeg har. :)
Det gikk vel ca 5 mnd. før jeg kjente at jeg ikke lenger hadde "behovet"/trangen til å trøstespise, og jeg tror det faktisk er p.g.a. maten. Så lenge jeg holder meg til lavkarbo - uten sprekker, så merker jeg ikke noe særlig til de tankene om "bare litt sjokolade ... og potetgull... osv.
Jeg hadde anbefalt det til henne.
Og til deg også (;) )
Hva med å starte opp samtidig, så kan dere støtte hverandre den første tida?
Finne på gode oppskrifter, f.eks?
Kjempebra å høre at det hjalp for deg da:) Da skal jeg jammen nevne det for henne. Jeg er jo helt sjokoman selv egentlig, men denne ketosen tar jo helt knekken på mine kulinariske lyster:)
Er jo redd jeg skal anbefale noe som gjør det verre for henne. Hun kaster ikke opp eller gjør andre ting for å kontrollere vekten da. Problemet blir vel at hun ahr skaffet seg så rigide spisemønster at det kan være vanskelig å bryte dem. Feks at hun MÅ har brødskive med ost og syltetøy eller MÅ ha drikkeyoghurt. Sånne ting. Men det er kanskje verdt et forsøk?
Hei Chilli, lenge siden sist! Når greide du vinne over dette og gå ned i vekt? Med en gang du startet?
Selv har jeg vært on and off Atkins/ketolyse lenge, og jeg må bare si at lavkarbomat ikke er en mirakelkur mot sf. Det kan nok hjelpe, men jeg vil anbefale psykologhjelp i tillegg.
Selv har jeg begynt hos psykolog, og nå nettopp på ketolyse igjen, så jeg håper på mirakler- fremkalt av hardt arbeide.
Heja Nøtta! Jeg var ikke borte for godt, jeg følte meg bare ikke "hjemme" her fremdeles. Nå skal jeg holde ut, selv om jeg kommer opp i opphetede krangler med samme personer om og om igjen.
Det var ikke før etter ca 5 mnd. med Atkins at jeg begynte å legge merke til at trangen til å trøstespise ikke lå på lur i bakhodet og ropte på meg... Jeg hadde mange sprekker det første halve året, men etterhvert glemte jeg faktisk å tenke "må ikke kjøpe sjokolade, må ikke ..."
Jeg tror det kan komme av at lavkarbomat gir kroppen det den trenger, og ikke minst det at jeg ikke lenger spiser masse pasta (var veldig hekta på det, like mye som sjokolade..) eller andre raske karber, gjør at jeg har blitt mer eller mindre kvitt trøstespisinga.
Jeg har gått i terapi (psykolog) i ca 3 1/2 år, og også i perioder tidligere, men denne spiseforstyrrelsen har jeg aldri tatt opp med noen av terapautene.
Det kan være fordi jeg ikke har hatt mot til det, evt. fordi jeg skamma meg over det ..?
Den siste måneden har trangen til å begynne å spise godis igjen, kommet tilbake.
Det jeg gjorde da,(for ca 2 uker siden) var å skjerpe inn maten skikkelig, for å motvirke den trangen, og hittil har det fungert veldig bra! :) Men jeg må samtidig holde meg selv i øra ...
Ang. vektnedgang, så veide jeg 93 kg da jeg meldte meg inn her, nå veier jeg 71.5 kg. Vekta mi har gått ned og opp et par ganger, men jeg skjønte tidlig at jeg nok måtte være ganske mye mer tålmodig enn folk uten en spiseforstyrrelse.
Lykke til med ny oppstart her (og m lavkarbo), Zen ! :smile:
Det du KAN gjøre (for det er innmari følsomt det der, altså..!) er å bare sneie innom temaet når dere bare skravler over en kopp kaffe eller en lignende setting.
Noe som "åh, det er så befriende at jeg slipper å tenke på at jeg MÅ ha sjokkis etter at jeg begynte på Atkins. Tror det er fordi jeg spiser så bra og riktig mat, at kroppen og hodet rett og slett ikke sjesker på søtsaker lenger". Ikke nødvendigvis direkte sitert, men noe sånt handler ved første inntrykk om deg, og kan sette i gang tankebaner og nysgjerrighet hos henne.
Vil forresten si at det er veldig omsorgsfullt tenkt av deg, og blir spennende å høre hvordan det går!
Men det er viktig å ikke presse sin filosofi på noen, vi er ikke misjonærer heller! Folk gir ofte selv signaler om hvor mye de vil høre, eller om de vil høre noe i det hele tatt.
Det kan være at "spiseforstyrrelsen" er sukkeravhengighet. Det kan føles som en spiseforstyrrelse, man blir drevet mot sukkerholdig mat og føler man bare "må ha det". Og som du sier, den type mat gir ikke ordentlige metthetssignaler, så "magemålet" forsvinner. En slik avhengighet krøller med psyken også, og forholdet til mat blir noe pervertert.
Og så kan det være at det er en egen psykisk komponent oppi her også. Forstyrrelser kan være enkle, eller komplekse, vanskelig å si med venninnen din. Jeg vil tro at et lavkarbokosthold vil hjelpe fysisk slik det hjalp meg. Men om det ligger sterkere psykiske strømninger bak det, selvsabotasje etc, vil hun ikke egentlig ønske å gjøre noe bra for seg selv og dermed ikke være i stand til å opprettholde en slik diett. Rett og slett fordi det hjelper.
Åh ja... Hun kan være ganske selvdestruktiv på grensen til det irriterende i blant. Så regner med at hvis hun ikke klarer det, er det nettopp fordi hun faller tilbake på selvdestruktiviteten(selv om hun kanskje mister lysten på karber). Så ikke greit det der altså- :shifty:.
Har ikke nevnt noe om det ennå, har ikke snakket med henne siden jeg plutselig begynte å slanke meg på mandag. Får nevne det på nytt for henne, har jo fortalt om det sist jeg var på Atkins men... da var hun skeptisk fordi hun hadde hørt om ei jente som døde av det i USA eller no.
Takk for mange gode svar her:) Kjempefint og voksent forum!
Når det gjelder jenta som det sies skal ha dødd av Atkins, så kan du fortelle venninna di at hun var for det første ikke svært overvektig, hadde et arvelig problem med hjertet (om jeg ikke husker feil), og satte i gang dietten på egen hånd, inspirert av sin mor, MEN kuttet ned på fettet. Altså lavkarbo og lavfett. Ikke særlig lurt på noen som helst måte.
Samme med han mannen som fikk et hjerteproblem og måtte opereres. Han hadde over lengre tid gått på Atkins, så han bestemte seg for å saksøke... At han i tillegg hadde spiste masse pastrami og ostekake på daglig basis, ville han ikke ha til å være relevant. Han tapte rettsaken, appell og hele pakka.
Jeg skal ikke påstå at Atkins funker for alle, men det er en mengde levende beviser for at det er en god diett :)
Lykke til med venninn di, håper hun finner ut av det, høres ut som en uholdbar siuasjon...:(
Fin info, skal fortelle det om hun kommer med det igjen. Hun er ikke den eneste som har kommet med den utalelsen. Uansett, var vel ikke hun(jenta som fikk hjertestans) den første her i verden som kolapset pga slanking, uansett metode...
Ja, det er absolutt en uholdbar situasjon for henne, en føler seg rett og slett maktesløs:nedfor: .......
Det morsomme er at jeg egentlig aldri har klart å relatere til at jeg slanker meg. Jeg begynte med lavkarbo fordi jeg fikk påvist insulinresistens, og sto på randen av diabetes, samt andre ganske dårlige verdier... At jeg i tillegg nesten har mista en tredjedel av det overflødige meg er en ren (og innmari velkommen) bonus:D
Lykke til med venninna di, jeg må si du er en virkelig god venninne:)
He he.. Spørs jo hvordan man ser d ja. Atkins er jo en livsstil, så det er nok riktigst sånn du ser det.
Min "motivasjon" var min enorme kh-avhengighet og et grusomt bilde samboern min hadde knipset. (Og jeg som trodde at alle andre hadde blitt tynnere:_prikk: )
Hehe... Klassiker. Eller det å klage over at størrelsene i klesbutikkene er så innmari små, og så er det bare en selv som er stor. Jeg skjønner nå at det ikke er så gæli som jeg selv skulle ha det til, nå som jeg faktisk IKKE må gå på BIB. X-ellent eller mammaavdelinga for den saks skyld for å komme inn i klær, men kan faktisk gå og plukke det meste av large og medium og komme inn i det uten problemer. Det er frigjørende.
Jeg hadde en vår/høstjakke som jeg har hatt i årevis og som jeg elsker. Da jeg med ett her i høst nesten ikke kunne kneppe den igjen, så skjønte jeg at noe var veldig veldig feil...
Trodde det bare var jeg som var rar jeg;) Har sikkert spurt en tre - fire bekjente om de har slanket seg. Hu ene hadde faktisk lagt på seg 4 kg. :eek: Alle jeg tidligere har sett på som tja.. litt lubne, ble brått veldig beundringsverdig slanke.
Vandrer fortsatt rundt noen av mammaklærne fra sommern i fjor jeg da. På shopping hender det jeg ønsker meg gravid igjen, slik at jeg kan handle de behagelige mammaklærne. Kunne nok glatt passert som gravid
i syvende mnd ennå men.. he he... :D
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
