Her i huset er poteter, ris og pasta borte. Mannen har brødskiver på jobb, og jentene knekkebrød og frukt.
Ellers blir mat tilberedt al'a Lavkarbo. Det går i kjøtt, fett, reine råvarer, sukrin og proteinpulver isteden for mel og sukker.
Så mine barn er vel nede i 30 % karb om dagen.
Minste jenta ser ut til å trives veldig godt med det. Ho elsker egg og bacon til frokost, har med seg babybel ost i bhg som snacks og jubler over å slippe å ete poteter :D
He he, ja det er klart at jeg har håp om at de skal unngå å bli alkiser også, og blir de det i løpet av skolepliktig alder har jeg jo gjort no feil..
Men, for ordens skyld så kan jeg si at de kommer ikke til å få lov å drikke hjemme hos meg før de er myndige. Lenge siden du så alkohol reklame på tv forresten? Eller sjokoladereklame? Er det et flertall unger som kjøper seg rusbrus i friminuttet? Morsom sammenligning, men litt vel forenklende..;)
Det er ikke enkelt dette med barn og kosthold. Så mye som spiller inn. Jeg var veldig innstilt på å ikke gi grøt og fruktmos til min lille datter da hun startet med fast føde da hun var 6 mnd. Hun spyttet ut ALT annet.... så vi prøvde litt, og hun fikk da både grøt og fruktmos. Nå er hun over året og spiser - litt - og da må jeg si at jeg er fornøyd når noe går ned jeg. Hun får i seg f eks en biola yoghurt og en halv fiskekake i løpet av dagen. Hun elsker druer og plommer og kan spise 4-5 på rappen. Kanskje litt frukt til fruktmåltidet i barnehagen, og de sier hun spiser litt brød der, men her hjemme spiser hun ikke brødmat. Det viser seg at hun har store mandler, og sikkert endel ubehag forbundet med spising. Jeg har valgt å amme endel fortsatt, så hun får jo i seg næring og har et bra aktivitetsnivå.
Jeg er opptatt av noe som ikke er nevnt så mye her i denne tråden, jeg øsnsker å bidra til at hun får et godt og naturlig forhold til mat, med mye matglede. I dag spiste vi suppe med blant annet cheddar og stangselleri i, og hun slurper i seg noen sjeer og sier mmmm. Så hun får mye det samme som oss, og jeg lever på en form for lavkarbo. Men jeg tåler faktisk både havregrøt og grovt brød enda (sikkert pga ammingen).
I barnehagen har de mat uten sukker, og på mange måter likte jeg informasjonen som styrer gav oss:
Vi legger vekt på sunt kosthold. Barna som spiser frokost her, har mat med seg. Vi foreslår fruktbiter, brød, gryn, grønnsaker, fiskekaker og lignende – og helst ikke send med yoghurt. Fra uke 38 tilbereder vi mat som dere ser av ukeplanen og vi henger opp menyen på tavlen.
Hei!
Det var fint å finne deg her inne! Jeg sitter å surfer rundt, da jeg har AKKURAT det samme problemet som deg! En VELDIG fyldig 14-åring som går på skole i Sverige med en VELDIG fyldig biokottende far! :)
Dattern har heldigvis begynt å trene nå, og jeg håper hun får mye igjen for å få ett nytt kosthold hjemme. Hun har blitt veldig stor og trives ikke veldig med det. Men hva serverer du hjemme? Han datteren din noen favoritt-retter eller spiser hun det hun får servert? Hva med godis? Spør hun etter det, eller er det bare et ikke-tema hjemme hos dere?? Og så er det faren da! Jeg skal jammen benytte samme taktikk som deg! Hurra! Venter spent på svar og håper du finner tid tid det.
Hilsen fortvilet tenårings-mamma!:rolleyes:
For meg ER det faktisk viktig at barna ikke skiller seg så mye ut (hilsen ex-mobbeoffer).
Det betyr at de kan få det andre serverer i bursdager og den middagen besteforeldre lager (men besteforeldre vet at vi vil begrense inntaket av godteri så sist fikk de velge seg 3 godis fra en pose).
Det betyr også at de får spise det som serveres i skole/bhg. Storebror går på skole og får varm mat i lunsjen hver dag og fruktmåltid på SFO. Nei, det er ikke lavkarbo mat, men jeg synes det er bedre enn brødmåltid. Han har med niste til ett mål og det er grønnsaker/frukt/egg.
Han husker hva vi spiste før vi la om kostholdet og spør ofte om vi kan ha "gamle lasagnaen" til middag. Han liker ikke den nye så godt, selv om han har prøvd. Da skal han ikke sitte med niste på skolen og se på de andre spise det han har lyst på. Det fellesskapet unner jeg han.
Lillebror går i fullkost bhg, han spiser det som blir servert. Ja, det er havregrøt til frokost hver eneste dag. Da har han som regel spist frokost sammen med meg hjemme, det hender han spiser brød, men stort sett mere lavkarbo.
Middagen er alltid lavkarbo, av og til har jeg med poteter. Det er noe guttene synes er godt (og jeg) og det er spesielt hvis jeg ikke er sikker på at de liker maten at jeg føler en trygghet i at de hvertfall blir mette. Alle skal kunne gå mette fra bordet. Jeg føler ofte at jeg trenger poteter for å bli helt mett og har enda ikke funnet en fullgod erstatning for det. Vi har alltid grønnsaker, ofte flere varianter og guttene spiser godt av det (så lenge de er rå og ikke kokt). Vi har veldig variert kosthold.
Vi kjøper ikke godteri (ikke engang på lørdager), saft får de kanskje en gang i mnd. Brus her i huset er farris. Kjeks har vi ikke, kaker er ofte lavkarbo.
Jeg kunne jo bakt lavkarbo brød, men det har jeg ikke tid og energi til, så de gangene de spiser brød er det vanlig fullkorn.
Joda, jeg KUNNE sendt med dem mat i skole/bhg selv, men da må jeg si opp jobben min og være hjemmeværende og da har jeg hvertfall ikke råd til lavkarbo kosthold.
Barna mine er på grensen til å være undervektige, de trenger masse energi. Dersom 30-40% av den energien kommer fra karbohydrater er det bedre enn 70-80%.
Vi er også opptatt av matglede. Vi snakker aldri om vekt, vi snakker bare om maten gjør oss sterke/smarte/glade/friske eller ikke. Storebror er veldig opptatt av det. Han har sagt at han ikke vil ha godteposer i 6 års bursdagen sin, det er helt opp til han å bestemme det. Kanskje han vil ha det når det kommer til stykke, eller kanskje vi blander litt.
Så selv om jeg av og til skulle ønske at vi kunne dra på bakeri og kose oss litt (vi gjør det veldig sjelden, men jeg får alltid dårlig samvittighet) og at det tar lang tid å lage hjemmelagd mat hver dag, så føler jeg at vi har funnet en grei balanse.
Iallfall én årsak: Fordi fettet vårt er der hvor alt kroppen ikke klarer å håndtere/få ut der og da blir lagret... Sterk ketose øker sjansen for rask vektnedgang som i sin tur øker sjansen for frislipp av uønskede stoffer til melka...
Nemlig! :)
Så snart barnet får mer enn halvparten av næringen fra annen mat, er det fritt frem, så vidt jeg har skjønt, men frem til det anbefales det å ikke være i ketose.
I "riktig gamle dager" ammet man jo uansett, men da var jo heller ikke mors fettreserver fullt av miljøgifter sånn som i dag!
Men her må du kommer med en god forklaring. Hva om man faktisk spiser NOK, slik at man bruker fettet fra maten som energi og ikke først og fremst ens eget kroppsfett? Jeg klarer ikke å legge på meg i ketose, men jeg klarer å spise såpass med energi at jeg ikke går ned. Kroppen sier pent i fra om jeg øker aktivitetsnivået, da blir jeg mere sulten. I ketose kan jeg stole på sultfølelsen, det kan jeg ikke om jeg spiser høykarbo i hvertfall( nå er det selvsagt noe i mellom ketose og høykarbo også da).
Og husk, mange går ned i vekt under amming, gjerne 15-30kg( jeg er ikke av de gitt) ketose eller ikke.
Jeg har tilgode å høre om noen som går ned 15- 30kg FETT de første 3-4 månedene etter at babyen er født!
Mange går ned mye fort, men det er stort sett vann! Jeg gikk ned mer enn 10kg på 3 uker etter at Snuppa ble født. Ikke kom å fortell meg at det var fett! Så mye ekstra forbrenning får man bare ikke av amming! Da ville jeg ha fortsatt å gå ned, i og med at jeg fullammet til hun var 6 måneder og fortsatt ammingen til hun var 20 måneder gammel!
Det er ikke ANBEFALT å FULLamme om man er i ketose! Hva folk velger å gjøre, får de stå for selv. Jeg ville aldri ha gamblet med mitt barns helse på den måten. Haster det sånn med å gå ned de kiloene, da? Det er jo kun snakk om å vente noen få måneder.:)
Det er forsket veldig lite på dette, så det er vanskelig å finne fakta som kan bevise eller motbevise.
Derfor vil jeg anbefale å følge de rådene som blir gitt, at man ikke er i ketose når man ammer.
Jeg tror heller ikke det er så bra for mor å være i ketose når hun ammer. Da jeg ammet minstemann, og jeg ammet MYE og lenge siden hun ikke tok til seg annen næring, måtte jeg spise ganske mye mat for å få nok energi selv. Når jeg ikke spiste nok karbohydrater, ble jeg veldig slapp og svimmel, på en helt annen måte enn da jeg ikke ammet. Men dette regulerer seg jo selv, blir man ikke svimmel og slapp, så klarer man kanskje å produsere nok karbohydrater til morsmelken uten at man tappes selv? Jeg vet ikke. Men jeg ville ikke ha tatt sjangsen på å være i ketose i denne situasjonen, men heller valgt langsommer karbohydrater i kosten under perioden med fullamming.
Jeg gikk forøvrig ned de kiloene jeg gikk opp under svangerskapet i denne perioden, pluss noen til.
En ammeperiode varer gjerne lengere enn 3-4 måneder og WHO anbefaler fortsatt at morsmelk skal være hovednæringskilde det første leveåret. Og jeg vet om mange som har gått ned 15-30kg på under 1 år med amming ja. I mine kretser er det forøvrig vanlig å fullamme minst 6mndr.
Jeg synes som deg at man ikke skal være i ketose kun for å gå ned i vekt, men å være i ketose ved amming så lenge man ikke raser ned i vekt kan jeg ikke se er så logisk farlig. Ketose er jo ikke en magisk tilstand, ketose betyr at kroppen bruker fett som hovedenergikilde, det fettet kan like gjerne komme fra kosten.
Dere som antar at vårt lagrede kroppsfett er fullt av miljøgifter; hva får dere til å tro at animalsk fett i maten vi spiser inneholder mindre miljøgifter?
jeg antar egentlig ikke, men forholder meg til hva jeg har lest om ketose/veltnedgang når du er gravid/ammer, og at man derfor skal være forsiktig på grunn av lagrede miljøgifter kan komme i morsmelken. Når det gjelder de minste barna så antar jeg ikke så mye, da forholder jeg meg til de rådene ekspertene gir meg og gambler ikke.
Men du har et poeng, morsmelken tar til seg miljøgifter som kommer fra matvarer også, og i en periode da jeg var aktiv i ammehjelpen (for 15 år siden sånn ca), var det en periode mye miljøgifter i fisk. Det ble da diskutert om man skulle anbefale å ikke spise denne fiske på grunn av dette når man ammet. jeg husker ikke helt eksakt, men mener at det faktisk ble anbefalt å ikke amme i en periode om du bodde på Grønland, på grunn av mye miljøgifter i fisk. Man har også undersøkt hvor mye miljøgifter det er i morsmelk til mødre som bor i sterkt forurensede områder. Og i diskusjonen om røyking er farlig for det diende barnet, så har man også vurdert å anbefale å ikke amme om mor røykte mer enn et visst antall sigaretter om dagen.
Her har jeg forøvrig kopiert det som står om slanking og lavkarbo og amming på Ammehjelpen.no. Som dere ser vet man lite, og er forsiktige i sine uttalelser:
Når man ikke aner noe om et tema, er det kanskje like greit å la være å uttale seg? Jeg sikter her til Ammehjelpen.no og ikke til deg.
De kunne like gjerne ha sagt: «Det finnes foreløpig lite forskning om mangelen av ketoner i morsmelken, og vi vet ikke om dette er trygt for barnet.»
Det hadde vært akkurat like feil eller riktig. Sannheten er vel heller at det finnes ingen forskning, men det virker kanskje mer politisk korrekt å si «Det finnes foreløpig lite forskning...»
Sett i et evolusjonært perspektiv er det liten tvil om at ketose har vært den vanlige tilstanden for ammende kvinner i mange folkegrupper i hundretusenvis av år.
Det er også faglig undermål at de trekker inn kyr når de skal beskrive ketose. Hos kyr er ketose en sykdomstilstand. Kyr har mildt sagt en litt annerledes metabolisme enn mennesker. Her er en link for dem som er spesielt interesserte i ketose hos kyr:
Hm, nei takk, det holder med mennesket ;)
men synes nå det er greit at de reflekterer rundt dette med laktose og faren for å få nedsatt produksjon ved mangel på dette.
Jeg spiste nesten ikke mens jeg ammet (glemte det og mangler sultfølelse), så jeg var ganske sikkert i ketose mye av tida. Likevel la junior på seg opptil 500g i uka, så jeg tviler på at den melka var særlig mangelfull.
Jeg gikk ikke noe ned i vekt (heller tvert i mot), så det med miljøgifter vet jeg ikke noe om.
jeg tror kanskje det går mest utover mor, jeg. At moren får mangler. For kroppen produserer jo den maten barnet trenger, og barnet går foran mor.
Men kjempebra at du ammet slik at han la på seg så mye!
Igjen faglig helt på jordet! De burde vite at flesteparten av verdens ammende kvinner mangler laktase, og dermed ikke kan fordøye laktose.
Ammehjelpen.no må jo gjerne reflektere rundt hva de vil på spiserommet eller på julebordet, men når de publisererer råd burde de hente inn profesjonell hjelp.
Kula: Nå har jeg lest gjennom hele denne tråden, og merker meg at du har veldig klare meninger. Kan jeg få spørre om hvilken utdannelse du har innenfor helse/ernæring?
Jeg er intr i å vite hvilken kunnskaper man har når man uttaler seg såpass bastant. Om jeg skal forholde meg til uttalelser, foretrekker jeg at de kommer fra sikre kilder med god kunnskap slik at jeg vet at det er tyngde bak det som blir sagt. Generelt stoler jeg mer på en faglært enn jeg gjør på folk som kun har egne erfaringer og overbevisninger som grunnlag for sine meninger. Derfor lurte jeg på hvilken utdannelse Kula har innen faget.
Den feilen gjorde jeg i årevis også. Det kostet meg i stor grad helsen min.
Forøvrig er det fullt mulig å inneha stor kunnskap på et felt (eller flere) uten at man er utdannet i det. På samme måte som det er fullt mulig å ikke kunne noenting om et felt man har en tittel innen. ;)
Helt greit det. Bare husk at også "de lærde" kan ta feil. Og gjør det ofte. Det kan man se ved å se på hvor mye "god forskning" som ikke holder i mer enn noen få år før man får ny viten. Det er gjerne heller ikke sånn at en person alltid har rett eller alltid tar feil. Man må faktisk sjekke hver påstand, ikke bare hver person...
Om jeg skal si min erfaring - ikke bare på lavkarbo eller innen ernæring, men generelt, så trenger man å gå både eksperter og "vedtatte sannheter" etter i sømmene med jevne mellommrom. Veldig ofte medfører ikke tung utdanning innen et fag at man faktisk stiller spørsmål, sjekker fakta og tenker selvstendig, men heller at man lærer å gå i takt og hoste opp vedtatte sannheter. Ny forskning blir ikke riktig dersom den bygger på feil forutsetninger...
Ære være de som faktisk tør å stille "dumme" spørsmål ved såkalte "grunnleggende sannheter" som... f.eks "er vi sikker på at kolesterolet vi spiser havner i blodårene"? (Ikke alle keisere går nakne, men det gjelder forbausende mange når man faktisk begynner å se seg om. )
Jeg er også sikker på at etter 30-40 år med lavkarbo så vil vi få oss noen a-ha-oppdagelser med hva vi anser som "vettug info" innen lavkarbo også.
Generelt tenker jeg også på den måten du beskriver her. Men hva gjør man når de faglærte er dypt uenige om grunnleggende ting innen deres eget fagfelt? Jo, da går man bak begrunnelsene deres og vurderer hva som ligger til grunn.
Når man i tillegg har levd på et LCHF-kosthold i nesten syv år, og forbedret samtlige målbare helseparametre – stikk i strid med hva de faglærte påsto ville skje – begynner man å få bakgrunn for egne meninger.
Heldigvis er det ikke mange fagfelt hvor de faglærte er så diamentralt uenige som innen kosthold og helse. Snekkeren min og bilmekanikeren min stoler jeg fullt og helt på. En lege jeg kunne stole på, måtte jeg lete etter. Han jeg fant sier ofte «det vet jeg ikke», når jeg spør. Det er et godt tegn.
Akkurat det der tenkte jeg å skrive også. Min lege er også ærlig nok til å kunne si det. Etter min erfaring er skråsikre leger de som setter deg på antidepressiva i stedet for å innrømme at de ikke vet. (Ikke til forkleinelse for de som får antidepressiva og trenger det... men i mitt tilfelle var det ikke riktig diagnose, men et sekundærsymptom.)
Jeg er enig i at om noen år vil man få se effekten av lavkarbo kosthold, men jeg tror ikke at alt kommer til å være positivt. Jeg lever selv på moderat lavkarbo (/grovkarbo etterhvert) og i mine øyne er det mest fornuftig, basert på hva jeg kan om ernæring. Forøvrig er jeg veldig enig i Kitt sine meninger her inne, også i denne tråden.
Ang helsevesen og fagfolk, er det ingen tvil om at det finnes mange som burde oppdatere seg mer. Også leger lar seg styre endel (av og til ALTFOR mye) av egne holdninger, noe jeg med ME kan skrive under på. Men mange har også mye fornuftig å fare med, og at de kan mye om menneskekroppen og hvordan den fungerer er det vel ingen tvil om. Mer enn de aller fleste. Forskning synes jeg derimot er ganske så pålitelig, så lenge det er mange nok personer involvert over et langt nok tidsrom og alle aspekter er grundig testet. Når det gjelder bl a kosthold og dietter, vil det ta noen år før man ser langtidsvirkningene.
(Og jeg stoler IKKE på bilmekanikeren! Err'u gærn??:p Der har jeg blitt så grundig lurt atte' :))
Joda, men når det meste som rapporteres er kohortstudier så blir det fryktelig liten vits....
Lavkarboforumet er i en flytteprosess, denne versjonen av Lavkarbo.no er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.