Helene sa for 18år siden:

Artikkelen ligger her

Fridolina sa for 18år siden:

Barnemisshandling er nog ett før sterk ord,men JA foreldrerne har ett stort ansvar og skyld!!!!!!!
[color=red][/color]
Før ett par år sedan jobbet jag en kort tid som praktikant hos en familie med en jente som var 3 år.. Jag syns det var helt galt då att hun bare fikk spiste nøtter som lørdagsgotteri og aldrig ferdig mat. Jenta hade aldrig spist pizza eller Mc Donalds.
[color=red][/color]
Men idag skjønner jag det...:)
[color=red][/color]
Ansvaret borde også ligge hos barnehage og skole.. Jag støtter forslaget (fra Arbeiderpartiet?) fullt ut,att det borde førbjudes att selge gotteri i skolen..
[color=red][/color]
[color=red][/color]

Nille sa for 18år siden:

Men hvem har ansvaret for at foreldrene kan lite om kosthold ?

paprika sa for 18år siden:

Som vanlig i slike artikler synes jeg det hele blir litt for unyansert. Selvfølgelig har vi som foreldre ansvaret for at barna våre spiser god og sunn mat. Når det gjelder mine egne gull fokuserer jeg ikke på lavkarbo. De får ordentlig grovt brød, masse grønnsaker og sunt pålegg uten sukker. Litt hjemmelaget syltetøy som er naturlig søtt - altså uten sukker. Når det gjelder middag, er ikke ungene så veldig glad i poteter og slikt, så fordelingen blir ofte ok likevel. Men selvsagt får ungene mine lørdagsgodteri og av og til litt dessert. Vi må passe oss for å bli overfokusert på mat, også. Det er absolutt ikke sunt for barn med dette overfokuset på mat. Hver dag kan man lese i avisen at barn og ungdom blir stadig feitere. Den som tror at dette ikke får inn på en sårbar ungdom eller et barn, må tro om igjen. Sønnen min på fem år, som er både slank og atletisk, sier av og til at han ikke skal spise for mye fordi han har sett i avisen at da blir man feit. Jeg blir så eitrende forbanna! Barn og ungdom trenger mye mat, men sunn mat (selvfølgelig). De vokser og det krever masse energi. Selvsagt har vi foreldre ansvar for hva de putter i seg. Men jeg synes det er helt feil å kjøre barn/ungdom på lavkarbo - kosthold (med det mener jeg den filosofien mange av oss følger. Jeg synes det er helt ok å være litt forsiktig med lavkarbo, og tilby mye grønnsaker og protein, samt mindre raske karbo), dersom vedkommende har en helt normal og sunn kropp.

Godteri som belønning er selvsagt helt uaktuelt, men en Mc Donalds en sjelden gang eller en grandis en sjelden gang kan absolutt ikke skade. Det er ikke sunt med fanatiske foreldre. Det er det man gjør i hverdagen som teller, det er de vanene ungene lærer.

Det siste jeg vil er at ungene mine skal utvikle spiseforstyrrelser, jeg ønsker ikke mine verste fiender et slikt helvete.

nalana sa for 18år siden:

Her synes jeg det er vanskelig aa forstaa helt hva du mener. Retningene er jo saa forskjellige her inne. Lindberg f.eks. er jo lavkarbo, men du mener vel ikke at det skulle være galskap aa gi ungene mat etter hans prinsipper:confused: Og hva mener du med aa være litt forsiktig med lavkarbo, og bare hvis vedkommemde har en normal og sunn kropp?

Kristian sa for 18år siden:

Det kan da ikke være noe galt i å gi små barn egg hvis de har lyst på det. Er vel ikke fanatisk for det. Heller ikke når jeg begrenser bruken av jus, brus og saft. Eller hva Paprika. :confused:

themonk sa for 18år siden:

Nettopp...

Jeg klandrer da ikke foreldrene mine for at de har matet meg med brød med syltetøy og pasta og ris fra jeg var liten av. Jeg skulle selvfølgelig ønske at de ikke hadde gjort det, men de visste jo ikke bedre. Det er usannsynlig å forvente at alle skal sette seg så godt inn i kosthold og helse som oss på forumet her. De fleste nøyer seg med å høre på ernæringsrådet. Hvis de rådene fungerer dårlig så er det jo lett for den gjengen å legge skylda over på foreldrene.

Jeg tror folk flest er mer opptatt av å spise sunt nå, enn de var for 20 år siden (uten at jeg har noen faste beviser for akkurat det). Allikevel går det gale veien.

paprika sa for 18år siden:

Neida, neida. Jeg mener selvsagt ikke at det er noe galt i det. Jeg mener bare at barn og ungdom ikke skal ha dårlig samvittighet for å spise litt av alt. F. eks komme til venner og ikke spise det som blir servert der. Hva jeg serverer hjemme er jo min sak, og her er kostholdet litt restriktivt hva karbohydrater angår. Likevel er det ikke slik at de ikke får karbohydrater.

Merete A sa for 18år siden:

Paprika synes det er feil at vi skal fokusere på lavkarbo for ungene våre. Og jeg sitter her og lurer på hvorfor i all verden hun synes det? Joda, jeg ser absolutt hennes bekymring når sønnen snakker om at han må være forsiktig med å spise for mye for ikke å bli feit - men samtidig har jo også denne sønnen fått med seg et poeng som det kanskje hadde vært verdt å dvele litt ved som forelder? Det er jo faktisk sant at man kan bli feit hvis man spiser for mye - eller feil. Så har man den unike muligheten som forelder å skape et litt mer saklig og nyansert bilde av sammenhengene enn det guttungen får med seg i medienes tabloide stil. Barn får ikke spiseforstyrrelser av at foreldre er opptatt av et sunt kosthold for alle i familien. (Spiseforstyrrelser handler ikke om mat; det et uttrykk for et indre kaos som handler om dårlig selvbilde og om ikke å føle seg elsket og verdifull.)

Fra naturens side er vi ikke ment å spise karbohydrater i slike former og mengder som er "normalt" i vår del av verden. Hvorfor er det da galt å fokusere på lavkarbo for ungene våre? Når jeg snakker om lavkarbo i denne sammenhengen, mener jeg ikke Atkins induksjon eller tilsvarende; jeg snakker om et kosthold med lite innhold av de usunne karbohydratene; om et hverdagskosthold med lite raffinert mat i det hele tatt; om en bevisst holdning til hva maten vi spiser faktisk inneholder - og hvilken virkning de ulike næringsstoffene har på oss. Med den kunnskapen jeg har tilegnet meg om karbohydrater det siste halvåret, ville det etter min mening være direkte uansvarlig av meg å la ungene mine fortsette å spise den maten vi alle sammen spiste før min "oppvåkning".

Jeg vet at min trettenåring innerst inne er glad for at det ikke finnes mye sukkerholdig mat i vår husholdning, selv om hun av og til utbasunerer overfor venninner når jeg hører på at "du skjønner hu derre mora mi er helt sånn derre steinalder når det gjelder mat, skjønner du". Vi har hatt mange og lange samtaler om hvorfor kostholdet i vår lille familie nå ser dramatisk annerledes ut enn det gjorde før - og om mulige årsaker til at andre familier fortsatt spiser sukker og hvitt mel til hverdags. Åtteåringen min er egentlig ikke så interessert, men jeg hørte ham si til en kompis her om dagen at det var sukkeret, og ikke fettet, som var usunt ... så noe må ha lagt seg på harddisken hans, også. Hehe.

De valgene vi foreldre gjør vedrørende familiens kosthold, handler først og fremst om kunnskap - eller mangelen på den. Og kunnskap om ernæring tilegner man seg kanskje først og fremst når man desperat trenger den? Sånn var det i alle fall for meg. Lever man et helt ålreit liv der ingen i familien har plagsomme bivirkninger av kosten man spiser, så legger man seg kanskje heller ikke i selen for å gjøre endringer? Hvorfor endre på noe som virker som det skal, liksom?

Greia er at i vår lille familie, så virka ikke alt som det skulle. Min kropp virka særdeles dårlig på karbohydratrik mat. Psyken min tilsvarende. Jeg søkte løsninger - og fant lavkarbo. Det jeg OGSÅ fant (og da er jeg ved kjernen i det jeg er ute etter å formidle her) var overbevisningen om at lavkarbomat er sunt for mennesker i det hele tatt; voksne og barn; med eller uten overvekt; med eller uten nåværende livsstilssykdommer. Skulle jeg virkelig la mine barn fortsette å spise søppelmat (selv om de ikke var verken overvektige eller syke med et slikt råttent kosthold) når jeg VISSTE det jeg visste? No chance.

Mine barn spiser da karbohydrater. De spiser litt brød og ris, og de får i blant brus og godteri på lørdager (ikke hver uke - tro det eller ei: de spør ikke alltid etter det lenger!). Men mengden karbohydrater i deres kosthold er mikroskopisk sammenliknet med hva den var før påske. Og så spiser de mer enn dobbelt så mye grønnsaker som før. Og drikker vann, til en forandring. Inntaket av kjøtt og fisk er større i dag fordi mengden spagetti og nudler er drastisk redusert. Og om ungene mine kommer til å profitere på dette rent helsemessig både på kort og lang sikt? Helt sikkert! Jeg er overbevist om at vi forebygger en mengde livsstilssykdommer ved å ha lagt om kostholdet for oss alle sammen.

Jeg ser at det mens jeg har skrevet dette, er det kommet et svar fra Paprika. Kanskje vi ikke egentlig mener så ulikt, likevel ... når det kommer til stykket?

Det ble visst litt langt, dette ... For å oppsummere: Visst er det vårt ansvar som foreldre å sørge for at ungene våre får gode og sunne matvaner. Og når jeg er overbevist om lavkarbomatens fortreffelighet for mennesker i sin alminnelighet, er det sannelig mitt ansvar å sørge for at den vissheten også kommer mine barn til gode.

firth sa for 18år siden:

Som vanlig gjelder det å ha (minst) to tanker i hodet samtidig.

Man kan være overvektig uten å ha en spiseforstyrrelse, og man kan ha en spiseforstyrrelse uten å være overvektig (eller undervektig).

Overvekt handler om å spise for MYE av FEIL mat for SIN kropp. Det er liten tvil i mitt hode om at en del av dette er foreldrenes feil. Så kan man diskutere hvorfor det er foreldrenes feil. For lite, eller feil informasjon fra de som burde informert dem? Sannsynligvis.

Spiseforstyrrelse handler ofte om å spise av feil GRUNNER. Ikke fordi man er sulten eller trenger næring, men kanskje fordi man har det vanskelig. Er det foreldrenes skyld? Igjen er det liten tvil i mitt hode at en del av dette er foreldrenes feil. Kanskje er foreldrene "emosjonelt utilgjengelig" for barna, kanskje bruker de (feil) mat som belønning, bruker (feil) mat synonymt med kos, og så videre. Mest sannsynlig gjøre foreldrene dette fordi de selv har et lite hensiktsmessig forhold til mat.

Konklusjonen min da? Jo, foreldre har i veldig stor grad "skyld" for overvektige barn, og foreldre har i veldig stor grad "skyld" for spiseforstyrrelser hos barn. Men ikke av "ond vilje". Rett og slett fordi de ikke har den kunnskap og de ferdighetene som trengs for å gi barna gode vaner.

Og DET mine venner, er "samfunnets" ansvar... Eller hva?

Merete A sa for 18år siden:

"samfunnet" ... det er deg og meg, det! :p Eller? :cool:

firth sa for 18år siden:

"Samfunnet" er vel i dette tilfellet en kombinasjon av statens råd for målretta villeding i kostholdsspørsmål (eller Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet som noen kaller det), skolene, og en goood del andre aktører:)

Merete A sa for 18år siden:

Ååå? Du mener ernæringsdiktatoratet? :D

jeef-micro sa for 18år siden:

og jeg vil bare si meg enig i paprikas kommentar om overfokusering på mat. Jeg har selv ei mor med en spiseforstyrrelse (anoreksi) og hjemme hoss oss ble det alltid fokusert på "sunn mat". Vi hadde fisk to ganger i uka, vi hadde masse grønnsaker til middag, vi fikk aldri sjokoladepålegg på brødet, og syltetøy fikk vi på lørdag eller søndagsfrokosten. emn vi fikk litt lørdagsgodt, og et glass brus til lørdagspizzaen.

Men selv om dette var min mors måte å gjøre ting på, så var jeg 15 år før jeg viste at hun faktisk var syk. Hun har aldri nevnt ord som feit, "lagt på seg", slanking, kalorier eller slike ting hjemme.

og til tross for vårt "sunne kosthold" ble jeg overvektig. Hadde hun vært fokusert på lavkarbo (fedon) tror jeg at min situasjon hadde vært en annen.

Merete A sa for 18år siden:

... så er det også svært stor forskjell på å fremme et godt kosthold for alle i familien og å overfokusere på mat? Hvem snakket egentlig om overfokusering? Og hvor går grensene mellom fokus og overfokus?

Kristian sa for 18år siden:

Mener du at din mors fokus på sunn mat har vært uheldig for deg:confused:

jeef-micro sa for 18år siden:

Nei jeg mener at min mors fokusering var noe jeg ikke fikk med meg. Det var positivt ment da. Min mor greide å haen alvorlig spiseforstyrrelse uten at barna hennes la merke til det... men selv om vi hadde et "sunt" kosthold hjemme, så ble jeg overvektig og søsteren min normalvektig.

jeef-micro sa for 18år siden:

Og så er det forskjell på å fokusere på sunn mat, og fokusere på sunn mat...

jeg er ikke oppvokst på noe lavkarbomat, så jeg ble overvektig til tross for at vi spiste sunt hjemme

nalana sa for 18år siden:

Her synes jeg du motsier deg selv litt. Du er ikke oppvokst på lavkarbomat, men på sunn mat:eek: . Du mener kanskje "sunn" mat, dvs det som alle trodde de visste var sunn mat. :confused:

Jeg vil tro at du har fått for lite fett og for mye karbo (såkalt "sunt" kosthold) i din barndom og dette har gjort at du som sikkert var mer følsom for dette enn din søster har blitt overvektig. Sånn er det i hvert fall i min familie, jeg har slanke søstre og vi har vokst opp med samme kostholdet.

jeef-micro sa for 18år siden:

jeg mente ikke "sunt" men sunt. Det vi fikk servert hjemme var sunn mat. Det jeg får servert når jeg er hjemme hoss mamma nå er fortsatt sunn mat. Det er bare det atjeg ikke tåler denne typen sunn mat like godt som resten av familien og legger på meg av det. Men maten er sunn

Hadde jeg vært oppvokst på lavkarbomat så hadde jeg ikke sett ut slik jeg gjør i dag, men like mye har jeg hele livet spist sunt. Jeg mener det finnes flere måter å spise sunt på enn lavkarbo. For meg er lavkarbo det beste alternativet, men det betyr ikke at det er det for alle andre

nalana sa for 18år siden:

Da skjoenner jeg hva du mener:)

Gamla sa for 18år siden:

Helt enig med deg deg Jeef-Mico! :)
Jeg er nok mye eldre enn deg og har vokst opp sammen med flere søsken. Vi fikk alle vanlig gammeldags "bondekost". Det var ingen søte belønninger eller lørdagsgotterier, men heller ros og anerkjennelser. Vi spiste alle 3 måltider om dagen, og ingen av oss utpekte seg i at vi spiste spesiellt mer enn de andre. (Dette ifølge min mor.) Vi var alle i aktivitet, gikk til og fra skolen og var med de uteaktivitetene som resten av flokken. Likevel var det bare jeg og en til som ble tykke.:rolleyes:
Grunnstene i kostholdet var poteter, saus og brød, - samt mindre mengder kjøtt,flesk, fisk, grønnsaker, frukt og bær. Pålegget var som oftest søtt syltetøy (1 kg sukker til 1 kg bær:eek: ), ost og en sjelden gang fikk vi ha sukker på:o . På brødskiven var det som oftest margarin, sjeldnere meierismør. I høytidene og ved bursdager vanket det alltid kaker og lefser i massevis, men det var langt fra dagligdags kost. Snop var en sjeldenhet, men når vi fikk det var det gjerne litt kandissukker, kokesjokolade eller en pk Mariekjeks på deling!:p
Dette var sunn og nærende kost i den tiden,- og ikke minst det meste hadde vi på gården.:p
Skriver alt dette fordi jeg som Jeef-Micro mener at det også fremdeles finnes andre måter enn lavkarbo å spise sunt på, men for meg er lavkarbo absolutt beste alternativet!;)
Selvsagt har ikke foreldrene alltid skyld i at barn blir tykke, men hvis de til stadighet dytter på med søtsaker og annen "søppelmat" blir situasjonen en helt annen. Det finnes et stort sprang fra denslags kost og til lavkarbo!;)

Aline sa for 18år siden:

Hvis jeg kun hadde spist det jeg fikk hjemme, så hadde det nok gått fint.. Problemet kom når jeg fikk egne penger mellom fingrene. Chips og snop og alt. Så mye som mulig :o

205gti16v sa for 18år siden:

Det er så lett å få stempelet fanatisk når ein egentleg berre er bevist på kva ein gjere.Og eg meiner lavkarbo er bra for alle, også barna. Men barn treng litt meir karbo enn vaksne.

Sunn mat er lavkarbo. Det kan aldri bli sunt med 70%karboinnhold i ein diet.Om ein skal klare å ete 70% energiprosent karbo utan å ty til sukker,poteter,mjøl o.l. Så må ein bruke største delen av dagen på å knaske grønnsaker;) Som ein pandabjørn:)

Når det gjeld spiseforstyrrelsar så har det lite med sjølve maten. Nokre bruker mat, andre bruker alkohol,narko,sjølvskading e.l. for å døyve følelsar.

Kristian sa for 18år siden:

Da må vi altså ikke gi lommepenger til barna:snill:

Aline sa for 18år siden:

Nettopp!! :D For min del, så var det så spennende å kunne gjøre ulovlige ting, som å spise snop på hverdager. Jeg var ikke rebelsk på noen andre måter... Men jeg kjøpte mengder med snop. Tror det etterhvert gikk over i trøst også. Men det startet som spenning.

Det startet igrunn før jeg fikk lommepenger... Jeg pantet flasker... :rolleyes:

Aline sa for 18år siden:

Jeg tror nemlig ikke at jeg er overfølsom for karbo, jeg kan spise ganske mye uten å gå opp (men jeg går selvsagt heller ikke ned!)

Jeg kan fint holde meg stabil med den såkalte "vanlige maten" men da kommer søtsuget itillegg ... :rolleyes:

jeef-micro sa for 18år siden:

jeg er temmelig følsom tror jeg... Jeg har aldri vært spesielt glad i brød eller søte ting, så jeg må sikekrt holde meg laaaaaaangt unna raske karber resten av livet

Fridolina sa for 18år siden:

:ja: :ja: :ja: :ja: :ja: Det første året jag begynnte å jobbe (16 år) å kjente egne penger (mye penger for en som bor hjemme kan jag si) så gikk jag opp sikkert 10 kg!!!!!!!!!!!!!!!

jeef-micro sa for 18år siden:

Men jeg har aldri vært spesielt glad i snop, og jeg kjøpte heller ikke mye chips og slikt... så klart jeg spiste litt godteri, men det var aldri snakk om mengder... Allikevell ble jeg tykk

Carisma sa for 18år siden:

Jeef: Der har vel PCO'en litt å si tror du ikke? Kjenner meg hvertfall igjen i det du sier, de måtte tvinge i meg brød og poteter når jeg var mindre, mens brodern som stort sett levde på brødskiver med sjokoladepålegg er tynn som en strek fortsatt.

Forøvrig mener jeg at foreldre har skyld i barnas overvekt. Fram til man er 18 er det faktsik foreldrene som er ansvarlig for en, enten en vil eller ikke, og selv om man er i stand til å ta egne valg fra man er relativt ung er det opp til de å legge grunnlaget for hvilket forhold man har til mat og kropp. Og om det skyldes uvitenhet, feil rådgivning, latskap eller rett og slett tidsklemme, så er det nok en god del foreldre som driver barna inn i både overvekt, undervekt, spiseforstyrrelser og sykdom med oppdragelsen og kostholdet de gir.
Jeg er fullstendig klar over at det er en utopi å tro at alle skal leve og lære riktig, men like fullt er det ikke til å komme fra at det hadde hatt noe for seg.

Merete A sa for 18år siden:

Som den store ordfetisjist jeg er, har jeg lyst til å bytte ut ordet "skyld" med "ansvar". Skyld er lite fruktbart. Ansvar er mer potent. Eller?

Carisma sa for 18år siden:

Jeg vil si at det er mer skyld enn ansvar. Ansvar er noe man tar, noe man aktivt påvirker. Ansvar er det man har for å forebygge at barna havner skeivt ut. Skyld er det man har i ettertid fordi man ikke tok ansvar.

AnnaV sa for 18år siden:

Uansett om det blir skyld eller ansvar så er det tross alt foreldrene som handler, som preparerer maten, som forteller HVORFOR kroppen har godt av drivstoff og ikke fløff osv. I tillegg skaper jo foreldre preferanser i tillegg - et eksempel - min søsters treåring får ikke godteri, det er et valg de har tatt, og han har ikke akkurat savnet det heller, han vbet jo ikke hva det er. Svigermoren, en dundre av dimensjoner med hang til alskens sukkervarer, er self uenig i dette, men er blitt bedt om å respektere det. Det "morsomme" er at hun ble busted da guttungen kom ned i stuen med verdens mest tilsmussede hender - hun hadde gitt ham M&Ms (de bor i USA) og han hadde ikke visst hva han skulle gjøre med dem, så han hadde bare holdt på dem til de smeltet....:D

jeef-micro sa for 18år siden:

Jeg mener det selvfølgelig er et viktig ansvar foreldre har for å at barna skal få i seg riktig og sunn mat, men jeg vil ikke si at foreldrene mine har skyld for at jeg ble overvektig. Da jeg var liten/ungdom var det ikke så mye informasjon om lavkarbo. Det var vel ikke et begrep engang, men mine foreldre gjorde jo sitt beste ut i fra den forutsettningen de hadde. Det hadde vært noe annet om mine foreldre hadde stappet i meg og søsteren min lettvindt mat for at de ikke hadde tid til noe annet... da kanskje vi kunne snakket om å gjøre noe mot bedre viten, og dermed gitt dem "skylda" for min overvekt.
Men de kunne ikke vite det, og dermed synes jeg ikke det er riktig å si at det er deres "skyld" det blir det samme som å skylde på farmor og farfar for at jeg fikk PCOS... For farfar mistet håret i 20-årsalderen, og farmor er overvektig, så selvfølgelig er det deres feil at jeg har PCOS... Det blir ikke riktig å si det sånn

så klart jeg kommer til å gi mine barn lav GI-mat. men når de er 25 år, så kan det være at man har funnet ut at det ikke var så sunt heller...

nalana sa for 18år siden:

Dagens

[img]http://www.smileycentral.com/sig.jsp?pc=ZSzeb114&pp=ZNxdm795YYNO[/img]

Merete A sa for 18år siden:

Forutsetter ikke "skyld" en viss porsjon overlegg - at man bevisst har gjort noe galt?

Carisma sa for 18år siden:

Ikke nødvendigvis. Det er forskjell på overlegg og "uhell"
Dersom jeg kjører på en bil bakfra fordi det er glatt i veien er det jeg som i følge forsikringselskapet er skyldig, selv ome jeg absolutt ikke gjorde det med vilje.

Merete A sa for 18år siden:

Det har du jo rett i :)

Lykke sa for 18år siden:

Jaggu er du flink til å skrive, Merete!
Stå på! Å takk for at du introduserte meg for lavkarbo!!!
Klem Lykke

Bruker2797 sa for 18år siden:

Da jeg var på studietur i Frankrike ble mange av jentene fortalt at de enten hadde "la linia" (noen bodde hos italienskættede) eller at de ikke burde ta mer av maten. Tror at barn som oppdras på den måten blir mer klar over hvor stor mengde mat som er "passende" og at de ikke bare kan spise uante mengder av alt som er godt. Vet ikke om EDs er mer utbredt i frankrike enn i andreland heller... Her i Norge ville dette sikkert blitt sett på som barnemishandling eller noe lignende.

Skyld kan, i rettslig forstand, være det samme som uaktsomhet (til en viss grad), dvs at man kan klandres for det man gjorde galt, man burde handlet anderledes. Hvis f.eks en person hadde kjørt med motorbåt i utkanten av en badehavn i håp om å sprute ned sin svømmende venninde som svømmet i utkanten av badeområdet, men allikevel kom i skade for å kjøre OVER henne, eller på annen måte skade henne vil denne ha skyld.