Hva skjer egentlig i kroppen når insulinet blir for høyt? Det er en komplisert prosess, men kan forenkles på følgende måte:
Vi tenker oss at vi nå har spist et måltid med karbohydrater, for eksempel to skiver brød, som er tygget, blandet i magesekken og har kommet over i tynntarmen. Der vil enzymer og hormoner bli utskilt, slik at maten skal brytes ned i så små partikler at det kan suges opp i nærliggende blodårer. Karbohydratene i brødskivene går over i blodbanen som glukose, eller det man på folkemunne kaller blodsukker. Alle celler vil gjerne ha dette blodsukkeret som energi/brensel, og kroppen vil gjerne kvitte seg med blodsukkerøkningen raskest mulig. Men cellene kan ikke bare hente glukosen, like lite som blodet kan lempe det over til cellene. Her trengs det hjelp! Og hjelpen heter insulin. Insulin er et hormon som skilles ut fra bukspyttkjertelen etter signal om økt blodsukker, i den konsentrasjon som synes nødvendig. Insulin er altså en døråpner inn i cellene, og fungerer ved at de setter seg i mottakere (reseptorer) på celleoverflaten, det passer som hånd i hanske.
Desto mer man spiser av karbohydratrik mat, desto større krav setter man til bukspyttkjertelen. Men det klarer den fint, for til vanlig jobber den bare på ca. 10% av sin kapasitet. Så gjennom et helt liv kan vi spise mat med mye stivelse og sukker, og la være å mosjonere, uten at det skjer noe galt med blodsukkerreguleringen. Bukspyttkjertelen klarer brasene og skiller ut riktig mengde insulin. Men for en stor del av befolkningen går dette ikke bra, det er den delen som har disposisjon for insulinresistens. Insulinresistens er en arvelig tilstand (på reseptornivå), som gjør at insulinet ikke blir utnyttet godt nok, og det fører til at mengden insulin i blodet øker. Så ved å tenke oss forrige eksempel, med de samme to brødskivene, så må det mye mer insulin til for å klare akkurat den samme jobben.
Fortsatt er blodsukkeret like lavt og bra. Det vil si at et besøk hos fastlegen ikke vil avsløre at noe er i gjære. Et stikk i fingeren, og du får beskjed om at blodsukkeret er utmerket. Men det er ikke bra å gå rundt med så høye insulinverdier! Til slutt må bukspyttkjertelen kapitulere: ”Nå har jeg prøvd å forsyne kroppen med nok insulin i så mange år, og du fortsetter med et stillesittende liv og et karbohydratrikt kosthold – nå klarer jeg ikke mer”. DA FØRST begynner blodsukkeret å stige, og da blir man interessant i tradisjonell skolemedisin. Trass i store mengder insulin tilstede i blodet, klarer ikke insulinet å ”åpne dørene” fort nok, og blodsukkeret stiger litt.
Man antar at omkring 80% av alle overvektige og 30-40% av befolkningen i sin helhet, har insulinresistens, forhøyet insulin og/eller er følsomme for karbohydrater. Å ha et forhøyet insulinnivå i blodet har mange negative helseeffekter. For en overvektig person er det særlig insulinets ”beskjeder”: 1) Lagre fett, 2) Ikke bruk av fettlagrene og 3) Jeg er sulten/har lyst på noe, som er motiverende å vite noe om. Vite at insulinet fungerer som et slags håndbrekk på ens egen fettforbrenning, og at behandlingen blir å få av håndbrekket. Først da vil man få en god forbrenning, og kan tillate seg et ganske høyt kaloriinntak uten å gå opp i vekt. For å få insulinet ned og håndbrekket av, må man spise færre karbohydrater, lavere GI, mer proteiner, riktig type fett, hyppige måltider og mosjonere. Man må tenke både helhetlig og langsiktig.
På lengre sikt er et forhøyet insulin nemlig forløperen til både diabetes type 2 og hjerte/kar sykdom. Høyt insulin øker betennelsestilstander i kroppen og øker kolesterolet. Økt insulin øker risiko for kreft. Altså finnes det flere grunner til å sørge for at ditt insulinnivå er lavt, enn akkurat hvor mye du veier.
Kjempebra skrevet :)
Er det noen sikker test man kan ta hos legen som påviser forhøyet insulin i kroppen. Jeg tok nylig en glukosebelastningstest (2 timers) som jeg ennå ikke har fått svaret på...
Hvis du ber om å få målt c-peptid fastende, så sier den hvor mye insulin du har i blodet. Glukosebelastning sier bare noe om blodsukkeret - hvor godt du tåler glukose, ikke hvor insulinresistent du måtte være. I tillegg til c-peptid, så er det nyttig å måle TG, HDL, LDL, kol, SHBG, glukose, HbA1c, urinsyre. Men legen må kunne tolke svarene da....hvis ikke er du like langt! Angående c-peptid, så står det som referanseområde 270-1400, men det er tull. C-peptid bør ligge på ca. 300-400.
Jeg skal sende brev til legen der jeg forklarer litt hva som jeg vil vi skal måle. Skal i hverfall be om C-peptid. Det tok jeg hos Røde Kors-klinikken vded Dr.m Holst og han satt meg på metformin for bla. å bli lettere gravid. Tror jeg lå på rundt 800.
Glukosebelastningen jeg tok var ok i følge henne, samt HbA1c (vet du hva dette er??)
Jeg målte i tillegg TSH som også var ok ifølge henne.
Hva andre testene du skriver hva måler de for noe egentlig?
Hei Lullen! Fint at du har målt c-peptid før, for da har du noe å sammenligne med. Se på framgang. Bli motivert til å holde på med kosten. For c-peptid går ned av metforminen, men også ved å spise mindre karbohydrater. Karbohydrater øker blodsukker, som øker insulin. Og c-peptid er jo et mål på insulin.
[color=navy][/color] HbA1c: Er et mål på gjennomsnittlig blodsukker de siste 8-12 ukene. Skal ligge mellom 5 og 6. Glukose fastende: Sier noe om blodsukker der og da - ikke så mye informasjon egentlig, så sant det ikke er veldig høyt. TG: Triglyserider i blod, som er det samme som fett i blodet. Øker ved økt karbohydratinntak, og er ofte forhøyet ved insulinresistens. HDL: Det gode kolesterolet. Er ofte for lavt ved insulinresistens. LDL: Det dårlige kolesterolet. Ikke nødvendigvis påvirket av insulinresistens, men greit å sjekke lell, da det er en risikofaktor for hjerte-kar sykdom. Kol: Total kolesterol. Det er uenighet om hvor nyttig det er å vite dette tallet. Men kan være greit å følge med på, da insulin øker kolesteroldannelsen. SHBG: Står for Sex Hormone Binding Globuline, som er et hormon. Det er en tidlig markør for insulinresistens, og da er den for lav. Men ved p-pille bruk er den høy, så da er det ingen vits i å måle den. Urinsyre: Det er et mål på hvor mye urinsyre du har i blodet. Dette er ofte forhøyet ved insulinresistens, og faller ved kostomlegging. Hvis det er mye forhøyet øker du risikoen for å få podagra-anfall, eller urnsyregikt, som er at urinsyren krystalliserer seg i ledd, særlig i ytterste stortå-ledd (Kaptein Voms sykdom - han sitter ofte med stortåen i bandasje på en stol)
[color=navy][/color]
Det er mye annet man kan måle i forbindelse med risiko for hjerte-kar sykdom (f.eks. Lp(a), mico-CRP), og også andre hormonprøver (testosteron, kortisol, progesteron). Men de siste har du kanskje målt i.o.m. du er utredet for PCO?
Jeg har en kollega som sliter med ufrivillig barnløshet og 'fastlimt' overvekt. Jeg mistenker at hun er insulinsresistent. Hun har desuten diabetes i familien. Vet jeg har lest noe om insulinresistens og problemer med å bli gravid ett eller annet sted i forumet men klarer ikke finne det igjen (har prøvd) så da spør jeg istedet.
Altså, er det ikke slik at insulinresistens/høyt insulinnivå kan være en årsak til at man ikke blir gravid? Hvorfor er det slik?
Hvor bør man søke hjelp og hva slags hjelp kan man få, eller hva bør man gjøre?
Er det ikke også slik at jo høyere insulinnivåer jo mindre karbohydrater 'tåler' man?
Jeg mente å ha sett noe om det, uavhengig av PCOS. At selv 'bare' insulinresistens kan være en kompliserenda faktor i forbindelse med å bli gravid. Skulle gjerne hatt det bekreftet før jeg dytter for mye på kollegaen min.
Ja, denne tråden var det jeg skulle svare på i går ja. Glemte visst det. Bra noen "dytter" den opp.
Insulinresistens hører med ved PCO syndromet, men man kan ha insulinresistens uten å ha PCO syndrom. Ved PCO er det både hormonbildet og cystene i eggestokkene som gjør at man blir mindre fruktbar. Ved PCO er det økt nivå av de mannlige kjønnshormonene (testosteron).
Insulinresistens alene kan gi ufrivillig barnløshet. Jeg vet ikke om det er "bevist" gjennom studier (jo, forresten, det er det sikkert), men ved dr. Lindbergs klinikker behandles ufrivillig branløshet ved å behandle insulinresistensen. En årsakssammenheng kan være at økt insulin gir økt østrogen, som reduserer fruktbarheten.
Jeg ville anbefalt å bestille timer hos dr. Lindbergs i Oslo, for der er det også flere gynekologer. Man kan altså få gynokologisk utredning, blodprøvetaking og kostveiledning på samme sted. En god hjelp for å få insulinet ned, er medikamentet Glucophage/Metformin, som alltid bør gis ved diabetes type 2 og PCO, men som også kan gis ved høye insulinverdier. En "vanlig" lege gir nok ikke ut dette (merkelig nok). En bivirkning av metformin er at vekten kan gå ned.... Og hvorfor det? Jo, fordi insulinet går ned. Lavkarbo + metformin + trening er altså suverent.
Det er sant at jo høyere insulin desto mindre karbohydrater tåler man ja. Insulinet er høyt fordi bukspyttkjertelen jobber på spreng, og om det da kommer mer karbohydrater, så er det en større jobb for en sliten bukspyttkjertel enn en frisk en.
Jeg vet om mange som har blitt gravide med lavkarbo, selv om de ikke har hatt PCO. Meg selv inkludert. Gravid med minstejenta etter 4 uker i ketose, etter å ha forsøkt i 2 år. Noen der jeg bor som jeg anbefalte lavkarbo-kosthold, ble gravid raskt etter å ha fått tvillinger. Når jeg møter henne i butikken, peker hun i vogna og sier at det er "min skyld". Mye rart man skal få skylden for... ;)
Jeg har blitt utredet for PCOS for 5 år tilbake. Fikk aldri svarene på blodprøvene med meg. Så heretter skal jeg ALLTID be om de tilsendt!
Har endelig endelig fått somlet meg til å skrive brev til gynekologen min og fikk kjapt svar :D
Nå skal jeg måle en hel haug med prøver. Kan ramse opp Hb, Leukocytter, Ferretin, ASAT (noen som vet hva det er?), Triglyserider, Kolestrol, HDL-kolestrol, LDL-kolestrol, Lp, Glukose fastende (igjen :eek: ) THS, Prolaktin, FSH, Østradiol, C-Peptid og Insulin.
Da er det bare å bestille time og få det unnagjort. Og så får jeg håpe at gynekologen min kan lese svarene. Føler noen ganger at det er jeg som sitter på mest informasjon om PCO (takket være dere)
Må si jeg gleder meg litt til å få svarene da...;)
Jeg har vært så frekk at jeg har stjålet dette innlegget ditt og heftet det ved et leserbrev i lokalavisen hjemme. Jeg er så lei av å bli kritisert av folk for at jeg følger Fedon. Slik vil det se ut - håper du syns det er greit! Som du ser i artikkelen så lar jeg det skinne igjennom at det er stjålet....
Jeg ble så inspirert til å skrive dette da jeg leste hva Didrik skrev i denne spalten, her forleden. Han henviste til en undersøkelse fra USA, men man må ikke lenger enn til "xxxx-skauen" for å se bevis!
Jeg blir kritisert av enkelte kolleger og bekjente for at jeg sverger til denne kosten, og det irriterer meg. Det er slett ikke snakk om slanking i tradisjonell forstand - det er snakk om helse og å forandre livsstil. Jeg var syk en lang periode og det var tungt å komme tilbake igjen til jobb. Jeg slet med lavt stoffskifte og det tar tid å finne riktig Thyroksin-dose. SÅ, i januar tenkte jeg at jeg skulle prøve Fedon, kosthold- og trim-rådene hans. DET VIRKET ETTER 14 dager! Jeg ble friskmeldt! jeg kunne gå tilbake igjen i full stilling. Jeg følte at jeg igjen hadde et overskudd jeg ikke har hatt på mange år! Familien har likt maten, men de spiser både brød og poteter de, -det er JEG som følger Fedon - sånn nesten til punkt og prikke, for det er JEG som blir syk igjen når jeg slutter med det. Hele våren har min mor, min søster og jeg vært flittige stavgangere langs xxxxveiene og selv om det ser teit ut - så har vi kost oss veldig med det. Særlig lørdag og søndag morgen, før alle andre gidder å stå opp. En bi-virkning av dette har gjort at jeg har gått ned hele 14 kilo, og da har jeg spist masse god mat!
I sommer har jeg ikke vært noe flink - stavene har fått stå i gangen og maten har vært grill med baguetter etc, - akkurat som somm..re skal være. Og nå er jeg tilbake igjen med muskelsmerter, konsentrasjonsvansker og slapp. Så nå vet jeg det! - - Denne uken startet jeg opp igjen med stavgangen - ja, jeg var oppe og gikk rett etter klokken 06:00 i dag før jobb. Når folk så sier at dette er farlig og at jeg "trer slankeprat" over hodet på ungene, så blir jeg så eitrende forbannet. Vi snakker ikke slanking hjemme hos oss vi! - Vi snakker om sunn mat og ungene ser jo at jeg er glad og frisk igjen -og har sagt det mer enn en gang. Vi drikker ALLE vann til alle måltider nå - er det ille også da? -de får grønnsaker til middag og det står alltid frukt og nøtter fremme.
Folk elsker å "slenge ut av seg" ting de ikke har greie på - "noen har dødd av Fedon-kost" - HALLO!!! det er ikke mulig! - Man kan bare ikke dø av å spise 5 riktig sammensatte måltider om dagen og holde seg i form - dør jeg sånn, så dør jeg sikkert av at noen kjører over meg når jeg går stavgang oppe i xxxx...for der kjører de fort!
"Han tjener penger på å si at folk skal røre mer på seg!"
So? - Hva har vel Grethe Roede gjort i alle år,- og hun påstår at vi ikke skal ha NOE fett - man blir jo gal og sprekker når man ikke kan steke seg et egg i litt olje engang. Klart man går ned i vekt - men man klarer vel sjelden å LEVE sånn. Jeg har prøvd.
Kanskje fordi Fedon (greker attpåtil - fy og fy) angriper det norskeste av det norske? poteten? - han gjør ikke det heller - folk bare liker å tro at han har sagt at poteter er usunt. Han har ikke sagt det! Han har sagt at poteter er godt og man godt kan spise litt av det, men at poteter har raske karbohydrater så man bør ikke spise det hver dag og så mye. Det er da logisk!
For de som har lest så langt som til hit,- så vil jeg gjerne klippe inn noe forklarende som jeg har stjålet fra en webside som handler om lavkarbokosthold og som forklarer litt mer om hva som skjer i kroppen:
Hva skjer egentlig i kroppen når insulinet blir for høyt? Det er en komplisert prosess, men kan forenkles på følgende måte:
Vi tenker oss at vi nå har spist et måltid med karbohydrater, for eksempel to skiver brød, som er tygget, blandet i magesekken og har kommet over i tynntarmen. Der vil enzymer og hormoner bli utskilt, slik at maten skal brytes ned i så små partikler at det kan suges opp i nærliggende blodårer. Karbohydratene i brødskivene går over i blodbanen som glukose, eller det man på folkemunne kaller blodsukker. Alle celler vil gjerne ha dette blodsukkeret som energi/brensel, og kroppen vil gjerne kvitte seg med blodsukkerøkningen raskest mulig. Men cellene kan ikke bare hente glukosen, like lite som blodet kan lempe det over til cellene. Her trengs det hjelp! Og hjelpen heter insulin. Insulin er et hormon som skilles ut fra bukspyttkjertelen etter signal om økt blodsukker, i den konsentrasjon som synes nødvendig. Insulin er altså en døråpner inn i cellene, og fungerer ved at de setter seg i mottakere (reseptorer) på celleoverflaten, det passer som hånd i hanske.
Desto mer man spiser av karbohydratrik mat, desto større krav setter man til bukspyttkjertelen. Men det klarer den fint, for til vanlig jobber den bare på ca. 10% av sin kapasitet. Så gjennom et helt liv kan vi spise mat med mye stivelse og sukker, og la være å mosjonere, uten at det skjer noe galt med blodsukkerreguleringen. Bukspyttkjertelen klarer brasene og skiller ut riktig mengde insulin. Men for en stor del av befolkningen går dette ikke bra, det er den delen som har disposisjon for insulinresistens. Insulinresistens er en arvelig tilstand (på reseptornivå), som gjør at insulinet ikke blir utnyttet godt nok, og det fører til at mengden insulin i blodet øker. Så ved å tenke oss forrige eksempel, med de samme to brødskivene, så må det mye mer insulin til for å klare akkurat den samme jobben. Fortsatt er blodsukkeret like lavt og bra. Det vil si at et besøk hos fastlegen ikke vil avsløre at noe er i gjære. Et stikk i fingeren, og du får beskjed om at blodsukkeret er utmerket. Men det er ikke bra å gå rundt med så høye insulinverdier! Til slutt må bukspyttkjertelen kapitulere: ”Nå har jeg prøvd å forsyne kroppen med nok insulin i så mange år, og du fortsetter med et stillesittende liv og et karbohydratrikt kosthold – nå klarer jeg ikke mer”. DA FØRST begynner blodsukkeret å stige, og da blir man interessant i tradisjonell skolemedisin. Trass i store mengder insulin tilstede i blodet, klarer ikke insulinet å ”åpne dørene” fort nok, og blodsukkeret stiger litt.
Man antar at omkring 80% av alle overvektige og 30-40% av befolkningen i sin helhet, har insulinresistens, forhøyet insulin og/eller er følsomme for karbohydrater. Å ha et forhøyet insulinnivå i blodet har mange negative helseeffekter. For en overvektig person er det særlig insulinets ”beskjeder”: 1) Lagre fett, 2) Ikke bruk av fettlagrene og 3) Jeg er sulten/har lyst på noe, som er motiverende å vite noe om. Vite at insulinet fungerer som et slags håndbrekk på ens egen fettforbrenning, og at behandlingen blir å få av håndbrekket. Først da vil man få en god forbrenning, og kan tillate seg et ganske høyt kaloriinntak uten å gå opp i vekt. For å få insulinet ned og håndbrekket av, må man spise færre karbohydrater, lavere GI, mer proteiner, riktig type fett, hyppige måltider og mosjonere. Man må tenke både helhetlig og langsiktig.
På lengre sikt er et forhøyet insulin nemlig forløperen til både diabetes type 2 og hjerte/kar sykdom. Høyt insulin øker betennelsestilstander i kroppen og øker kolesterolet. Økt insulin øker risiko for kreft. Altså finnes det flere grunner til å sørge for at ditt insulinnivå er lavt, enn akkurat hvor mye du veier.
Bare hyggelig. Også var det flaks for meg at jeg har skrevet det selv, og ikke stjålet det fra noen andre....;)
[color=navy][/color]
Jeg synes du har skrevet et drivende bra innlegg! Flott at du driver "folkeopplysning" på den måten. Men det spørs vel om hele innlegget kommer på trykk?
Nei, det jo de uønskede svingningene som er uønsket.
Kanskje "langtidsblodsukkeret" vil gi svar..
Eller få sjekket blodsukkeret flere ganger i løpet av en dag.
Eller du kan jo obsevere dine egne reaksjoner etter et måltid,
blir du sugen eller slapp?
Hvis fastende insulin er høyt også etter en tid på Atkins, så vet du IHVERTFALL at det er noe galt...;) Men du har rett i at det ikke gir det beste bildet. I hvertfall så lenge du er i ketose. Bør nok opp mot 100 gram karbohydrat over en ukes tid før du tar blodprøven - for å "normalisere". Men et enkelt mål er å måle antall centimeter rundt livet. Hvis man som kvinne har over 88 cm, er sannsynligheten meget stor for at man har insulinresistens.
Er det ikke sånn at de med insulinresistens må produsere mer insulin enn normalt ved inntak av f.eks sukker? Når jeg tok sigmatest eller hva det heter tok jeg først blodprøve i ene armen, så fikk jeg en kanyle med en slags sukker-vann-blanding inn i hånden og så en ny blodprøve i andre armen. Kan man ikke da se unormale svingninger eller vil det også normalisere seg siden blodsukkeret kanskje er lavere i utgangspunktet?
Insulinressistens maales fastende. du drikker 3 dl vann med glucose (sukker) i, saa maaler de blodsukker foer du drikker (fastende) eg etter en time, for aa se hvordan du reagerer paa sukret. Tror ikke det gjoer noe om du har gaatt paa atkins en stund, men jeg mener det staar i haandvboken til labratoriefolket at man skal spise "vanlig" mengde (altsaa ikke lavkarbo) karbohydrater tre dager foer testen
Ja. Da får jeg ikke målt det. For jeg nekter å spise høykarbo i tre dager og så drikke rein glukose. Da får jeg heller leve med usikkerheten og heller spise lavkarbo. Det er jo det som er løsningen likevel.
Jeg ødela hele testen ved å spise lavkarbo før den ble tatt... om jeg må gjøre det igjen senere så skal jg ha i meg mere karber dagene før, og ha med meg matpakke... men det er verdt å lave litt høykarbo i tre dager siden man får svar på om man er insulinressistent eller ikke
Laktosebelastningen var værre for meg (som har laktoseintoleranse)
Er det laktosebelastningen du tenker på?
I så fall så går den utpå det samme som en glucosebelastning, bare at man drikker laktose i steden for glucose, og måler hvordan man reagerer på laktosen...
min reaksjon på laktose er å kaste opp og få diare, så jeg hadde ikke noen god dag nei... men blodprøvene var ikke så ille å ta ;)
Ja det var den jeg tenkte på. Når man drikker glucose er jo det rent sukkervann, men hvordan er det med laktose? Hva smaker det? Høres ikke noe godt ut, samme med de symptomene du fikk etterpå. Stakkars deg. :( :klem:
Laktose er jo bare sukker det også, så det smaker omtrent det samme som den glucoseblandingen. vitsen er jo at kroppens enzym (laktase) skal spalte laktosen til glucose og galaktose... men der gjør vist ikke kroppen min en så bra jobb, så den bare sender blandingen i retur...
bare bra at du spør... Ikke alle ragerer likt på laktose år de har intoleranse mot det, men reaksjoner i tarmer er vanlige.
og jeg tåler syrnede melkeprodukter da (kefir, youghurt rømme, ost) til en viss grad, så det jeg skal unngå er faktisk de melkeproduktene med mest karbohydrater i også, og det er jo bare en fordel ;) (det er jo melkesukret som gir karber i melk) så det gjør det jo bare lettere å holde seg unna :D
Hei,er ny her inne.,og legger meg muligens i en samtale jeg ikke har noe med :)
Jeg går på ketolysekuren,og spurte Torkil om dette med insulinresistent.
Jeg vet ikke om dere på atkins dietten er i ketose....men her er svaret jeg fikk. Skulle tatt den testen før jeg startet kuren :) men pytt. :)
Insulinresistens måler man ved å måle C-peptid. Det er en del av proinsulin som kuttes av før insulin blir aktiv og det er lettere å måle enn insulin alene.
Hvis man er insulinresistens er verdien ofte over 500 men det diskuteres hvor grensen bør ligge. Etter få dager på ketolysekuren er Cpeptid og insulinnivæået normalt OG DA ER DET INGEN HENSIKT MED Å TA PRØVEN
den må altså tas før man kommer i ketose. Beklager.
Vennlig Hilsen
Torkil
Kjempebra!!:) Fikk endelig en bedre forståelse av dette. Men siden det er så mange som har dette problemet, som du sier ifht prosentene dine og slikt, så er det rart at det ikke er brakt så mye opp i lys. Jeg er sykepleiestudent og har aldri hørt det en eneste gang på en forelesning eller i praksis! SÅ dette var svært lærerrikt for meg, men også noe jeg kan ta med meg når jeg er ferdig utdannet sykepleier:) Takk.
Ja, det et skremmende egentlig at det ikke blir opplyst mer om. men jeg tror helsevesenet generellt er litt redd for dette, for de vet ikke nok om det.
Det har mye å gjøre med at insulinresistens har blitt en del av "normalen". Vet ikke helt hvorfor det er sånn, mye makt innen de høyere seter besatt av "kostholdseksperter" som fortsatt gir råd til diabetikere om å kutte ut smøret på brødskiva :rolleyes:.
Men det er et faktum (dog et trist ett) at f.eks normalverdiene innen c-peptid er skrudd kraftig opp, og dermed er det mange som ikke blir fanget opp før de faktisk har fått diabetes.
Det er kanskje omtalt her før, men de verdiene som opereres med i dag, og har blitt det siden tidlig 2000-tall, er utarbeidet og utregnet på grunnlag av gjennomsnittet på en studie gjort på femti år gamle hjertesyke menn. Jeg er knapt tredve, og ellers helt frisk, hvordan jeg skal settes opp mot et sånt grunnlag er horribelt, og det var virkelig på randen for min del før insulinresistens ble oppdaget, sånn sett var jeg "heldig".
Likevel vil ikke legen min behandle meg med metformin så langt, ettersom jeg er så tett innpå normalverdiene, enn om han ellers har vært til mye hjelp mtp kostholdsendring.
Insulinresistens er mer en tilstand eller et symptom enn en sykdom, men å bli frisk fra det kan du vel forsåvidt ikke, ettersom du allerede har en forstyrret insulinrespons. Ved å kutte ut raske karbohydrater vil du stort sett få et mer stabilt blodsukker, sånn at koppen ikke behøver å produsere så mye insulin.
Du kan se på insulinresistens som et forvarsel på diabetes. Om du holder blodsukkeret stabilt, så er sannsynligheten for å få diabetes minimal. Går du tilbake til et høykarbokosthold igjen, så vil insulinresistensen komme tilbake. Er du riktig uheldig så kan du utvikle diabetes.
Hei,
Dette var en fantastisk opplysende innlegg som gir mange svar. Men jeg lurer på en ting, er det noen grunn til å få dette undersøkt?
Jeg har ikke diabetes (muligens jeg skal si foreløpig?) og spiser nå lavkarbo. Så lenge jeg gjør det, og føler at det fungerer for meg, er ikke det all medisin/ behandling jeg uansett bør ha?
Eller er det andre ting som bør gjøres, kosttilskudd eller annet, som er viktig om jeg faktisk er insulinresistent?
Dersom jeg en gang (litt utenkelig, men hvem vet) slutter å spise lavkarbo, kan jeg klart se verdien av å teste dette.
Takk for infoen! Jeg er en jente på 24 år som allerede har denne insulinresistensen, noe jeg føler er veldig plagsomt for meg da jeg ikke klarer å akseptere kroppen min slik den er nå :( Jeg har arvet dette fra min mor, som også var, og er, overvektig. Jeg har en BMI på 27 akkurat nå, og har slitt i nærmere 1,5 år med å bli kvitt kiloene, etter at jeg har fått barn i 2008. Håper å få støtte og nyttige råd her på forumet :)
Jeg tror du vil merke mye forskjell når du går i gang med Atkins. Jeg merket stor forskjell på min insulinresistens etter at jeg begynte med lavkarbo og vekten begynte å forsvinne.
Ønsker deg masse lykke til og bruk forumet. Det er utrolig mange kunnskapsrike mennesker her inne som i hvert fall jeg har lært masse av og mange flotte oppskrifter om du er i beit om hva du skal spise :)
Men jeg har et lite spørsmål i forhold til dette: er det insulinresistensen som er arvelig? Eller utvikler vi insulinresistens pga kosthold? For det er det jeg tenker som har skjedd i mitt tilfelle, kostholdet i min oppvekst var helt elendig, og at jeg utviklet PCOS, ble overvektig og alt det der da jeg ble voksen (19-20 år) tenker jeg at er en naturlig konsekvens av den elendige maten vi ble servert i barndomshjemmet.
Jeg tror det går begge veier. Men jeg vil nok tro at enkelte er lettere disponert enn andre, og da hjelper det lite med et dårlig kosthold i oppveksten. Men man ser jo også barn fra familier som har like dårlig kosthold, men fortsatt går inn i voksenlivet slanke som gaseller (i hvert fall på utsiden) og uten hormonelle problemer å snakke om. I min familie f.eks er det mye diabetes, sånn sett er jeg ikke overrasket over at jeg ble insulinresistent.
Ser dette i utgangspunktet er en gammel tråd, men det er nå samme emnet som jeg skal spør om, så prøver meg jeg ! :) Har fått bestillt meg time til måling av insulinresistens, og endel andre prøver på en privat klinikk her, som også er knyttet opp mot Dr. Lindberg klinikken. Det jeg lurer på er om jeg skal spise høykarbo de neste dagene før prøvene, for å få et mest mulig reelt svar. Eller skal jeg fortsette på lavkarbo ? Prøven er om bare 2 døgn, så må vel eventuelt skifte over til dette kostholdet fortest mulig.... Håper noen kan hjelpe meg ! :)
Jeg har lenge nå forsøkt å få en utredning hos min lege(r) for bl.a dette med insulinresistens, men jeg føler jeg bare møter motstand, disse prøvene er liksom ikke så mye vits i å ta virker det som er den gjengse oppfatning.
Men etter snart 6 år med iherdig jobbing for å gå ned i vekt, uten nevneverdig resultat så skal jeg nå rett og slett lese meg opp på alt jeg kan om dette og trampe inn og forlange. Evt bare gi opp tradisjonelle helsenorge og komme meg på en Fedonklinikk.
Jeg har teste både lavkalori og lavkarbo, med lavkalori er det null resultater(med unntak av en kort periode med godkjent slankepreparat).
På ketolyse ble jeg knalldårlig og gikk dessuten opp i vekt første uka for så å stagnere, avsluttet da etter 2 mnd uten resultat.
Nå har jeg likevel funnet ut at kroppen min fungerer best på lavkarbo i retning Fedon, og her har jeg holdt meg i 2 år. Problemet er vel igrunn at heller ikke på denne går jeg ned i vekt.
Det jeg etterhvert har lagt merke til med meg selv er at jeg igrunn fungerer best UTEN mat. Jeg går på jobb uten å spise frokost, da er jeg energisk og fokusert hele veien. Straks lunsj inntas blir jeg slapp, ukonsentret og gjesper i ett sett de neste to-tre timene. Og dette er slik jeg har det ved alle måltider, uavhengig av om jeg spiser karbohydrater eller ikke, og uavhengig av om jeg spiser frokost eller ikke. Jeg har feks ingen nytte av å drikke kaffe, cola(eller annen sukkerholdig drikke)eller en sjokolade for å våkne, ikke engang kortvarig.
Jeg gjorde da et eksperiment på skolen, målte fastende blodsukker med resultat 4.2. Så spiste jeg en energi-bar og målte igjen ca 15 min senere(ideelt burde man sikkert ventet lenger, men dette var det ikke tid til) og kunne da fastslå at blodsukker da var 3.7. Lærer(sykepleier) kunne ikke forklare dette og legene mine rister igrunn bare på hode og begynner å snakke om noe annet.
Jeg vil jo tro at blodsukkeret ikke skal skyte til værs så fort maten er inntatt, men den burde vel hvertfall ikke gå ned?
Jeg har for meg selv tenkt at dette kanskje kan bety at jeg rett og slett produserer alt for mye insulin, og at den kanskje funker alt for godt? Men det høres jo egentlig meningsløst ut, for de fleste med insulinresistens opplever vel at man produserer for lite eller den fungerer ikke bra nok?
Jeg har normalt stoffskifte(utfra standardprøver), normalt blodsukker, også langtidssukker. Det eneste som er av utslag på noe er at jeg har noe forhøyede leververdier som jo kan ha sammenheng med insulin kanskje, men som vel mest sannsynlig kommer av at jeg har gallestein, etter som jeg forstår på legene.
Noen som har noen synspunkter? Jeg begynner å bli lei av å stange hodet i veggen, og jeg er også lei av arrogante leger som bare rister på hodet og tydelig gir uttrykk for at de nok helst tror jeg bare juger om arbeidet jeg legger ned og nok tror at jeg ikke helt skjønner dette med kcal ut vs kcal forbrent. Hvilket jeg jo gjør, men slik jeg opplever det så justerer rett og slett kroppen min forbrenningen etter hva den får. Det nytter ikke å prøve å lure den ved å gjøre variasjoner i mengde og/eller type mat, og mengde/type trening.
Kommentaren: "..alle er nok bare ikke skapt for å være tynne" har også blitt ytret, men det bare provoserer meg for man er heller ikke skapt for å veie 25 kilo for mye, det nekter jeg å innfinne meg med.
jeg må innrømme at jeg kjenner meg veldig igjen, og du har min medfølelse for hvor frustrerende det er å ha det sånn.
Du har funnet ut at insulin er en viktig faktor for hva kroppen gjør med energien den får, det er supert! En annen og (for meg iallefall) ennå viktigere faktor er glukagon: Hormonet som stimulerer fettforbrenningen. For meg som er insulinresistent så skal det ingenting til å stimulere insulinproduksjon, som stopper glukagonet og bremser forbrenningen.
Løsningen for MEG - etter å ha stått stille på +25 kg i over ett år ble periodisk fasting - intermittent fasting. Jeg faster 18-22 timer i døgnet, og spiser til jeg er mett i de 4-6 timene jeg ikke faster. Når jeg spiser prøver jeg å holde meg på null karbohydrater, fordi jeg får så store svingninger i blodsukkeret selv av noen få gram.
18-24 timer er passe for meg fordi jeg ikke blir sulten før, så egentlig kan man også si at jeg bare spiser når jeg er sulten. Hvis du spiser etter Fedon kan det godt være du blir gal. Det lange intervallet gir iallefall kroppen mulighet til å brenne fett effektivt.
Det er kanskje verdt et forsøk, jeg har iallefall funnet igjen gløden ved å spise etter samme mønster som for noen tusen år siden. Blodsukkeret ligger jevnt på 3.5 til 4.5 fastende og opp i 6 etter mat - og jeg har kraftig insulinresistens.
Slik jeg har funnet ut at jeg best fungerer nå, så blir det jo på et vis periodisk fasting her også, men det spisende intervallet blir jo noe lengre, ca 8-10 timer, og da blir kanskje ikke fastetiden lang nok? Jeg vil imidlertid neppe greie å faste noe særlig lenger, for selv om jeg er i bedre form når jeg ikke har spist på lenge, så er jeg likevel sulten lenge før. Jeg greier å stagge denne sulten, men ikke i altfor mange timer.
Jeg spiser lavkarbo, men må også telle kalorier, er jeg over 1800 kcal i særlig mer enn 2-3 dager så begynner vekta å gå opp. Så å både være forsiktig med både karber og kalorier begynner å gi noe tynnslitt motivasjon, men jeg kan jo heller ikke slutte fordi jeg da så lett fyker opp i vekt, og det er ikke et alternativ.
Jeg skal innrømme at jeg til tider vurderer ulovlige midler, jeg har jo erfaring med at ting som påvirker forbrenningen har effekt(eksemplevis reductil, går fortsatt sakte ned i vekt,men det går nedover hvertfall. Klarte med reductil 10 kg på et år; 1200 kcal, lavkarbo).
Hvilke prøver bør jeg be om å få tatt, og hvordan bør nivåene være? Jeg tenker nå be om de spesifikke prøver og be om utskrift av resultater slik at jeg selv kan vurdere dem, for det skal vel noe til for at en vanlig lege ønsker å iverksette behandling utfra disse, med mindre man VET hva som kan funke. Jeg må bare kjempe min kamp alene, og selv finne ut hva som skal prøves for legene er jo udugelige:P
En ketogen diett er nok bedre tilpasset spisemønsteret jeg beskriver iallefall - og spesielt om du har insulinresistens. Om 10-12 timer er nok vet bare du selv :) Det kan jo virke som det ikke er det for deg iallefall - hvis du går opp på 1800kcal.
Sånn sett så husker du vel også på at sult ikke er romlende mage, men et biologisk signal om at cellene trenger næring. Det romler i magen for meg iallefall - men uten at jeg ER sulten. (Faktisk funker et glass vann bra)
Hvis du kan overtale legen din til å ta en test som heter c-peptid, og verdien er høy (typisk over 5-600) så kan du kanskje mase til deg resept på Metformin. Dette øker effekten av glukosetransporten fra blodet til cellene og fører til litt lavere insulinproduksjon. Evt kan du ta en telefontime hos f.eks. Hexeberg, hun kan også rekvirere prøver som du tar i nærheten av der du bor.
Periodisk faste er kun en måte å spise på og ikke en diett i seg selv - men kanskje kombinasjonen av det og veldig lite karbohydrater kan være noe for deg også. Sjekk boken til Hexeberg også hvis du ikke har gjort det ennå: Frisk med lavkarbo heter den.
Ketogen diett er ikke noe for meg, for jeg blir svært dårlig i ketose, både rent fysisk og jeg blir svimmel, kvalm og konsentrasjonen blir helt vekk, jeg fungerer rett og slett ikke hverken hjemme eller på jobb. Jeg trenger en del karbohydrater for å fungere rett og slett, men jeg er stort sett veldig flink å holde meg til de trege karbohydratene, og holder meg helt unna ris og potet, men spiser små mengder fullkornspasta innimellom. Bønner og kikerter som da er lov på Fedon fungerer utmerket som erstatning.
Sult for meg er mer enn at det romler i magen, magen forlanger mat, og da får jeg gjerne bare mageknip om jeg prøver å stagge det ved hjelp av mat.
En annen ting er at jeg også sliter med gallestein, og fettrik diett framkaller anfall, da vil det i såfall være snakk om å pøse veldig på med proteiner og slik greier jeg rett og slett ikke leve da jeg ikke er glad i kjøtt i det hele tatt, og egg får jeg dårlig mage av. -jeg er ei vanskelig dame ;)
Jeg skal snakke med fastlege om c-peptid og evt kanskje en slik sukker-belastningstest.
Om jeg igjen føler jeg møter en vegg så må jeg vel bare rett og slett ta utgiften ved å få tatt disse undersøkelsene på en Lindbergh-klinikk, selv om økonomien ikke overhodet egentlig tillater slike utgifter når man har familie og lever på lærlingelønn.
Det er ille når man tenker tanken at det hadde vært lettere å legge seg ned å spise seg enda tjukkere slik at man kan søke om slankeoperasjon.
Jeg er igrunn sjokkert over holdningene man møter i helseNorge når man søker hjelp. En overlege på en avd for overvektsproblematikk sa rett og slett at alle kan gå ned i vekt på vanlig måte, ved å spise normal kost og trene mer. Om jeg mot all formodning kunne bevise at jeg var det eneste tilfellet i verden det ikke funket for så skulle han ta meg med rundt i hele verden(på hans regning) for å vise dette fram for det ville være revolusjonerende opplysninger.
Arroganse og ingen evne til å kikke utenfor boksen man er lært opp til å holde seg i er det jeg føler man møter..
Hvorfor er legene så knipne på den medisinen egentlig? Vil den gi vekt-tap på normalvektige uten insulinresistent også? Og har den effekt etter mange års bruk også? Vil de fleste på denne medisinen kunne kutte den ut ved innføring av lavkarbo-kosthold? Og er det å kun spise en gang (lavkarbomat) i døgnet være løsningen for de som har prøvd alt?
Jeg kjenner ikke så godt til denne medisinen, hvis det er metformin du snakker om? Jeg har bare hørt at den kan hjelpe folk med å gå ned i vekt.
Jeg vil anta at leger ikke vil skrive den ut fordi den strengt tatt er beregnet på diabetikere og man kjenner kanskje ikke godt nok til virkning/bivirkning på friske mennesker.
Men leger kan vel ikke fornekte insulinresistens? Og at det er forstadiet til diabetes, så jeg kan ikke skjønne at det ikke er bedre å gi folk denne hjelpen, med metformin, FØR man utvikler diabetes.
Jeg er liksom så frisk på alle måter, spiser og lever sunt, men er likevel feit, himla urettferdig om jeg skulle få dia fordi legene er vrange og trangsynte og nekter å åpne øynene for at det finnes alternativer..
Jeg håper ikke lavkarbo kombinert med faste i store perioder av alle døgn er den siste og eneste løsningen, for slik vil jeg jo helst slippe å leve.. Jeg liker mat, jeg liker å spise, sunt og begrenset er greit,men ikke SÅ begrenset! :o
For MEG funker det kjempebra, og jeg har ingen ubehag eller sult - men det er opp til hver enkelt å finne ut hva som er best for seg selv. Kroppen MÅ ha 30-50g karbohydrater om dagen, men vi trenger ikke å spise ett eneste ett.
Greia med metformin er vel at den bare fungerer på de som trenger den. Den har faktisk blitt benyttet som "sukkerpille" i andre forsøk. Fordi den er rimelig. Og jeg har en mistanke om at det er en av grunnene til at de er knipne med den. Ikke mye penger tilbake til systemet :o
I tillegg er det blitt forsket lite på den, og hver gang de forsker på noe, viser den seg å virke på noe helt annet. Så forskningsresultatene er ikke entydige, og dermed lite kjent og lite brukt.
Jeg har nå fått tatt en rekke prøver som jeg skal tilbake å få svar på til uka.Men de resultatene jeg allerede vet er blodsukkernivå før og etter glukosebelastning og de forklarte jo en hel del og er for meg en liten seier ifht legen min som ikke helt har trodd på dette med at jeg blir trøtt av mat.. Og også får det meg til å tenke at det eneste som kanskje da vil funke for meg er det JVB forteller om periodisk faste.
Jeg hadde fastende blodsukker på 4.4. Fikk sukkervann og beskjed om å sette meg å vente i ca to timer. Umiddelbart etter å ha drukket sukkeret begynte jeg å gjespe og de neste to timene var et mareritt og en kamp for å holde seg våken. Ved ny måling hadde jeg et blodsukker på 2.9.. Og etter 3 timer følte jeg at kroppen begynte å våkne litt igjen, men da ble jeg kvalm og skjelven og fikk hodepine. Og hva gjør man når man på en måte har føling, men vet at sukker eller annen mat får blodsukkeret ned istedefor opp?!
Gleder meg til å høre om jeg har utslag på andre prøver. For en gangs skyld håper man jo at man feiler noe! :P
Det står så mye bra i forumet her! Jeg har i hele mitt voksne liv ligget på 62-63 kg (172cm høy, altså relativt slank, og 44 år). Jeg har født 3 barn, og alltid gått ned igjen i vekt etter fødselen. Jeg så i disse årene med forakt på overvektige, og ment at det ikke er noe problem å holde vekta. Men så - for ca. 5-6 år siden, begynte kroppen min å gjøre som den ville. Jeg fikk en gradvis vektøkning, og klarte ikke å stanse den. De første 4 årene trente jeg 2-3 ganger i uka (hver uke!), og gikk likevel opp i vekt. Jeg er utdannet næringsmiddelteknolog, og mener jeg har god oversikt over hva jeg putter i munnen. Jeg lager i stor grad all middagen til familien "fra grunnen av", og er den eneste i familien som blitt overvektig. Jeg spiser ikke godteri, jeg drikker ikke brus, jeg bruker ikke sukker i teen, jeg spiser ikke potetknask el. Jeg veier nå ca. 88 kg, og lider veldig under dette. Har mistet lysten på å kjøpe nye klær, som et eksempel. Nekter å reise til syden med familien, for jeg nekter å gå i bikini. Dessuten svetter jeg som en gris.... Begynte på blodtrykksmedisiner og kolesterolmedisiner i mai i fjor. I desember ble jeg spurt om jeg var gravid pga. den fete magen min. Da gikk jeg til legen samme dag og fjernet hormonspiralen jeg har hatt i litt over 5 år, og tenkte det kan skje var den som var grunnen til vektøkningen. Så ventet jeg på vektnedgangen, da...... som ikke kom. Nå som jeg har lest om insulinresistens her, ser jeg jo at dette kan stemme veldig for meg. Jeg har nå gått på lavkarbo (<20g karb/døgn) i 6 uker, og ser at jeg for det meste er i ketose. Men vektnedgang...hm... det lar vente på seg. Har vel gått ned 2-3 kg disse ukene. Er det sånn at kroppen nå i første omgang "helbreder seg" fra insulinresistens, og at insulinproduksjonen min (hvis det er insulinresistens jeg har, da) en dag vil bli på et nivå der fettforbrenningen starter opp, hvis jeg bare er stanhaftig nok til å holde meg på dietten? Håper noen kan svare meg på dette :-)
Det er faktisk ikke så uvanlig, at kroppen bruker ressurser på å gjenopprette hormonbalanse og reparere skader før den tar til med fettforbrenning. Kroppen vil sjelden prioritere å frigi fettceller fra kroppen før noe annet som er mer prekært. Ketose er dessuten en ganske stor omveltning for en kropp som er vant til glukose/blandingsforbrenning, det er, som noen har sagt her inne tidligere, som å sammenligne det å fyre i peisen med silkepapir kontra tyrirot! ;)
For de aller fleste er den første vektnedgangen vannkilo. Karbohydrater binder ca 4 gram vann pr gram, og det er som regel disse som går først. Det kan ellers ta opp til åtte uker for kroppen er vant til å forbrenne fett fra dens fettreserver. Å gå ned i vekt med insulinresistens, om det er dét du har, er litt som å kjøre bil med håndbrekk på, men den gode nyheten er at insulinresistens er fullstendig reversibelt gitt at man får stabilisert blodsukkeret, og dermed får insulinproduksjonen ned. Enkelte av oss som er skikkelig insulinresistente, eller til og med rukket å få dia2 trenger kanskje ekstra drahjelp med hjelp av medikamentell behandling, som metformin, i tillegg til et lavkarbokosthold, men det hører heldigvis ikke til normalen! :)
Tusen takk, Photobscura, for raskt og godt svar. Jeg har nå ringt legen min, og bestilt time 28. april. Ba om kontroll av blodtrykk og kolesterol (går på medisiner i dag, men må vel følge med...), og om fastende blodsukker, sukkerbelastning og c-peptid. Fikk beskjed om at sukkerbelastning vil legen bestemme om skal tas, avhengig av verdier på fastende blodsukker. Jeg hadde 7,9 i fastende blodsukker i januar, mens HbA1C (langtidsblodsukker) viste 5,8, som visstnok skal være normalt. Nå er greia den at jeg har gått på lavkarbo (ketogen kost) i 6 uker. Vil mine verdier nå være representative, eller bør jeg gå tilbake til vanlig, karbohydrat-holdig kost en stund før legetimen? Evt. hvor lenge før; en uke? Usikker på hva jeg skal gjøre her..... jeg har uansett ikke gått ned mer enn 2-3 kg på disse ukene med lavkarbo. Selv om jeg nå er klar over at beste måten å behandle insulinresistens er med lavkarbo kosthold, er det viktig for meg å få bekreftet/avkreftet om jeg har insulinresistens (skulle det ikke være årsak til mine problemer, må jeg jo lete videre). Så - kan noen gi meg et godt råd ang. kosthold i forkant av legetimen??? Takknemlig for alle svar :-)
Var å hentet blodprøvesvar i går - det var ikke tatt analyse av c-peptid likevel! Kjøpte blodsukkerapparat for 2 dager siden, og har gjort en del "forsøk" med godteri og hvitt brød. Ser at blodsukkeret mitt spretter opp i 15, og går ned til litt over 12 på 2,5 timer. Ligger sjelden under 7, men har hatt en "dupp" ned på 4,4 etter et glass rødvin på kvelden. Har fastende om morgenen mellom 7,5 og 8,5. Men legen vil ikke ta glukosebelastningstest da langtidsblodsukkeret er ok (og det er det kanskje, siden jeg normalt ikke spiser verken brød eller noe med sukker). Men nå er jeg lei! Dette kan d umulig være normalt? Forklarer dårlig hukommelse og konsentrasjon, i hvertfall. Vurderer å bestille time hos endokrinolog ved Volvat i Fredrikstad - noen som har erfaringer med dette?
Hei,
lykke til videre. Du er den som kjenner kroppen din best!
Arrogante leger fins det altfor mange av, noe som ikke gjør hverdagen vår bedre.
Første gang jeg var hos Hexeberg, følge jeg at jeg virkelig ble tatt på alvor.
Det finnes flotte leger der ute også!
Dette høres ikke bra ut!
Om du kan komme deg til Drammen, så er dr Nina Willumsen, spesialist på kvinnesykdommer og lavkarboforkjemper (som også jobber sammen med Hexeberg) helt gull! Det er noe ventetid, men du slipper unna med å betale egenandel.
Endokrinologer kan være så ymse. Jeg har dessverre ingen å anbefale.
Nå er jeg bare SÅ glad! Nå har jeg vært hos spesialisten på Volvat, og han var veldig, veldig hyggelig. Han synes nesten ikke jeg virket gal i det hele tatt, da jeg dro fram alle mine Excel-grafer med vektutvikling gjennom siste 30 år, blodsukkermålinger hver time en hel dag osv......;.) (dette var noe jeg gjorde etter siste besøk hos min fastlege, i et forsøk på å visulaisere og forklare mine poeng uten for mye dikkedarer). Dessuten hadde jeg med en tabell hvor alle blodprøveresultater fra siste år var lagt inn, og dermed lett å gå gjennom (med egen kolonne med referanseverdier, selvfølgelig). Det var kun få prøver som skulle til for å bekrefte mine teorier om insulinresisten og diabetes 2. Så nå har jeg fått Glucophage, og gleder meg til ENDELIG å klare vektnedgang og bli frisk! Jippi!!!
Ville bare dele mine erfaringer med Glucophage så langt; håper noen har nytte av mine erfaringer:
Har gått på det i to og en halv måned nå, etter analyse av min c-peptid/insulinresistens var 1100, og spesialist i indremedisin ga meg diagnosen diabetes 2. Jeg har opplevd lite bivirkninger, og trappet ganske fort opp til 5 tabletter pr. dag. En dag har jeg opplevd kvalme, og er av og til noe løs i magen (men sjeldent diare). De ganger bivirkningene er kraftigst, er når jeg har inntatt sukker eller mye karbohydrater (f.eks. spist potet). For meg er det sånn at lite karbohydrater = lite bivirkninger. Vektnedgangen har gått saktere enn jeg håpet på. Vekta mi lå på 89kg da jeg startet med Glucophage, og ligger nå på 86kg - altså ca. 1kg pr. måned. Men det er i hverfall riktig vei; det går nedover.... Hukommelse og konsentrasjon har blitt vesentlig bedre - utrolig herlig å ikke bare tenke på å sove :-) men fortsatt en del trøtt og stort søvnbehov (vesentlig mer enn for 5 år siden). Apetitten har blitt vesentlig redusert, og jeg merker at jeg blir fortere mett og klarer å styre meg ved middagsbordet. Fastende blodsukker lå i ferien under 7,0, mens nå når jeg er tilbake på jobb ligger det over 7,0 igjen, men under 8,0 (samme nivå som før ferien, med medisiner). Kan være resultat av stress, eller av annen døgnrytme (tidligere opp om morgenen, og mindre søvn pr. døgn). To av mine fire ferieuker besto dessverre av mye fastfood (pga. tilgjengelighet), men jeg er nå tilbake til lavkarbo diett (siste 4 dager). Til slutt - jeg er takknemlig for de innspillene jeg har fått på dette forumet; dere motiverte meg til å virkelig gjøre noe for min egen helse <3
Hvis en lett overvektig ung mann med normalt blodsukker ikke går ned så mye som et gram på å spise maks 1600 kalorier daglig (oftest nærmere 1000), av vanlig "sunn" høykarbomat, er er det da stor sannsynlighet at han er insulinresistent? Hva annet kan det evt. feile han? Han spiser altså LITE mat og har spist slik lenge, men vekta har overhode ikke gått nedover..
Det kan også være at kroppen har gått over til å danne rT3 i stedet for forbrenningshormonet T3. Dette vil gjerne ledsages av andre symptomer dersom det pågår lenge. (Frossenhet, tørr hud, lav tiltakslyst og så flere andre av symptomene for lavt stoffskifte om man fortsetter å leve på langvarig sterkt kaloriunderskudd.)
Bare vær klar over at en standard stoffskifteprøve hos en standard lege ikke vil avdekke dette. (Standard stoffskifteproblemer vil prøvene selvfølgelig vanligvis avdekke.) For å være sikker på at "riktig" prøver ifht denne mistanken blir tatt bør man kanskje prøve en lege som har erfaring med anorexia-pasienter.
Ok, skal notere meg det. Regner med det blir insulinresistens- og stoffskifteprøver hos fastlegen i første omgang da? Han har ikke anorexia, bare lite matlyst andre ande fysiske og psykiske symptomer som kan stemme med både insulinresistens og stoffskifte. NOE galt er det ihvertfall, så håper vi finner ut av det.. Takk for hjelpa, iallefall :)
Man trenger ikke å ha anorexia for å få de samme avvikene i blod som anorexiapasienter. Det er nok å spise (for) lite over (for) lang tid. Og det kan være verre å finne ut av blant de som ikke blir sykelig tynne av det.
NB - ikke heng deg opp i dette ... det er bare en mulighet å sjekke om dere ikke finner noe annet forklarer problemet. Insulinresistens og lavt stoffskifte er to andre forhold som også vil stoppe vektnedgang, som du sier. Og antakelig enklere å finne en lege som forstår seg på. :)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
