[LEFT]Jag är en svensk tjej på 26 år som har ett problem. Undrar om nån har nåt tips på nån metod som fungerar snabbt om man vill gå ner i vikt.
Jag har under en längre tid haft svåra problem med min vikt. Jag känner mig ful och äcklig pga jag inte är smal, utan väger 98 kg! Det har gått så pass långt att jag inte vill ta kontakt med personer i verkliga livet längre. Det är lättare att bara sitta framför datorn. [/LEFT]
[LEFT]Jag vågar aldrig berätta allt om mig själv heller. Jag utger mig för att vara nån annan för att mitt dåliga självförtroende inte ska ta kål på mig. Ibland händer det till och med att jag utger mig för att vara kille bara för att få prata med folk jag tycker om I vilket fall som helst har de vänner jag fått via internet nu börjat droppa bort. Jag kommer aldrig kunna träffa dom ju, ta en kaffe eller äta middag. [/LEFT]
Jag känner mig dum som lurar andra, men jag skulle inte klara av att skaffa vänner som jag måste umgås med i verkligheten. Dessutom tycker jag så mycket om mina vänner jag har kvar här på nätet, vad ska jag med dom?? Jag kan inte erkänna ju, då kommer dom aldrig mer vilja prata med mig...
Hei Monaw, dette var skikkelig trist å lese, og selv om jeg ikke kjenner meg selv helt igjen i situasjonen din, så kjenner jeg meg igjen i en del av tankene dine...
Vi mennekser er dømmende, vi ser mennesker og vi dømmer dem ut fra utseende, størrelse, klær, etc, og gjør våre oppfatninger av dem og deres sosiale status, livsstil, matvaner, økonomi etc. Det er veldig trist, men det er veldig ofte sånn.
Det hadde vært lett for meg å si at du skal drite i hva andre synes om deg, at du nok har en superflott personlighet som kan overvinne inntrykket av ditt ytre etc, selv om det helt sikkert er sant, så er sånne tanker vanskelige å hanskes med.
Men du har funnet fram hit:)
Og du har også kanskje helt sikkert funnet rett!
Å gi råd om en kjapp måte å tape vekt på, det er nå ikke alltid så lett. Vi her inne har nok en for mange (særlig staten) litt radikal (om enn mindre radikal ettersom tiden går og øyne åpnes) måte og forholde oss til kosthold på.
Men det fungerer, folk blir slanke, friske, får gode verdier og så videre. Det er håp for alle!
Men jeg kan jo glede deg med at ideen rundt lavkarbo-diettene handler IKKE om å sulte seg selv, teller kalorier, og i det hele tatt å lide for å få lov til å være "som alle andre".
Når man snakker om overvekt, kan man heller ikke unngå å snakke om helse. Å være overvektig medfører gjerne et godt knippe livsstilsykdommer.
Det er også noe å ta i betraktning.
Ikke bare skyld på deg selv, eller skam deg for den du er og den du har blitt. Mange overvektige har lidelser de selv ikke vet om. Jeg har insulinresistens. Det vil si at den maten jeg spiste som inneholdt for mye karbohydrater (altså kolhydratar, dvs mat med sukker og høyt stivelsesinnhold, som f.eks brød og annet med mel/fint mel i). Den direkte konsekvensen av insulinresistens var i mitt tilfelle å bare lagre og lagre fett, og nesten å få diabetes.
Andre som sliter med overvekt kan ha hormonlidelser som man ikke ante fantes en gang, noen har metabolsk resistens (kiloene klamrer seg liksom fast), stoffskifteproblemer. Mye av dette er arvelig, og kan være vanskelig å oppdage..!
DET FINNES HÅP! :)
Det jeg synes du først bør gjøre er å komme deg til lege. Om du har mulighet til å få time hos en lege som driver med/har kunnskaper om lavkarbo så er det det aller beste.
Ta alle prøver som du kan komme på; test blodsukker, blodtrykk, kolesterol (både det gode og det dårlige), og ikke minst: kom deg til en gynekolog, og få en rask utredning om du kanskje kan lide av PCOS.
Dette er første steg.
Velg deg en diett! Å velge en diett må man gjøre ut fra hva slags mat man liker, og hvor fort/mye du vil gå ned. Skaldeman er for de som er veldig overvektige og er litt ekstrem, Ketolyse og Atkins er (sammen med Skaldeman) såkalte ketogene dietter, og er anbefalt for de med minst ti kilo overvekt, er nøyaktige programmer som følger deg helt fram til slutt, alle disse diettene er hva man kan kalle høyfett/lavkarbo. I Norge har vi en Lege som heter Fedon Lindberg som har en mer moderat Lavkarbo-diett, som har mindre fett i kosten en ovennevnte, men som også er veldig bra!
Det finnnes sikkert også alternativer og klinikker i Sverige som kan følge deg opp på et lavkarbo-opplegg.
Dette går bra. Du har kommet til et veldig stort og kunnskapsrikt og velkomment forum, bare spør og grav så mye du vil. Vi her inne vet du kan greie det, sånn at du kan komme ut av skallet ditt og ut i verden! Det er alle mennesker forunt!
Om det er noen norske ord som var litt SVÅRA, så er det bare å spørre:) Jeg har vokst opp en liten sykkeltur fra Sverige, og skulle ha vokabularet i orden!
God morgen søte Monaw. Det var utrolig ærlig lesning, takk for at du deler. Jeg tror Photobscura har dekket det meste av diettmulighetene på en fin måte, jeg vil legge til at jeg synes du skal jobbe med ditt selvfortroende. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, har også kjent meg for stygg for å gå ut blant folk, og jeg har bare 10 kg overvekt! Hva du veier og hva du tenker om deg selv er to ulike saker. Hva med å forsøke meditasjon? Det her hjulpet meg mer enn jeg kan beskrive.
Lykke til! Innlegget ditt ser ut til å være første steg, hm? :):):)
Jeg vet litt om dette med å isolere seg fra omverdenen.. Man trenger mennesker rundt seg - alle gjør det :ja:
Har du en lege du kan gå til, og lufte tankene dine? En ting er å gjøre det på nettet - og så FLOTT at du har gjort det - men en annen ting er å snakke med et "levende" menneske. Fortelle om problemene dine, hva du føler rundt det, hvorfor du tror du tar de valgene du gjør, osv osv.
Når man sitter for seg selv, har man ingen å "sparre" tanker og følelser med. Man blir sittende inni sin egen boble, og får sine egne sannheter om seg selv. Når man er sammen med andre, kan man regulere denne sannheten, enten til å bli mere gjeldende, eller ikke.
Dette ble veldig rotete, holder egentlig på med noe annet, men.. Det fins håp! Men for å se håpet, avogtil.. så må man være sammen med andre mennesker. Og ja, det kan være DRIT vanskelig.. men man begynner i det små. Kanskje først legen, så kanskje snakker man litt med resepsjonsdamen på kontoret.. kanskje man slenger en morsom kommentar til kassadamen på butikken, til postmannen.. I det hele tatt. Vi mennesker trenger å bli bekreftet - og vi trenger også å gi noe til andre.
Hei, så fint at du skriver om det som opptar og plager deg! Det er alltid første skritt på veien for å gjøre noe med det: Å sette ord på tanker og følelser (kjenslor). Når det gjelder tips om kosthold har Photobscura allerede gitt gode råd. Jeg tenker jeg skal si noe om de erfaringene jeg har om hva som kan hjelpe for å endre en vanskelig situasjon preget av negative tanker om seg selv.
Gjennom jobben min treffer jeg mange mennesker som har lavt selvbilde (selvfortroende, tror jeg er det svenske ordet)på grunn av sykdom, helseplager, jobbkonflikter mm. Det første de finner ut er at de må tilgi seg selv for alt det "dumme" de synes de har gjort, mot seg selv og mot andre. Dette har jeg også selv erfart nytten av, først når man bestemmer seg for at "gjort er gjort og spist er spist", er man fri til å komme videre. Neste skritt er å bestemme seg for at dagen i dag er dagen i dag. Altså, lev hver dag som den er den første og den siste. Se mulighetene i hver dag og avslutt den uten å trekke med deg negative følelser. Det krever at man tar opp ting fortløpende når man føler seg krenket, lei seg osv, men også glad, når du lykkes osv.
Det er mye mer som er nyttig, sette seg mål, se for seg veiene fram til målet, sørge for å ha en heia-gjeng (for eksempel her på denne siden), dele opp det store målet i små del-mål osv. Så må man også huske på å rose seg selv, høyt, hver dag. Språk skaper virkelighet, så snaker vi nedsettende til oss selv bryter vi oss selv ned. Roser vi oss selv er vi med på å bygge oss selv opp.
Så en liten betraktning til slutt, er det virkelige venner, vil de etter min mening tilgi at du har gitt deg ut for noe annet enn du er. Vi har alle sider av oss vi ikke deler med andre :)
Ønsker deg SÅÅÅ lykke til, varm hilsen fra meg :klem:
jeg synes du skal ta kontakt med en lege, og forberede deg på henvisning til en psykolog. Du kunne for eksempel ta utskrift av innlegget ditt, og gi det til legen. Det lureste du kan gjøre er å sette igang et opplegg med profesjonell hjelp. Da øker du oddsen for en rask og smertefri tilbakeføring til ditt virkelige jeg. Slik at du kan NYTE livet. Ønsker deg lykke til. Dette klarer du! :)
... også vil jeg bare si at det er ingen skam å gå i terapi! Jeg gjør det, og det har fått meg til å se mange nye ting som jeg ikke hadde klart på egenhånd, eller ved hjelp av venner. Avogtil trenger man hjelp, og sånn.. er det bare :)
Muskelknuter får hjelp til hos fysipterateuten, når skjelettet låser seg søker vi hjelp hos kiropraktoren, psykologene hjelper til med å løse opp tankeknuter. Værre er det ikke.:)
Jeg har klippa inn et innlegg fra journalen min her, (innlegg nr. 2) fordi jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.
Jeg la på meg ca. 27 kg i 2000, og veide da til slutt 94.5 kg. Jeg er 167 cm høy, så var ganske så tykk...
Jeg følte meg også bare stygg, p.g.a. overvekten, jeg kunne ikke se en eneste bra ting ved meg selv, og det gikk vel verst utover selvfølelsen min. (spesiellt det å tørre å snakke med gutter..)
Å tørre å håpe på at noen skulle like meg, var helt uaktuellt den gangen, jeg var overbevist om at jeg ikke bare var stygg, men i tillegg også så kjedelig at jeg var overbevist om at ingen hadde interresse av å bli kjent med meg.
På den tida studerte jeg, og da pleier de fleste, naturlig nok, å få seg nye venner. Det gjorde aldri jeg.
Nå (i år) er selvtilliten min i ferd med å "bli frisk", d.v.s. at den begynner å komme opp på et sakelig nivå igjen; endelig.
Men jeg må fremdeles jobbe aktivt med det selv, for at selvfølelsen ikke skal stupe nedover igjen. - det må jeg nok fortsette med en god stund til.
Jag är så glad och tacksam för alla svar jag fått från er. Det värmer i mitt hjärta.
Jag vet att jag borde prata med någon om mina problem, men jag drar mig verkligen från att prata öga mot öga med någon. Det skrämmer mig. Jag håller mig helst bakom min dataskärm. Enda gången jag vågar vara mig själv är när jag är med barnen på det dagis jag arbetar. Dom dömer inte, fast dom kan vara lite väl ärliga ibland hehe, "fröken varför är du så tjock?" Eller "Varför är du så mycket större än mamma, du är som två mammor" Det gör inte lika ont i mig när det är dom som säger det, även fast jag själv undrar ibland varför jag är som två mammor. Varför är det inte bara att gå ner i vikt? Jag har försökt så många gånger. Det funkar att gå ner 5 kg, sen deppar jag och äter choklad och går upp 10 kg på en kväll!
Jag har fortfarande inte sagt något till dom jag pratar med på nätet och jag har inte slutat prata med dom heller. Jag kan inte det. Det är så mycket lättare här allting.
Jag känner mig elak :(
jeg har vanskeligheter med å tro at den situasjonen som du beskriver er av en slik karakter at den vil gå bort av seg selv. Det man da sitter igjen med er følgende: Enten velger du å føle deg elak resten av ditt liv, eller så velger du å gjøre noe aktivt med problemet. Jeg har tidligere i denne tråden anbefalt at du kontakter lege og får henvisning til psykolog slik at du får ryddet opp mellom ørene før du begynner på noe slanke-opplegg. Du påstår at du ikke tør ta et slikt, eller tilsvarende skritt. Da anbefaler jeg deg å lage en plan, hvor målet er at du skal klare å komme deg inn til behandling. Jeg vet at det kan være utrolig tøft. Men det kan være den eneste veien. Du må, etter som jeg forstår, gjøre dette selv. Og da må du akkumulere opp tilstrekkelig med mot, slik at du kommer i gang. Når du først har kommet i gang vil du oppleve at det ikke var noe å være redd for. Det finnes mange flotte mennesker som ønsker å hjelpe deg tilbake til ditt virkelige jeg. Hvor du ikke føler deg elak. Så sett deg et mål. I løpet av 3 mnd. skal jeg ha opparbeidet meg nok mot til å gå til en lege. Og deretter bli henvist til en psykolog. Ingen trenger nemlig å gå rundt med slike følelser som du gjør. Men du må ønske en endring selv, ellers forblir du i din håpløse situasjon. Med de beste ønsker til deg og din fremtid! :)
Ja, er ikke barn utrolige i sin direkte beskrivelse av det de ser??? Samtidig som de kan la være og dømme, slik vi lett gjør: dømmer både oss selv og andre.
Når jeg leser det du skriver tenker jeg at du må ha opplevd mye dømming - og fordømmelse, både fra andre og deg selv (det kan jo være jeg tar helt feil). Jeg ble mobbet på skolen, og senere på en arbeidsplass. Det gjorde mye med mitt selvfortroende og også i forhold til hvordan jeg trodde "alle" andre var. Selvfølgelig kan man treffe på leger og psykologer som dømmer eller fordømmer, men det må ikke hindre oss i å gjøre noe aktivt fra å komme ut av en så vanskelig sirkel som du beskriver at du er inne i.
Du kjenner deg elak, men når du har klart å finne deg venner på nettet så må det vel være fordi du har noen kvaliteter og egenskaper andre setter pris på og som du har formidlet slik at det blir tilgjengelig for andre :) Jeg ønsker sånn for deg at du kan be om hjelp til å jobbe med ditt bilde av deg selv og måten du tenker om deg selv og din situasjon på, slik at dette kan frigis og synliggjøres også overfor andre!!!
Å gå ned i vekt er en vanskelig prosess, særlig når det blir som du beskriver. Det jeg har erfart er at jo mer ned i vekt jeg går, jo mer av "skallet/skjoldet mitt" blir borte, og jeg blir tydeligere både for meg selv og andre. Jeg har en coach jeg snakker med disse tingene om, i tillegg til legen min, men en psykolog kunne gjort samme nytten.
Å endre spisevaner er i utgangspunktet vanskelig for alle, se bar på de som utvikler allergier og de som får diabetes. De beretter om abstinenser, tvangstanker og sprekker de også, og det uten at de nødvendigvis har et dårlig selvbilde på toppen av det hele.
Jeg ønsker deg lykke til, håper du har mot og støtte nok til å ta små skritt av gangen, huske på at det som har tatt mange år å komme til også må få lov til å ta en tid før det blir annerledes.
Du ser jeg har gått mye ned i vekt men fortfarande har mye å gå ned. Jeg startet med å tenke 5 kg i gangen, ta hver dag som en liten seier, ikke tenke på i morgen, bare dagen i dag. Og, ikke bare tenke vekt men mestring. Om jeg så ikke gikk ned 1 kg, skulle jeg fortsette, før eller senere trodde jeg at det ville komme resultater. Og det gjorde det :) ... sjøl om jeg har stått stille i 6 uker nå (men kroppen min blir mindre selv om vekta står).
Så igjen: Lykke til, jeg tror det er lølurt å tenke små skritt, gjerne i forhold til å be om hjelp også, og definitivt i forhold til tempo på en vektnedgang/resultat av kostholdsomlegging.
Kjenner meg igjen i tankene dine, og føler med deg. Jeg er nå i oppstarten av min vektreduksjon. Tenkte jeg skulle sende deg en link til en nettside som har hjulpet meg noe. Den bygger på styrken/effekten av dine tanker. Dette omfatter mange områder, men man kan bruke det på de områder man selv trenger- effekten av positive tanker med andre ord. Ta en titt på " thesecret.tv". Dette er blitt omtalt i Oprah og fikk kjempe-respons.
Må si denne tråden rører meg veldig. Jeg kjenner meg litt igjen i problemene som du beskriver, jeg sliter selv med dype depresjoner og dårlig selvtillitt. Ønsker deg lykke til, håper du føler deg bedre snart, det er ikke koselig å ha slike tanker (det kan jeg skrive under på)!
Mine problemer har rot i flere ting, men de tingene som har hjulpet meg mest er gode venner som er hjelpsomme og forståelige, å oppdage lavkarbo/lavkarbo.no (det skjedde ganske tilfeldig), å oppsøke lege (legen skrev ut anti-depressiva til meg, men selv har jeg ikke tørt/følt behovet for å oppsøke psykolog, selv om jeg egentlig bør).
Har du tenkt på å begynne på en lavkarbo-diett? Det er ikke så vanskelig, men det gir resultater som bare det! Du vil få all hjelpen du trenger her. :)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
