Hei.. Sitter her i dag etter to dager intensive lærerike dager i auditoriet ved St.Olav. Jeg har fått nytt mot, og ser lysere på tilværelsen.. Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg var.. følelsen av samhørighet.. Vi var ca 40 Overvektige personer samlet for å delta på obligatorisk forkurs ved Senter for sykelig overvekt i Trondheim.
Det eneste tilbudet som de med sikkerhet i dag kunne gi oss var Gastric By-pas. altså operasjon av magesekken. Dette er for meg totalt utelukket. Men det var veldig bra å få informasjon om tilbudet.. De ga også en god del infromasjon om tilbud som har vært tidligere og som de håpet skulle kunne starte opp igjen bare de som satt med pengesekken kunne se hvor viktig dette er..
Jeg sitter igjen med mange tanker etter disse to dagene.. Og en ting har jeg kommet frem til at uansett hvilken metode man bruker for å få til en livstilsendring,( for det er jo det vi holder på med alle sammen,) er det viktigste en må sette fokus på er den psykiskedelen av det. Dette gjelder både i forkant, underveis i omleggingsprossessen og ikke minst etterpå.
For de fleste av oss vet jo innerst inne hva vi skal spise og at en må komme seg i bevegelse.. men vi har problemer med motivasjonen, vanene og tankene våre om mat. Jeg ser selv at det var jo ikke noe problem å slutte å røyke når jeg bare var motivert nok. Jeg sluttet på dagen.
Men hvorfor greier jeg da ikke å motivere meg til å gå ned i vekt? Hvorfor greier ikke jeg å la være å spise søtlig mat når jeg er lei meg eller er sint. Hvorfor greier jeg ikke å komme meg opp av sofaen for å komme seg ut å gå? Jeg vet at jeg innerst inne må finne svarene på disse spørsmålene selv men jeg trenger hjelp, av noen som forstår hvordan hjernen fungerer i ulike sammenhenger. Og som kan hjelpe meg når følelsene tar overhåndt til å få disse under kontroll..
Jeg kan inrømme at jeg er livredd, jeg har vært overvektig hele mitt liv og vet ikke hvordan det er å være normalvektig. og det skremmer meg.. Jeg og min samboer satt å diskuterte akkruat dette temaet i går kveld. Han har alltid vært tynn.. han er veldig forståelses full men han kan aldri greie å sette seg inn i min situasjon. Jeg ba om han greide å forestille seg det å forandre hele livet sitt.. Forandre sine matvaner, behov, arbeidsvaner, til og med enkelte personlighetstrekk både utvendig og innvendig jeg tror han skjønner litt mer nå.. og at det kansje ikke er så rart at jeg er redd..
Jeg vet nå etter å følt samhørighet og hørt på innlegg av personer som har fått hjelp hvor viktig det er å stå sammen. Så i dag har jeg meldt meg inn i overvektsforeningen for å være med å legge press på de som holder på pengesekken. Og kanjse en dag innser de som styrer og steller innser hvor viktig det er med å sette av midler blant annet til det psykologiske arbeidet når det gjelder overvekt.
Dette ble kanjse ett sammen surium av tanker men de måtte få slippe ut..
Så bra at du har vært med på undervisning og forelesninger som har gitt deg noe å jobbe med, og som har gitt deg forståelse for nye ting. Dette med å være redd for forandringer er noe jeg har tenkt mye på. Jeg var ekstrem på det feltet,har litt av det foreløbig, og tror nk det kommer av psyken min. Jeg kan gi deg et eksempel (som ikkehar med overvekt å gjøre) Første dag på ungdomsskolen, så hadde jeg håret i hestehale. Det tok nesten tre år før jeg turte å gå på skolen uten hestehale, for plutselig var det det som gjorde at jeg følte meg som meg... Jeg skjønner jo i ettertid at dette var helt sykt, og jeg hadde ikke noe problem med å ha håret løst hjemme, men på skolen gikk det ikke. Jeg har også tenkt på dette i forhold til overvekten min. Hvordan skal jeg lære meg at jeef ikke nødvendigvis er ensbetydende med overvekt...
Jeg skal jo fortsette å være meg... Og jeg tror ikke jeg blir noen annen meg, selv om jeg mister mine overflødige kg... Jeg kommer sikkert til å slite like mye med dårlig samvittighet ovenfor alt og alle, og jeg kommer sikkert til å ha like lav selvtillitt om jeg går ned noen kg...
det er noe med å forandre identiteten sin. Vi snakket mye om det på skolen i går. Identitet, men da var det i forhold til språk, men jeg føler det er noe det samme når det gjelder kropp også... Dette er en del av identiteten min, og det skal forandres på.
Bra du setter ord på det Nomma, for det er et kjempeviktig tema!!!
og jeg viste ikke engang at det fantes en forening for overvektige :o
Jeg erfarte det samme som deg, å kutte røyken var ikke noe problem bare fant ut at man ville. Tror nok at det samme gjelder mat og overvekt. For min egen del føler jeg at jeg har kommet langt nå når jeg innrømmer overfor meg selv at det er litt trygt å være gjemt bak fettpanseret. Da har man gått inn i en rolle og vet hvordan man skal oppføre seg der. Tror den psykiske biten er viktigst, i alle fall gjelder det meg og min overvekt. Men det er ikke lett å stoppe opp når verden går en imot- og tenke over hvorfor man bare MÅ ha den kaken/ sjokoladen/ chipsposen der og da.
Ja, goggen man må være henvist fra lege. Jeg ble henvist til senter for sykeligovervekt. Dette var ett obligatorisk forkurs for alle som er henvist dit, siden de ikke har noe annet enn operasjon å tilby oss pr i dag. så inviterte de til dette forkurset, for å gi oss noe.. som de sa.. men jeg håper de kunne ha hatt slike kurs for alle... for det var veldig lærerikt.. og ikke minst så føler du samhold med andre som sitter i samme situasjon.... mange har det som meg.. har mange venner og stor omgangskrets.. men jeg er ganske alene med problemet mitt siden alle er normalvektige... og det kan bli litt ensomt til tider... derfor er det bra at det finnes forum som dette... :) :) :) :)
Ja Jeefern ... Utseende er en viktig del av identiteten... og den forandres ved stor vektnedgang.. Mange sier også at de lærer seg å sette grenser både for seg selv og andre.. som det å si nei... og være litt "egoistisk" og sette av tid til seg selv... og kreve forståelse av sine omgivelser... Disse omgivelsene vil jo da oppfatte personen som forandret...
En dame som fortalte om sitt liv før og etter operasjonen.. hun fortalte at hun hadde fått så mange nye "venner" etter hun gikk ned 65 kilo...?????? hun ville ikke ha disse vennene... :) :) :) :confused: :confused: :confused: :) :) De brydde seg ikke om henne så lenge hun var stor.
Fortalte også at det var ganske tøft at mange ikke kjente henne igjen..
Som hun sa så er det mange store forandringer hun har gjennomgått for det meste positive men noen negative også... hun sa også hvor viktig det var å få med hode i prosessen...
Jeg har meldt meg inn i [url]www.overvektsforeningen.no[/url]
anbefaler å gå inn der å se hva de jobber med... De fleste medlemmene der er tidligere opererte og folk som står på venteliste.. men de har også medlemmer som meg som ønsker en livstilsendring.. Jeg mener uansett hvilket virkemiddel en bruker til å gå ned i vekt så bør vi stå sammen.. det er viktig at en forteller resten av verden hva vi egentlig sliter med.... "Normalvektige" som alltid har vært det, har jo ikke mulighet til å sette seg inn i problemene våre.. Jeg er overgitt over alle vrangforestilligene/mytene om overvektige..som f.eks at alle overvektige er dumme, late og at vi ikke eier viljestyrke. Jeg har blant annet blitt møtt av store protester av normalvektige når jeg har sammenlignet overvekt/overspising med narkotikamisbruk og alkoholmisbruk.. Det er jo bare å ta seg sammen som de sier... Hallo!!!!!
skriver meg litt varm nå kjenner...jeg... :o :o :o :o
Trolljenta viser til Landsforeningen for overvekt.. det er også en bra organisasjon.. men jeg kjenner ikke så godt til dem ennå..;)
Veldig viktig poeng der Grethe...Så bra at du har kommet til det punktet slik at du kan begynne å jobbe med det...Det er ett stort sprang det å gå ut av en rolle man har blitt vant med...
der fikk jeg vist skrevet litt igjen... :p håper dere bærer over med den rotete skrivingen min.. men tankene kommer fort... og da må de bare ned... før de blir borte igjen...
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
