Eller spurt på en annen måte, når er dere fornøyd? Klarer dere å stoppe
når dere har nådd målet dere satte?
Jeg har gått ned 10 kilo siden i høst, og er egentlig veldig fornøyd med det. Samtidig merker jeg at jeg ikke har lyst til å øke antallet karber. Jeg er vant til å spise som jeg gjør, og det er svært sjelden jeg føler at jeg forsaker noe. Jeg er ikke syltynn akkurat, men med mine nå 65 kilo fordelt på 175 cm, er jeg vel ganske normalt slank.
Og får hele tiden kommentarer som "NÅ skal du vel ikke gå ned mer" og NÅ må du vel stoppe". Ganske slitsomt egentlig. Jeg får til og med en del kommentarer som "har du blitt anorektisk, eller".
Det har jeg jo ikke, jeg spiser mye og koser meg med maten. Men samtidig må jeg innrømme at jeg tenker ....hmmm, kanskje bare to-tre- fire kilo ned til? Det går jo så greit....Burde jeg være bekymret over å tenke sånn? Har dere opplevd det som problematisk å stoppe vektnedgangen og si at "nok er nok"?
Personlig har jeg ikke hatt problem med å stoppe. Jeg hadde et mål på 62 kg (er med litt godvilje 1,62 høy - har blitt målt til alt mellom 1,60), siden jeg føle meg vel da jeg var 55 kg syns jeg vel egentlig det og var litt høyt. Og jeg var nede i 63,5 kg. Kom ikke lenger ned, så da slappet jeg av og har ligget på rundt 64 kg siden. Kroppen min vil ikke lenger ned uansett hva jeg gjør, - så jeg har egentlig ikke ditt problem. Har sett bilder av meg selv da jeg var 55 - og jeg VAR tynn, ser faktisk syk ut. Jeg vil ikke se slik ut igjen !
Men jeg ser klart her i forumet at det er en tendens til å tenke slik du gjør: "bare noen kilo til", og det er personer som er på grensen til å være undervektige. Det er skremmende og jeg syns at du bør være bekymret over å tenke sånn. Hvor tynn skal du bli liksom ? Hvis venner først bemerker at du begynner å bli alvorlig tynn og du selv ser at du ER slank - bør du uansett tenke over om de kan ha rett. Det gjør du jo allerede, og det er et sunnhetstegn i seg selv, - at du også ser at de kan ha rett ?
Jeg også hadde det sånn, fikk beskjed fra mine nærmeste at nå var jeg for tynn, noe jeg aldeles ikke var fordi jeg fortsatt veide 96 Kg. Mistet motivasjonen fullstendig og gikk opp i vekt. Problemet er at det er så mange overvektige at det har blitt det normale slik at de egentlige normalvektige blir sett på som for tynne.
en annen ting er at de som har gått ned i vekt nylig blir gjerne tynne og skrante i ansiktet. dette er bare forbigående, så når du ikke går ned i vekt lengre vil ansiktet bli normalt igjen.
Jeg husker at jeg var ganske fornøyd da jeg veide 67 kg. Jeg er 1,67 høy, så det er i overkant av normalvekt, ikke akkurat anorektisk... Men det er minst 15 år siden, og selv om det nok fortsatt er min "drømmevekt", så tror jeg kroppen min kommer til å si stopp før jeg kommer så langt ned.
Jeg har satt meg som mål å gå ned til 75 kg før jeg evt øker på karbene. Da må jeg også minske på fettet, og det gruer jeg meg til. Men hittil har jeg gått ned ca 0,5 kg i uka, så det er fortsatt sikkert et halvt år til.. Og sannsynligvis går det saktere etterhvert også...
Hvis du er 175 cm høy, og veier 65 kg, har du BMI på 21. Det er i nederste halvdel av det som regnes som normalvekt, med mindre du har ekstremt lett benbygning eller lite muskler da..
Alle har sine egne idealer for hva de vil veie og hvordan de vil se ut. Min personlige mening er at det høres ut som du er mer enn tynn nok, jeg hadde vært fornøyd med vekten du hadde FØR du begynte å gå ned..
Jeg skal ikke si om det er "sykt", du er jo ikke sykelig undervektig, du er helt normal. Men jeg kan si at JEG hadde vært kjempefornøyd, og kanskje du skal høre litt på de som kjenner deg, og sier at du ser nesten for tynn ut?
Håper du finner ut av følelsene dine rundt det! :)
Jeg opplever det samme som Nille.. Kroppen min vil ha en annen vekt enn det jeg ønsker og det må jeg bare akseptere rett og slett. Jeg er nok ikke typen til å blir for tynn og er fornøyd med å ha en BMI på litt over 23 :)
Om jeg hadde tynt videre på karber så kunne jeg sikkert gått ned litt til, men for meg er det ikke verdt det om det ikke skjer slik jeg spiser og lever nå.
JEG HAR NOK IKKE VÆRT I DEN SITUASJONEN, HAR HATT SOM MÅL Å KOMME NED I 70 KILO MEN KROPPEN MIN VIL IKKE LENGER NED EN 75 - 74 DA HJELPER DET IKKE HVA ENN JEG GJØR, MEN DET ER JO LOV Å DRØMME, MEN DE GANGENE JEG HAR VÆRT 74 HAR JEG VÆRT FORNØYD MED MIN KROPP, IKKE NOE SYLFIDE AKKURAT MEN MEN. JEG ER 176 HØY.
mITT PROBLEM ER AT NÅR JEG ER 74 KILO ER HOFTE OG LÅR TYNNE, MEN MAGEN MIN IKKE ER DET OG DET ER JO DEN SOM ER FARLIG MAGEFETT.
JEG HAR HATT BLODPROPP OG HAR EN GENFEIL SOM GJØR AT JEG HELST BØR HA BMI I NORMALT STATUS. nÅ SKAL VI REISE TIL TAILANED MED 13 TIMER I FLY SÅ JEG HAR EN GULROT MED DET.
huff,ja kjenner veldig godt til dette...jeg veide 73 kg for noen år siden og var egentlig veldig fornøyd da(er 1.70 høy) men da trente jeg veldig masse også...målet jeg satt meg ble derfor 73 kg (begynte å slanke meg når jeg veide 100kg) og nå som jeg er komt ned på 67 er jeg fremdeles ikke fornøyd..folk komenterer hele tiden til meg også at nå er det nok liksom men jeg er ikke enig...har satt meg et nytt mål på 62 nå så får vi se,spørs om jeg kommer meg ned på den vekten uansett da jeg er begynt å trene en del igjen...
Ikke sant, det er akkurat sånn jeg har det også. Flytter målet hele tiden. Først var målet 70 kg (selv om det var et delmål), så ble det 66, så snek jeg det ned til 65, og nå vurderer jeg som deg å sette grensen på 62. Kjenner jeg meg selv rett, kan det godt hende at jeg til og med setter målet på 60, men da er det stopp. Under det blir jeg undervektig, og det vil jeg ikke.
Det som plager meg litt, er den perfeksjonismen som ligger i bånn. Aldri helt fornøyd, liksom.
Samtidig føler jeg at jeg har kontroll, det er ikke slik at jeg sulter meg, kaster opp, overspiser eller noe slikt.
Men likevel er det noe jeg tenker over, og jeg tror Nille har rett i at det er et sunnhetstegn å tenke på det.
Ellers tusen takk for alle innspill så langt. Det er veldig interessant å lese deres tanker og erfaringer rundt dette. Det er godt at det er takhøyde for å diskutere også disse sidene av slanking her.
Ok, takk for synspunktet. Jeg har jo enda en god del kilo igjen før jeg er undervektig ifølge BMI, men sånt er jo en smakssak og veldig individuelt. Jeg føler selv at jeg godt kan gå ned noen kilo til, men...vet ikke....Det er noe med at moteidealet er veldig fokusert på (over)tynnhet også for tiden, så det er fort å miste et sunt ideal av syne.
ja glemte foresten å si at jeg egentlig hadde et ultimat mål på 65 (et sted på veien iallefall):rolleyes: jeg bekymrer meg også for hva jeg føler selv når vekten viser 62....er begynt å tenke litt på om det er noe som ikke stemmer med meg liksom...om jeg ikke ser det andre ser..føler også at det går på kontrollen her..jeg elsker den følelsen av å klare å gjennomføre dette,så kansje vi er blitt avhengig av dette istedenfor å se målet som nådd:confused: håper at vi kan bli godt fornøyd med oss selv snart;)
Jeg føler meg nesten litt truffet her:P En trenger ikke se undervektig ut, selv om BMIen sier at man er det. Jeg har nå en BMI på 18-19. Noen regner det som undervektig, andre ikke. Men jeg føler meg ikke undervektig, det er heller ingen rundt meg som mener at jeg er det. Grunnen til den lave BMIen er jeg ikke sikker på. Jeg har en veldig tynn/lett beinbygging, som sikkert er grunnen idet. Men jeg trener også en del, så jeg skal jo også ha litt muskler på kroppen.
Jeg vet at kroppen min klarer å gå ned et par kilo til om jeg spiser lavkarbo og ikke skeier ut.Har på litt over en måned gått ned 4.5 kilo!?!
Målet mitt er nådd, å jeg har ikke tenkt til å sette et nytt. Skal se hvor vekta stopper, så holde meg der.
Hadde forberedt meg på en treig nedgang, men det skjedde visst ikke:confused:
Du kan jo gå opp litt i karber å se hvor det fører deg. Går du fortsatt ned i vekt viser det jo at kroppen din vil det.
Signerer det Kristian sier.
hei hei, interessant lesning! jeg er en av dem som ikke veier meg. men så har jeg en lett benbygning og lite muskler, og sist jeg veide meg (for et par år siden, da jeg var ca nede i den størrelsen jeg er nå) så veide jeg 69 kg. men likevel så har jeg et midjemål på rett over 100 cm... bmi-en min er så vidt jeg vet, i øverste halvdel av normalvektig, men likevel må jeg kjøpe klær i opp til størrelse 46/48, og jeg får såvidt på meg olabukser i str 36... så det er ikke alle som har mål som stemmer overens med et allment bilde.
målet mitt er å få et midjemål på i hvert fall åtti cm, kanskje også søttifem. jeg har aldri vært ordentlig slank i mitt voksne liv, så det gjenstår å se om det faktisk er en midje innenfor trivselstillegget:)
men det jeg har lest av lavkarbokunnskap så skal kroppen finne tilbake til sin naturlige form dersom du holder deg til en av ekspertenes ansett normal mengde karber for å vedlikeholde vekte. 60g om dagen i følge den første litteraturen jeg kom over. så vi får så hvor veien går.
Hei!
Jeg har gått opp og ned i vekt i mange år. (sakte... eller heller fort opp og langsomt ned, p.g.a medisinbruk og trøstespising.)
Jeg er ca 167cm høy, og har på det letteste veid 58 kg. jeg trives bra på 72 kg, men har satt 68 på tickeren... kanskje jeg er påvirka av alt pratet om BMI?
Men: jeg har SOLID beinbygning! Og en del muskler.
(Medisinene gjør at hvertfall vannet i kroppen blir der en lang stund.)
Det er så lenge siden jeg var i en situasjon der jeg var normalvektig så for meg er det en fremmed tanke.... Men mitt ideal er nok mye tynnere enn det jeg vil greie å oppnå
Serveren vår krasja i går kveld, så jeg mista et innlegg jeg hadde skrevet. Fikk heldigvis kopiert teksten før det forsvant - men den ligger lagre på MAC'en hjemme ... nå er jeg på jobb. Limer inn posten her når jeg kommer hjem !
[color=purple][/color]
Det går stort sett ut på at man ikke skal la seg blinde av BMI.... Som i beste fall er en upålitetlig kilde når man er i en slanlesituasjon. BMI bør ALDRI bestemme hvor mye eller hvor lite en skal gå ned !
Interessant tema. Og jeg synes også det er flott at man kan diskutere denne siden av saken! :)
For mange år siden slanket jeg meg ved hjelp av Cambridge - kuren (huttetu!) og ble ganske fornøyd med meg selv. Jeg veide 65 kilo da jeg ikke klarte mer
(det er jo kun sulting hele greia! Håret mitt begynte å ramle av...).
Jeg er ca 159 høy, så jeg vil være "overvektig" i følge BMI!
Men det spiller ingen rolle, for når jeg ser på bildene fra den tiden, så ser jeg helt normal ut. I tillegg har jeg født barn og blitt eldre siden da, noe som gjør at jeg ikke forventer (og faktisk heller ikke ønsker) at jeg skal bli lettere enn dette.
Jeg har nokså tung/kraftig beinbygning, så dette er lett nok for meg :)
MEN dette sier jeg jo NÅ. Nå veier jeg jo 83,6 kilo...
Kanskje vil synet forandre seg på veien mot målet...
Men jeg håper ikke det!
Dette er noe jeg tenker mye på. Vil jeg noen gang bli fornøyd? Jeg har ei venninne som er 1.81 høy, og veier 70 kilo. BMI på 21. Og hun vil fortsatt ned. (Hu har gått ned 37 kilo). Noen ganger virker det bare som om hodet ikke følger med... Hu har rett og slett fått et helt sykelig bilde til kropp og vekt! Som hun sier "Jeg kjenner ikke til et liv hvor jeg IKKE må slanke meg". Det er noe med den kontrollen det gir..
Jeg har langt igjen til jeg når normalvekt, men jeg kjenner meg likevel godt igjen i dte hun sier. Det er liksom litt "skummelt" å ikke skulle slanke seg... Samtidig kunne man kanskje gått ned litt mer...
Noe som hjalp litt for venninna mi (hvertfall for noen dager) var å se på bilder av seg selv. Man ser noe helt annet på et bilde enn det man ser i speilet.... (For meg har jeg alltid fått sjokk når jeg ser bilder av meg selv.. Er jeg SÅ feit??:p ) Men det kan jo funke motsatt også ;)
Jeg klarer ikke helt å la være å kommentere her - fordi dette er et så viktig tema. Jeg syns det er veldig-veldig bra at dere tør å lufte disse tankene her, men det er også ganske skremmende. Syns jeg.
[color=green][/color]
Jeg mener at hvis du stiller deg spørsmålet om du bør være bekymret for å tenke sånn - så bør du absolutt være det! Samtidig vitner det jo om en del innsikt og forståelse når du stiller spørsmålet her.
[color=green][/color]
Som Nille skriver om BMI, så er dette en ganske upålitelig målemetode siden den kun tar hensyn til vekt i forhold til høyde. MEN hvis man har BMI fra f.eks. 22 og under, så syns jeg det er på sin plass å ta opp sitt kosthold og generelle levesett/helse til vurdering. Å være fanget av spising, sulting, begrensning, kontrolltanker, veiing, trening osv. er ikke noe å ønske seg. Og veien fra full kontroll til null kontroll er så kort, så kort - at du legger ikke merke til at du tråkker over engang :nei:
[color=green][/color]
Vær forsiktig med dere selv - det handler om å leve. Og å leve godt.
[color=green][/color]
:klem: fra Fedonisten
Ville bare komme med en kort kommentar om at lavkarbo brukes jo også for å øke vekten for undervektige, og også, som for de fleste av oss, til å minke vekten for overvektige. Poenget mitt er, at så lenge man spiser sunn lavkarbo, så vil vekten ende på det tallet som kroppen trives best med.
Husk også på at vekt KUN er et tall. Det som er viktig, er kroppssammensetningen. Den kan man måle på en Tanita-vekt, og da ser man hvor mange prosent man har av hhv. fett, muskler, vann og tørrmasse (så vidt jeg husker). Det er en MYE bedre indikasjon på god helse enn et vekttall.
Jeg har vært overvektig hele livet og i mitt voksne liv har jeg vel veid som regel 100 - 110 kg og noen ganger over såklart. Men jeg har flere ganger vært ned på 90 kg og under det også. Men har liksom ikke kommet lenger ned enn 84,8 kg (som er min personlige rekord). Hvorfor kunne jeg ikke innse at jeg såg bra ut da? Da tenkte jeg det samme som da jeg veide 110 kg og over; "jeg er overvektig, jeg trives ikke med megselv og jeg synes alle ser på meg". Jeg var 84 kg!!!! Nesten på 7-tallet, jeg som har vært for det meste på 100-tallet! Men nei, jeg trivdes ikke med megselv da jeg var 84 kg heller. "Jeg MÅ ned til under 80 kg, da først trives jeg og da først er jeg slank". For en tullete tanke.
Men nå vet jeg bedre. Det har vel med livserfaring å gjøre. Man må like seg selv uansett vekt. Man må gjøre det man har lyst til å kle seg bra og trives med den man er. Ikke lett men det tror jeg er veldig viktig for å bli slank.
Selv tenker jeg ikke at jeg skal veie det eller det, jeg spiser det som føles best for kroppen. Fokuset mitt er på helse og velvære, ikke vekt. Det jeg tenker om vekta, er at kroppen vil finne den vekten som er best for meg. Når jeg spiser naturlig, sunt og variert. Så det å skulle gå lenger og lenger ned blir aldri noe tema for meg, jeg overlater rett og slett til kroppen å finne sin trivselsvekt :)
Jeg var nede på 70/69 kg, den sommern jeg giftet meg (2003). Og da var jeg VEKTMESSIG fornøyd....likte magen, midjen...men jeg ville trene likevel, for å stramme, bli sterkere...men det er vel en annen tråd?
Her er posten jeg mista i går, - med litt tilleggsgreier:
Som jeg skrev tidligere i denne tråden, en må ikke ukritisk henge seg opp i BMI. Kjenner flere jeg, som har høy BMI, men på grunn av at de trener og har muskelmasse som veier en del. I følge BMI er de overvektige, men det blir jo helt feil. BMI er i mange tilfelle misvisende. Den kan brukes som en rettesnor i mange sammenhenger, men ikke som et slankemål. Å slanke seg for å oppnå en bestemt BMI blir litt feil etter mitt hode. Det er bare et tall, akkurat som vekta er det. Det er hva man SER og føler som betyr noe. Hvis man da ikke har mistet evnen til å se seg selv. Å slanke seg ned i en BMI på 18 eller under uten å ta hensyn til hvordan en ser ut er ikke klokt. Som Fedonisten sier, nærmer man seg en veldig lav BMI er det et varsel om at man må passe på.
Det er mange faktorer som spiller inn. Det handler også om å lære å like seg selv og ikke hele tiden hige etter et perfekt bilde man kanskje aldri finner. Snakk om nedtur da. Men det er en annen tråd !
Mange sier de er slanke nok, men vil ha vekk magen. Vel, man kan ikke punktslanke kroppen. Det er ikke mulig å slanke vekk magen med kosthold alene. Man kan heller ikke trene den bort. Noen vil aldri få vekk magen, uansett hva de gjør. Det er en kombo av kosthold og trening som kan hjelpe noen, - men ikke alle. Noen har også veid mye og gått ned, da vil en del av magen være løs hud. Selv om den ikke "henger" som et fettforkle, kan det allikevel være løs hud. Huden trekker seg sammen etterhvert, mer om man er ung, mindre dess eldre en blir. Det kommer også an på hva slags gener en er utstyrt med. Men løs hud er løs hud og kan ikke slankes vekk. Mange har totalt urealistiske forhåpninger til hva som er mulig.
Det er heller ikke korrekt at alle som ser tynne ut i ansiktet etter en slankekur blir "normale" igjen etter en stund. For noen er det muligens slik. Det er mange som tar av i ansiktet først og legger på seg i ansikter først etterpå. Det er ikke alltid snakk om så mye at det syns på vekta. Vektøkning er det okke som. MEN det er dessverre ikke slik for alle. For noen legger fettet seg først på magen, rumpa eller lårene. Mens ansiktet er like innhult. I følge en kirurg jeg har snakket med kan dette også ha noe med alder å gjøre. Underhudsfettet forsvinner først og lettest dess eldre enn er, da dette også er noe som skjer i aldringsprosessen. Samtidig som man genetisk sett legger lettere på seg rundt magen etterhvert som man blir eldre. Jeg har f.eks. et noe markert ansikt. Blir jeg tynnere ser jeg syk ut. Alderen gir meg ingen fordeler dessverre, så da tåler jeg heller en søt liten mage som kan la seg skjule av klær enn et skrapa ansikt med derpå følgende kommentarer om hvor tynn jeg er. Alternativet er å ta fett fra lårene og sprøyte inn i kinnene. Eller det som verre er, å pumpe kroppen full av faenskap som botox og restylane slik «the rich & famous» gjør. Jeg har tid og penger, men ser ikke slike løsninger som alternativ. Helt uaktuelt for meg. Har forøvrig speil hjemme, så jeg ser jo hvordan jeg ser ut. Og 1.62 høy i str. 38-40 er ikke tynn. Det er passe ! Selv om BMI´en min er sikkert i øvre del av normalen, men det har jeg ikke målt ....
Jeg endrer ikke spisemønster for en kort tid, en «diett». Jeg søker etter et spisemønster som vil være optimalt dag ut og dag inn hele livet. Samme med aktivitetsmønster. Jeg regner med at om jeg tar vare på kroppen min, så tar den vare på meg. Jeg regner det som et godt mål på at jeg behandler kroppen min rett at den lar meg ha under 10% kroppsfett, og at jeg kjenner meg godt; en godt behandlet kropp ser ut som en godt behandlet kropp og ikke som en ventende sultekrise.
Sånn sett passer tydeligvis en diett med brukbart mye fett og protein meg. Jeg føler meg mett - og derfor også energisk - mye lenger etter et måltid hvor jeg har fått i meg en grei sammensetning av fett, protein og karbohydrater.
Hva vekt angår, vil jeg gjerne veie litt mindre fordi jeg driver med klatring. I klatring er en essensiell ting hvor mye vekt som henger etter hendene dine, og da hjelper det faktisk ikke om du kaller det «muskler» heller enn «fett». Men det har med treningsmodus å gjøre: Jeg trener for styrke nå, ikke for størrelse. Lave reps gjør underverker for å få mye styrke ut av moderat størrelse, da i motsetning til høyrepetisjons-treningen «Doc Ken combo» som jeg fortalte om i en annen post, som øker massen enormt samtidig som den øker styrken.
Vel ... jeg tror et sted rundt 85kg ville være ideelt for meg med mine 187cm. Nå er jeg 92. (Hvordan lager jeg meg sånn fin ticker mange har i signaturen sin?)
Som jeg kjenner meg igjen :ja: Og hver gang ender man til slutt med å veie 5 kg mer enn man var i utgangspunktet :(
Nå hadde jeg jo vært sjeleglad hvis jeg var 10 kg mindre.
Nå må en huske på at de fleste som slanker seg går opp igjen etter endt kur, og bare ett fåtall blir for tynne. Så lenge en fortsetter dietten og spiser godt så går en ivertfall ikke opp igjen i vekt.
Når det gjelder fett i ansiktet så er det de yngste som legger på seg først i ansiktet. Ser du unge overvektige så er de oftest rund i ansiktet mens godt voksne kan være tynne i ansiktet og trillrund ellers.
vet ikke helt om jeg tror på det der... jeg har vært lubben fra jeg var liten, og la på meg tretti kilo da jeg var tolv år på grunn av hormonfeil. er ikke voldsomt feit nå, at det gjør noe, men jeg har alltid vært slank og markant i fjeset (heldigvis :D har alltid reddet skolebildene :D). etter som jeg observerer så er det ganske tilfeldig og personlig hvor man legger på seg uansett alder. men barn er jo helt klart rundere og mykere i ansiktet generelt, men det er jo en mer universell ting, og har ikke så mye med fedme å gjøre, tror jeg da...
Jeg skal også være glad hvis jeg blir 10 kg mindre. Ikke tenke, "jeg blir ikke fornøyd før jeg er slank". Det går bare ikke å tenke slik. Vi vet bedre nå ja. :)
Dette slo meg, og jeg vil gjerne statuere dette som et viktig eksempel, som jeg håper flere kan tygge litt på:
Jeg er egentlig veldig fornøyd alt nå, jeg. Vel har jeg et midjemål som i følge mediekåte forskere anses som livstruende, og jeg har absolutt noen gode måneder foran meg før noen kroppslig seier er vunnet. Men jeg er fornøyd med at det viktigste ligger bak meg.
For meg var det aller mest vanskelige å faktisk innse at jeg måtte snu, så å ta til meg nye vaner og kunnskaper og omprogrammere meg selv til å forstå en del etterhvert innlysende realiteter.
Vel kan jeg til tider bli dritt lei av å finne nye oppskrifter med lavest mulig mengde raske karber, og kan i prinsippet være frista til å gjøre det enkelt som før i verden. Men det er snakk om nanosekunder før en grunnlagt vanetenking som er så mye sunnere enn den jeg hadde før gjør protest.
Sånn som jeg lever nå føles alt mer godt og vanlig for meg, og jeg merker at ettersom kroppen min blir mer glad i meg ved å vise sunnhetstegn, jo mer glad blir jeg i kroppen min.
Jeg blir ikke lenger kvalm av å se meg selv i evas drakt i et helfigursspeil, men jeg ser heller hva som faktisk har skjedd med meg så langt, og at jeg er på vei et sted.
Hvorfor bare jage denne følelsen av tilfredshet, når man overfører denne tilfedsheten ene og alene til det oppnådde mål? Sett pris på det du har oppnådd så langt, og at du faktisk har gjort helsen og kroppen din en tjeneste. At du etterhvert vil se bra ut ut fra et allment syn på utseende vil da føles som den store bonusen!
På borealis anbefaling så har jeg nå redigert innlegget mitt med store bokstaver, linjeskift og avsnitt. Jeg burde forsåvidt vite bedre, som retter på andres tekst- og skrivefeil, og får betalt for det :D
Og jeg er så klart enig i at det blir bedre og mer lettlest. Har bare som unnskyldning at det meste jeg skriver går på automat, jeg tapper liksom tankene mine mens jeg knoter i vei på tastaturet, og da glemmer jeg å tenke på sådant.
Hihi, tipper det er den nye livstilen som gjør meg så grom og medgjørlig;)
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
