20 kg på vei nå, og denne helgen så jeg på noen feriebilder fra i fjor. Jeg nærmest hater å se på bilder av meg selv, for jeg synes jeg bare ser feitere og feitere ut på de gamle bildene. Ikke så klart definert hake, skikkelig hengehud! :-(
Hva synes dere om å se gamle bilder av dere selv nå?
Tenker dere på at disse bildene vil dukke opp i fremtiden og folk vil le av hvor feit du var? Burde man være føre var og be venner slette bilder nå, spesielt fra online fotosider og slikt?
Jeg tenker litt på at lavkarbo har gitt meg en ny start, men det er jaggu en del bagasje som henger igjen. Jeg vil ikke høre om hvor feit jeg har vært, jeg vil høre om hvor bra jeg ser ut nå! Hvor bra jeg kommer til å se ut om 40 kg til..
Har tenkt en del på dette, men det er kroppen min jeg har prøvd å unngå at folk tar bilde av, har som regel hatt et relativt "slankt ansikt", så jeg har alltid sørget for å bli tatt bilde av så nære innpå som mulig....:rolleyes:
Men om jeg skulle be folk slette bilder fra da jeg var tjukk, så betyr det at alle bilder som har blitt tatt av meg fra før tenåra og oppover må vekk, og da slettes jo hele livet mitt.
Det er bare sånn det er det... Den digitale verdenen gir en jo mulighet til å velge og vrake sin fortid, men jeg tror nok jeg skal la det være. I voksen alder begynte jeg jo først å bli riktig bulldog i sommer/høst, ettersom jeg fra å ha vært ganske streit på maten begynte å trøkke i meg av alt godiset og ferdigmaten min samboer konsumerte, og venninna mi har et bilde av meg i helfigur fra en hyttetur i september der jeg virkelig er bred og bollete... Huff. Men jeg har bett henne spare på det, sånn at jeg kan vise folk senere at "dette er meg før jeg begynte å spise bra mat".
Så svaret blir vel at, nei, jeg synes ikke jeg kan be folk om det. Et bilde er jo bare et fryst øyeblikk. Men jeg forstår deg jo.
Husker jeg tok ut et bilde av meg selv fra fotoalbumet til venninna mi men hun var på do, fordi jeg syntes det var så jævlig, og byttet det ut med et bilde av prinsesse Ragnhild som jeg rev ut av et Se og Hør som lå der:D, jeg syntes det var dødsfestlig, mens venninna mi ble rimelig forbanna da hun oppdaga det, hun mente at jeg ikke kunne fjerne en dokumentasjon av hennes liv i etterkant, når jeg hadde samtykket om å bli tatt bilde av.
Jeg har alltid mislikt å bli tatt bilde av. Fordi jeg vet jo jeg ikke ser så bra ut. Jeg har bestandig mislikt å se bilder av megselv fordi jeg liker ikke det jeg ser. Jeg blir kvalm av megselv, helt ærlig (på disse bildene er jeg ca. 100-120 kg) Men nå nylig såg jeg noen bilder av meg fra bursdagen i 2004. Likte ikke helt å bli tatt bilde av da heller, men jeg såg disse bildene først nå og jeg må innrømme at jeg såg bra ut på de bildene! Det er første gangen jeg har sagt noe så positivt om bilder tatt av meg i hele mitt liv!!
Det ga med en liten vekker. Riktignok var jeg bare 90 kg på de bildene men fortsatt syntes jeg at jeg var for stor. Jeg hadde jo bare en tanke i hodet den gangen og det var at jeg skulle bli slank og uten 1 g fett på kroppen. Nå tenker jeg ikke slik lenger. Går jeg ned bare 10 kg er mye gjort. Og 10 til så er jeg på god vei. Jeg skal ihvertfall ikke tenke slik jeg tenkte før, når jeg blir 90 kg igjen. Da skal jeg virkelig være stolt av megselv. Men jeg skal også bli veldig stolt når jeg kommer under 100 kg igjen. Da er det lixom ikke så mye igjen. Denne gangen skal jeg greie det!
En egenskap jeg har tilegnet meg, som jeg aldri trodde ville være mulig fra den tid jeg levde med en undertrykt tanke om at jeg aldri ville være helt bra nok før jeg var slank (uten at jeg gjorde noe for det akkurat...) Er at jeg under over alle under har lært meg å akseptere kroppen min for hva den er fra dag til dag. At den og jeg ikke er i mål enda spiller ikke så stor rolle i øyeblikket, selv om jeg jo helt klart gleder meg til den dagen kommer!
At jeg klarer å like, stole på og samarbeide med kroppen min all the way tror jeg har hatt utrolig mye å si for meg. Jeg tror det blir uutholdelig i lengden å skulle leve i forkant av seg selv. Å ikke kunne nyte livet og være glad i seg selv i mellomtiden blir jo som å låse seg inne inntil man tror at man er akseptabel.
Mye av det som skjer som føles rent fysisk er jo også veldig åndelig.
Jeg skriver litt om dette dann og vann, og håper noen kan bli inspirert til å bli glad i kroppen sin uansett. At man ikke er helt fornøyd med hvordan den ser ut i øyeblikket er én ting, men å være på lag med kroppen sin på veien til et større samsvar til ens egne forventninger tror jeg kan gagne de fleste over tid.
Tok noen helfigurs selvportretter av meg selv til en skoleoppgave her om dagen, ble litt skuffet da jeg syntes jeg så tjukkere ut enn det jeg ser ut i inne i hodet mitt, eller baderomsspeilet for den saks skyld, men det plaget meg ikke inderlig.
Da jeg kom hjem tok jeg fram et annet bilde som jeg også tok av meg selv i helfigur til en annen oppgave fra i høst, da skjønte jeg hva som hadde skjedd i mellomtida. Det var enorm forskjell! Dette trengte jeg virkelig, å få DET perspektivet, og dagen ble lystbetont likevel.
Når jeg ser min fortsatt runde og smådvaske kropp i helfigursspeilet nå, så retter jeg opp ryggen og tenker at "jøss, her skjer det ting, vi er på vei til et bra sted, du og jeg, lille kropp".
Og det hjelper også! (Også er jeg litt inspirert av Frøys klappe-litt-på-snille-låret-sitat:D)
Det er jo vi som hele tiden ut fra vår bevissthet bestemmer hva som skal skje med eksteriøret vårt ved å avgjøre inntak av mat, fysisk aktivitet, kroppen, den bare dilter etter våre direktiver, den. I så måte så er kroppen bare et uskyldig ledd i våre valg av stier å gå på.
Jeg har akkurat vært og kikket på noen før og etter bilder av folk her på forumet, og jeg ble mektig inspirert.
Man trenger sånne input i blant på hva som er mulig med å ta de rette avgjørelser for kroppen og helsen, for å bekrefte for seg selv at man gjør det rette ved å nettop være snill mot kroppen sin, være positiv og glad for det man gjør for hele framtiden.
Så på enden av visa, tror jeg gamle bilder bare vil være et vitnesbyrd og en påminnelse om hva man aldri skal utsette den fine snille kroppen for igjen.
Himmel og hav!! skrev ett laaangt innlegg- men så måtte min kjære laptop klikke... men kort sagt :
jeg er enig i det photobscura sier :D
jeg liker å ha gamle bilder av meg selv- for da ser jeg hvor sterk og tøff jeg er ( er ikke innbilsk!!) men at jeg virkelig klarer noe for min egen skyld.. for jeg har ett bilde som jeg viiirkelig misliker, bildet ble tatt av hele familien min da min lille søs ble konfirmert for to år siden.. alle sa hvor pen jeg var den dagen.. unnskyld meg!! har aldri sett meg så fæl som da- og tillegg har jeg bedt noen venner om å være ærlig med meg ( måtte være sikker på at det ikke var psyken som lekte med meg :p ) og de sa at jeg såg eldre ut enn mora mi.. ho blir 45 år til høsten... det gjorde at jeg ble litt betenksom... men startet ikke før i fjor... men det bildet tar jeg ofte frem, og når folk ser det bildet hos meg eller hos mamma så får jeg de skikkelig bra kommentarer :D derfor er det greit å ha bilder å kunne sammenligne seg selv med... også det å kunne føle seg stolt av at den personen er borte for godt... :p
Jeg synes det er grusomt å se gamle bilder av meg selv, jeg skammer meg over at jeg så sånn ut... Jeg var mye større enn jeg følte meg! Samtidig er det bra bilder å ha, for jeg skal ALDRI ALDRI ALDRI se sånn ut igjen.... Jeg får helt angst bare jeg tenker på det!
Jeg skal definitivt ta vare på gamle bilder av meg selv for å minne meg på hvor langt ute jeg var å kjøre, men jeg vil ikke nødvendigvis at potensielle dater og andre nysgjerrige skal se hvor jeg feit jeg har vært og tenke "har han vært så feit før så kan han bli det igjen".
Også en av grunnene til at jeg bruker forskjellig nick her fra andre steder, for å ha litt skille mellom slankemeg og resten av meg.
Paranoid, jeg? Neida, det er bare ondsinnede rykter satt ut av alle mine fiender! :-)
Hehe, jeg skjønner hva du mener altså, Snikende Sacco...;)
Da du statuerer det poenget, må jeg si meg glad for at kjæresten min plukket meg opp på et punkt hvor jeg var røslig nok til at han vet hva han kan ende opp med om pendelen snur:rolleyes:
(Noe den så klart aldri skal gjøre. Han skal nok få en snasen snuppe som han kan beholde livet ut om han vil:D)
Jeg griner nesten når jeg ser på bildene fra rett før operasjonen min, hvordan jeg så ut. Helt oppblåst og grusom i ansiktet og såå svær. Merker veldig godt kiloene som er borte nå!
Jeg skal ta vare på gamle bilder, og jeg bryr meg virkelig ikke om folk ser dem, jeg kommer nok til å elske at folk ser dem, for jeg er virkelig stolt over å ha gått ned 22 kilo (og resten etterhvert) og nøler ikke med å skrike det ut til hele verden. :lol:
Jeg synes ikke noe om å se på gamle bilder av meg. Men det kan være jeg tenker anderledes når jeg har kommet helt i mål. Har aldri vært glad i å bli tatt bilde av, samme om jeg har vært slank eller tykk. :utenutryk
Det er utrolig hvor mye lettere det er å tilegne seg den egenskapen når man har kjærs'te og jobb har jeg funnet ut :rolleyes: Og tilbringer minimalt med tid med de mest sykelig overfladiske personene i omgangskretsen...
Forøvrig har jeg alltid vært flink til å snike meg unna å bli tatt bilde av jeg da, så jeg her ikke så mange jeg trenger å være redd for. Som jeg veit om da. MEN: Jeg rydda i boden i går, og der fant jeg klær fra noen år tilbake.. To topper i størrelse 42!!! Hvordan pokker skejdde det, at jeg brukte den størrelsen? Jeg har da aldri vært så tynn?!? Og ikke minst, hva i h****** skjedde i mellomtida?? :eek: Og husker godt det var to av favoritt-toppene mine på den tida, så det er ikke en av de 100-vis av "motivasjonsplaggene jeg har hatt i skapet som var neeeesten passe.
Jeg er ikke i mål enda, men kanskje halvveis (regne i hodet nå) jo omtrent tror jeg!
Så jeg regner med at det blir om ikke annet svært tilfredsstillende å sammenligne.
Akkurat nå tør jeg ikke en gang å be om det bildet venninna mi har...
Enkelte stunder tror jeg alt bare er juks, at noen har tukla med klesskapet mitt, og smørt inn målebåndet mitt med meskalin, sånn at jeg får halliser hver gang jeg måler meg, heheee....:rolleyes:
hahahaha samme her, tror ofte at noen har tuklet med vekten og klærne mine.. for jeg klarer ikke å få prettet i hodet mitt at jeg faktisk har gått ned... når jeg ser meg i speilet så ser jeg den samme meg som for ett år siden...
Det der er en skikkelig delt sak for meg. Gikk jo rundt i sommer med masse ekstra vekt på kroppen som hadde sneket seg inn uten at jeg klarte å innse at jeg hadde lagt så mye på meg, og skjønte det ikke selv før det var gått en stund, vennene mine ville jo ikke si noe (men jeg får høre det nå:D), og kjæresten min var jo der hver dag, og la ikke merke til det før jeg gjorde...
Så å se bilder nå fra sensommer/høst er pretty shokking!
Jeg har tatt god lærdom av min far, som egentlig ikke har vært ånkli tjukk siden han var 14-15, men i hodet sitt fortsatt er svær! Tenk å gå rundt i en relativt slank kropp i over tredve år, og ikke skjønne det!
Så man må nok jobbe masse med balansen mellom hva man ser og hva man faktisk vet!
Husk på at anorektikere kan stå der i skinn og bein, og dra i huden og anse det som valker, og faktisk se en overvektig person i speilet... Det kroppsbildet vil jeg for all der unngå!
Tuppen: Kan jeg spørre hvor mye du har gått ned over hvilken tid? :)
jeg har gått ned fra 96 til 68-70... de første kiloene raste ned.. men de siste vil liksom ikke gi taket på meg... det irriterer vettet av meg... men har fått oppleve å se 60-tallet, men stoler ikke helt på den før jeg bruker min egen vekt i trondheim...
Jeg såg ikke selv at jeg la på meg.... kanskje jeg ikke ville det? men gikk rundt og likte meg selv på en måte faktisk.... rart... jo mer jeg går ned- jo mindre liker jeg kroppen min hehehe- men skal ta å fikse dette snart i hodet mitt... lettere nå når det er vår og snart sommer...
Snodig det med det mentale bildet som du sier Photobscura. Jeg har gått ned 40 kilo og ser ingen endring på kroppen i speilet. Mye hadde kanskje med den fæle og fremtredende magen å gjøre, så dette kan kanskje endre seg når jeg får sett resultatet av bukplastikken. Har en stor drøm om at jeg den dagen (tirsdag) kan se endringen, det hele bildet. Men som noen sa tidligere, så er det ikke alle som aner hvor store de faktisk er. Jeg fikk alltid høre at jeg så bra ut på mitt største, aldri negative kommentarer, og på bilder tenkte jeg att, "uff, der såg jeg stor ut". Nå synest jeg det er fint at de gamle bildene fins (har vært rund siden jeg var ca. seks år) Det er jo meg, det kan aldri viskes ut, og jeg bryr meg ikke om hvem som ser dem. Syns bare de vitner om sterk vilje, og motiverer meg til å trene og leve sunt videre. :)
Joda, får se hva som skjuler seg under body og bandasje tirsdag.. Tre kilo borte vekk fra magen. Tror fremdeles inni hodet mitt at den gamle stygge magen vil velte ut igjen når bodyen tas av.. Dersom det ikke skjer, kan jeg godt legge ut før/etter bilder :) Du har forresten også vært utrolig flink!
Jeg har jo gått opp i vekt mange ganger. Nå sist helt utrolig mange kg for 1-2 år siden. Men det rare er at jeg bare fortsetter å gå opp, jeg kan ikke stoppe! Hadde vært mye bedre å gå opp 5 kg og ikke mer, mens 20 kg går fint. Ja ja lett å si nå da..
En annen ting er at jeg merker at jeg går opp 2-3 kg ca. Jeg merker det virkelig på kroppen at jeg har blitt større. Men etter en tid så blir jeg vant til det ha disse xtra kiloene på kroppen, glemmer de og det samme skjer på de neste 3 og neste 3. Farlig ja.
Og hele tiden sier jeg "nei jeg tør ikke gå på vekta fordi jeg vil ikke se det nye forferdelige tallet på vekta. Vent 2 uker så er de borte". Men det skjer jo ikke, nye kg kommer til på 1 - 2 uker. Så sier jeg det samme igjen om å ikke gå på vekta fordi jeg ikke vil se det nye tallet. Vente litt...men så har atter nye kg kommet på...og sånn blir det over tid. Og til slutt MÅ jeg bare se på vekta for nå Må jeg gå ned og jeg må jo se hva jeg veier for å se hvor mye jeg går ned! Og så står jeg på vekta da.....flere mnd. for seint og får DET store sjokket over hvor mye jeg veier. Ihvertfall er det slik hos meg. :)
Tror det er veldig vanlig. Derfor trosser jeg rådet som alle gir, jeg går på vekta hver morgen. Kan sikkert høres noe fanatisk ut, men jeg vil ha kontroll over kroppen min og lar det ike skli ut igjen. Går oppå selv om det er dagen etter en stor sprekk også, for jeg vil VITE. For en stund siden bodde jeg i Ghana og jobbet som frivillig noen måneder, og det var ikke aids og malaria jeg fryktet før jeg dro, men vekta. Kunne ikke akkurat kreve lavkarbomat der nede.. Endte med å pakke med meg badevekta, til glede for en hel landsby.. :) ( Ble forresten tatt i mot med "WOW, youre fat!!! Stort kompliment der.... )
Nå skal jeg være superdiplomatisk, og faktisk helt ærlig! Alle har vært flinke, jeg mener, det er jo forskjellig hvilke mål vi har alle sammen, noen har titalls kilo overvekt, jeg vet jo ikke helt da:p men jeg regner med at det var i utgangspunktet snakk om femten kilo og kanskje litt til. Jeg er DØDSSTOLT over meg selv! Andre igjen har ikke så mye å ta av, men er syke av insulinresistens, epilepsii, PCOS, etc... Vi har alle våre mål, og heller ingen grunn til å undervurdere dem!
Å gå ned i vekt på en ålreit og sunn måte er en helt pakke og en stor investering for oss selv og alle rundt oss.
Og jeg føler også en stolthet på andres vegne her på forumet når jeg ser resultatene deres, folk jeg ikke kjenner rører meg på de utroligste måter med ståpåviljen sin, og evnen til å motivere andre!
Lokkebiff og MonicaA, dere har all grunn til å rose dere selv!
Og DJW, du har jo fått slengt av deg 4 kg, og det skal man pokkern ikke kimse av, særlig når man leser om din erfaring med hvor lett du har å legge på deg, og hvor vanskelig det er å stoppe! Og et er aldri for sent:)
Jeg MERKA jo ikke en gang at jeg la på meg!! Jeg trodde at jeg bare ville være passe rund og god hele livet, og så fikk jeg leve med det, men bare noen hakk dårligere kriterier for hva som havnet i magen, og POFF! The road to Bolleby var nedlagt med lange distanser.
Gi når dere selv et klapp på hodet, det fortjener dere!
Der skulle jeg bodd nå. Og så kunne jeg reise hjem når jeg ble slank og alle sa "wow, du er slank" og jeg fikk respekt og kunne leve lykkelig resten av livet. :)
Takk for det. Ja jeg tror jeg har lært nå. Har mere tro på det enn noen gang. Men det å ikke spise sjokolade, is og pizza osv er det beste valget jeg kunne ta for jeg kan ikke ta en eneste bit av dette igjen. Og jeg tenkte også at jeg aldri kom til å bli slank, helt til jeg oppdaget lavkarbo. Da fikk jeg troen, og nå ser det ut som det går veien også.
Heheee, overså denne historen om Ghana, jeg!
Husker også da jeg var relativt liten, og det kom en gjeng skrinne tamiler til bygda, de var helt imponerte over bl.a meg, så feit unge hadde de aldri sett før, og var hellig overbevist om at familien min måtte være steinrik.
Jeg ble selvfølgelig dødsfornærme, og pappa måtte trøste jenta si med at der nede er det et stort statussymbol å ha noen kiol ekstra. Utrolig hvor forskjellig vi tenker etter hvor mange behov vi har metta....
Se om du klarer å få tilbake noe av den følelsen:D
Jeg vet at vi er et langt mer overfladisk folkeslag her i vesten, men i det store er det du som styrer det:)
Og så har du kommet kjempelangt, jippi:)
I blant prøver jeg å lukke øynene og se for meg den slanke meg, men det er søren meg umulig!!
Ikke lett å ta med følelsen. Men det beviser litt at det jeg alltid har trodd, "jeg vil gjøre det for min egen del", ikke stemmer helt. Hadde jeg bodd i Ghana hadde jeg sikkert ikke brydd meg, andre hadde vært fornøyd, og dermed jeg også. Helse, velvære og energi er jo en kjempebonus selfølgelig..
Hadde vært fint å være i Afrika ja.... Men selv om vi her i Norge kanskje er litt mer overflatiske og opptatt av kroppsbildet og slikt, tror jeg ikke det er så voldsomt i forhold til mange land i øst-Europa. En venninne av meg som bor og studerer i et land der, sier det er helt utrolig hvor opptatt de er av det! Og jeg jobber sammen med flere jenter fra Polen, og de er kjempetynne, og snakker ikke om noe annet enn kropp og vekt. De er veldig hyggelige (og arbeidssomme), men jeg må nesten unngå å jobbe sammen med dem, for det er utrolig ødeleggende... En (norsk) jente på jobben hadde med seg pizza som hun spiste i lunsjen sin en gang, og da kommenterte hun ene polske at hun ikke måtte spise så mye, for hun kunne jo bli feit, og det var veldig synd siden hun var så pen.
On-topic: Jeg har også vært overvektig så lenge jeg kan huske, rund og god hele livet, og direkte overvektig siden jeg var 11-12 eller noe slikt. Jeg gremmes når jeg ser bilder av meg selv, men jeg kan jo ikke slette all dokumentasjon av hele livet mitt. Nå skal det sies at det finnes veldig lite bilder av meg, for jeg liker ikke å bli tatt bilde av!
Forundrende lite vondt synest jeg, og både operasjonen og tiden etterpå har vært en fin opplevelse for meg. Men vet at mange er uenig, vi er alle ulike. Jeg er i alle fall strålende fornøyd :)
hmm...jeg angrer på at ikke flere har fått "lov
å ta bilder av meg,fra jeg var overvektig..
kunne godt hatt haugevis nå,hadde bare
vært deilig å se hvordan jeg IKKE ser ut lengre
(om dere skjønner)
det som slår meg er hvor svær jeg var,viste jo
at jeg var overvektig men ikke SÅ stor liksom
(denial,tenker jeg:rolleyes: )..Samme med klærene
,gikk hele tiden å klagde over de små str..hmmm
nå ser jeg jo at det så og si ikke fins små str
i de forskjellige butikkene(med unntak av miss sixty klærene
kansje da) hver gang jeg har shoppet så lurer jeg på
hvordan i huleste tynne/små mennesker finner klærene sine
:confused: ,det er jo mye mer fokus på big and beautyfull klær nå,ser det
ut som.. ok..her sporer jeg helt av vist.. :p
Du har så helt rett! Jeg hadde tung beinbygning, var grovt bygd og så bare stor ut på bilder, trodde jeg. Derfor merket jeg liten forskjell når jeg gikk ned også. bare bildene som viser forskjellen
MonicaA: Utrolig spennende før/etter bilder! For en flott mage!!!! Gratulerer med vel overstått operasjon! Så godt å høre at det hele gikk så greit for deg. :)
magen din er blitt kjempe fin..håper jeg er like heldig :o
skal få kirurgen til å ta bilder av magen min før og etter
med mitt kamera så får vi se om jeg ligger de ut her..:cool:
Det spørs hvor gamle. Har jo ikke alltid vært like stor som nå. Ok å se bilder som var tatt for ca 5 år siden. Da hadde jeg gått ned 16 kg. Men.... de kom dessverre tilbake.
Nå går det nedover igjen...3kg ned på 2 uker. Jippi.
hater å se bilder av meg selv....makter det ikke...blir kvalm rett og slett prøvde å stille opp på bilder i ferien, men blir fysisk dårlig av det - får lyst å grine når jeg ser bilder av meg selv. Så derfor får nesten aldri folk lov å ta bilder av meg, men dessverre forstår ikke folk hvorfor og tror jeg bare er vanskelig og maser og maser....kanskje fordi de ikke ser det samme som jeg?
har noen bilder JEG syns jeg ser ok ut på, men da sysn alle andre som oftest at jeg ser radmager ut - var veldig tynn en periode nemlig...så det er vel noe i det at det er alt etter øyet som ser, men likevel syns jeg det er kjipt når folk ikke respekterer at jeg ikke vil bli tatt bilde av....
kanskje dette endres når jeg får mere den kroppen jeg vil ha....har veldig lyst å få tatt noen ORDENTLIGE bilder iaf når jeg er kommet dit jeg vil :)
men enig med trådstarter - vil helst slippe å få kommentarer for hvor feit jeg HAr vært og istedet få kommentarer for at jeg ser bedre ut nå...
må si at jeg sliter litt om dagen på kroppbildefronten....for all del er stolt over hva jeg har prestert for meg selv...men hodet henger liksom ikke helt med. Ser jo at jeg er blitt mindre og klærne er jo et godt vitnesbyrd på det, men samtidig ser jeg fremdeles bare den samme tykke meg - bare i mindre utgave fordi formene ikke har forandret seg noe spes...har fremdeles mage, små pupper til å dekke over mamgen ( det er vanskelig å endre på uten plastikk dessverre) og fleskete innside lår.....vet jeg er litt tullete, men ikke så lett når det er slik man føler liksom...håper det vil bedre seg ettehvert, men vet av erfaring at jeg kan bli så tynn jeg bare vil og likevel ha eplefasong og se ut som en tykk person....
har fått endel kommentarer på at jeg er jo så ung og har ikke godt av å være så stor derfor burde jeg kvitte meg med noen...og nå om dagen er jeg redd for at jeg fortsatt skal få sånne kommentarer selv om jeg når målet mitt og enda litt til liksom...og det er jo begrenser hvor mye jeg kan gå ned også da...
huff vet det høres rart ut, men henger vel sammen med flere ting - har jo gått ned ganske mye for mitt vedkommende og ut fra utgangspunktet ( mistet over 10% kroppsvekt) på kort tid og huden henger derfor ikke helt med og jeg føler meg dvask og pløsete. I tillegg fikk jeg den kommentaren jeg kanskje hater mest på ferien - om jeg er gravid- og det går nok fremdeles mer innpå meg enn jeg liker å innrømme...
men men men...det går seg vel til på et vis. men tror nok at det må litt fettsuging og bukplastikk ++ til for at jeg skal få det slik som jeg ønsker...
glemte forresten å skrive noe ifht dette med kg kommer snikendes på uten at man ser det...tror det henger sammen med deg jeg sliter med om dagen nemlig...man er så vant til å se seg selv hver dag at man rett og slett ikke ser forandringer så godt fordi bl.a. kroppsfasongen sånn generelt forandre seg ikke så mye - det blir bare mer eller mindre av den.
litt fortrengning kanskje og ideer om eget utseende som kanskje ikke er helt riktig.
har alltid sett på meg selv som "feit" ...mye pga av at omverdenen har fortalt meg det, men når de 10 kg fra 65 til 75 kom sigende på så så jeg det liksom ikke og syntes ikke jeg var SÅ feit som enkelt5e ville ha det til...men kanskje har de hatt rett? kanskje begynner jeg å bli "normal" nå...ikke slank men ikke feit heller liksom...jeg vet ikke...har iaf aldri sett på meg selv som kraftig overvektig selv om noen tydeligvis har ment det og det tror jeg ikke de har rett i heller...men ellers er jeg i villrede om dagen. vet ikke helt hva jeg skal synes om meg selv liksom...er jeg slank selv om jeg har litt mage enda eller er jeg "feit"?...vet ikke...redd for at jeg alltid vil bli sett på som en feit person og mest av alt av meg selv...
stinasol: just one of those day...vet det er helt tåpelig, men ja.....litt vanskelig å forklare...er vel ikke riktig å si at jeg føler meg feit for ser jo at jeg er blitt mindre, men er liksom "meg" likevel...ser ut som gamle meg i mindre utgave viss du skjønner...er vel det at jeg fremdeles er utilpass i egen kropp og masse gammel frykt som dukker opp, men jevner seg vel ut når jeg får bygd litt muskler og slikt :) Også har det nok noe å si at dietten har gått litt skeis pga ferietur og sykdom i etterkant...
så vet at jeg bare er tullete akkurat nå ;) indre demoner som bøller.
Nei,jeg skjønner deg godt(desverre) :( er jo klar over
at jeg ikke er feit eller overvektig lengre men
alikevell klarer jeg ikke bli fornøyd..alle rundt meg
er kjempe positive og jeg skjønner jo at dem mener
det de sier også..men så kommer mine egne tanker
og det er jo de som sitter dypest(liksom min egen hjerne jeg hører
mest på)
uansett så håper jeg vi begge kan bli fornøyd og
"glad" i oss selv en gang.. :klem:
Jeg liker definitivt ikke å se bilder av meg selv nå. Nå har jeg ikke kommet så godt i gang med lavkarbo pga ferie og sånn, men satser for fullt nå denne høsten. Kiloene SKAL vekk. Jeg innbiller meg nå at jeg vil ha bildene av meg "offentlige" selv når jeg er lettere, sånn at folk kan se hva jeg faktisk har prestert.
Nå har ikke jeg sett deg på noen år (ja, jeg kjenner deg, om avataren din er deg i 1.klasse), men jeg kan ikke si at jeg har tenkt over at du er "feit". Stor, ja, men du er også høy. Tror ikke noen kommer til å le av hvor feit du var, som du skriver.
Tenk deg neste reunion fra barne-og ungdomsskolen; da skal vi gi dem bakoversveis over hvor slanke vi har blitt. ;)
Ja jeg er med på neste treff,gleder meg til å treffe dere :)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
